onsdag 10. desember 2008

Klipp fra The Jerusalem Post.



Sensasjonelt arkeologisk funn i Jerusalem
Del av en 3000 år gammel keramikkrukke med hebraiske bokstaver
Arkeologen Yossi Garfinkel viste nylig frem i Jerusalem en del av en keramikkrukke med hebraiske skrifttegn som han fant under utgraving i Jerusalem.
Den aktuelle krukken er fra Kong Davids tid og inneholder tre linjer med hebraiske skrifttegn. Krukkedelen er den eldste hebraiske innskrift som er funnet.

tirsdag 9. desember 2008

ISRAEL ER GUDS FOLK FREMDELES. (Del. II)


Kronikk av Per Haakonsen i DagenMagazinet 3. desember 2008. Del II.
Kravet om at Israel skal være et hellig folk tilsvarer det budet som møter oss kristne i ordene: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din makt." Det er det heller ingen av oss som har vært i nærheten av! Men har vi av den grunn opphørt å være kristne? Nei, sier Paulus, fordi vi lever ikke lenger under loven, men under nåden.
Det samme gjelder Israel. De har sine nådeløfter som er gitt patriarkene. Gud er trofast, og han går ikke tilbake på løftene til fedrene. Slik leser vi det mange steder.
I Romerbrevet (9-11) bekrefter Paulus at løftene til fedrene ligger fast også i nytestamentlig tid. Etter at jødene hadde forkastet sin Messias var det jo en nærliggende tanke at Gud til gjengjeld forkastet Israel. Men det avviser Paulus blankt: "Har da Gud forkastet sitt folk?" Han stiller spørsmålet utelukkende for å avvise det. "Langt derifra!" "Gud har ikke forkastet sitt folk som han forut kjente." De er rett nok blitt forherdet, men de er ikke forkastet.
Gud kan ikke forkaste et folk som han forut kjente, sier Paulus. Det vil si at han har vedkjent seg dette folket fra evighet av og derfor ikke kan forkaste det. Med andre ord. Det nye testamentet bekrefter at Israels særstilling som Guds folk ligger fast.
Til evig tid
Løftene til Abraham, Isak og Jakob ligger som en bærebjelke i hele Det gamle testamentet. Det er hevet over tvil at disse løftene ikke har noen begrensning i tid. Guds ord sier gjentagne ganger at dette er en evig pakt. "Og du dannet deg ditt folk Israel, så det skulle være ditt folk til evig tid" (2. Sam. 7:24). Andre steder leser vi at Herren elsker sitt folk Israel og derfor vil hegne om det og holde det oppe til evig tid.
At Herren vil verne sitt folk, er også det som ligger i velsignelsen til Abraham. De som velsigner Israel vil selv høste velsignelse. Motsatt vil hver den som forbanner Israel, bli møtte med Guds vrede og straff. Herren påtar seg å bevare sitt folk mot utslettelse. Historien selv vitner om hvor sant dette er.
Så sikker er Israels utvalgelse at den sammenliknes med naturlovene i skaperverket. "Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager" (Jes. 31,36) Like sikkert som at solen lyser om dagen og månen om natten er Israels utvelgelse.
Men ikke alle vil gå med på dette. Våre teologer viser til 2. Kor. 1 hvor det står at alle løftene har fått sitt Ja og sitt Amen i Kristus. Dette utlegges slik at løftene til Israel og dermed også utvelgelsen har fått sin oppfyllelse i Kristus. Det er de troende i Kristus som nå er Guds folk. Ja, det er riktig at vi som troende er Guds barn og at vi tilhører Abrahams ætt. Men den historiske siden ved utvelgelsen er ikke oppfylt i Kristus. Den tilhører fremdeles Israel.
Israel i frelseshistorien
Vi vet alle at Israel var Guds åpenbaringsolk i gammeltestamentlig tid. Men i hvilken grad kan det sies å være en Herrens tjener også i nytestamentlig tid?
Når vi skal svare på det, kan det være nyttig å dvele ved den rolle jødene spilte i Jesu lidelseshistorie. Det er jødene som forfølger Jesus og bringer ham på korset. Men det forunderlige ved dette, er at hele hendelsesforløpet er nøye beskrevet i Det gamle testamentet. Dette kan bare forståes dit hen at jødene går i de gjerninger som forut var lagt ferdig for dem. Med andre ord, at det var meningen at de skulle gjøre akkurat det de gjorde. La oss se litt på dette.
I 1. Peters brev (2:8) sier apostelen om sine landsmenn at de "snubler ved sin vantro mot Ordet", men så tilføyer han de voldsomme ordene at "til det er de også satt". Vi kunne også ha oversatt det med at dette var deres "bestemmelse". Det var altså meningen at de skulle gjøre det de gjorde.
Skriftene oppfylles
Den samme tanken går igjen i Peters store pinsetale. Her heter det at Jesus "ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten". (Apg. 2:23) Det var rett nok jødene som slo ham i hjel, sier Peter, men det som skjedde var bestemt i Guds råd.
I Getsemane hugger Peter øret av yppersteprestens tjener. Han får en reprimande av Jesus: tror du ikke at jeg kunne be min Far sende meg mer enn tolv legioner engler? Og så kommer det: "Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?..... Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt."
Hvilke skriftsteder tenker Jesus på? Det mest nærliggende er jo den salmen Jesus ba på korset, Salme 22 - "Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?". Salmen beskriver Messias' lidelse som en kosfestelse - tusen år før det skjer. Salmen har også med de ord som skulle falle ved korset.
Korsfestelsen er også nevnt hos Sakarias (kap. 12) "de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget." Vi har også Moses som henger opp kobberslangen på en stang i ørkenen. I sin samtale med Nikodemus bruker Jesus dette som et bilde på sin egen lidelse og død.
Men fremfor alt er den lidende Messias utførlig beskrevet hos Jesaja kapitlene 49 - 53. Her tales det om "en smertens mann", en som var forlatt og foraktet av mennesker. Og så står det: "Men det behaget Herren å knuse ham... Ved trengsel og dom ble han revet bort..." Det behaget Herren å knuse ham. Det var ikke noe som jødene tok seg til. En bestemmelse var fattet i Guds råd, og dette blir profetert av Jesaja 700 år før det skjer.
Vi kan ikke nevne alle skriftstedene. Men det sentrale her er at Jesus lider i henhold til Skriftene. Korsfestelsen var ingen arbeidsulykke. Det var ingen impulshandling eller tilfeldighet som brakte Jesus på korset. Ved sin lidelse og død oppfyller han profetiene i Det gamle testamentet. Og hadde han ikke gjort det, ville Det gamle testamentet ha manglet troverdighet.
Jødenes rolle på Golgata
I vår sammenheng er spørsmålet: hvorledes skulle frelsesverket ha blitt gjennomført om ikke jødene hadde medvirket? Og hvordan skulle de ha kunnet unndra seg å medvirke når dette var så utførlig profetert?
Paulus sier at "Gud ga dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører". Gud ga dem. Jødene måtte forherdes for at frelsesverket skulle kunne gjennomføres.
En Messias-troende jøde sa det slik: "Det ble dessverre vår jobb å spille skurken i dramaet på Golgata". Uttalelsen gjenspeiler en meget korrekt bibelforståelse. Vi hedningekristne må vokte oss for hovmod, og i stedet tenke igjennom hva jødenes medvirkning i Guds frelsesplan har kostet dette folket.

onsdag 3. desember 2008

Intervju i DagenMagazinet i dag v/Ove Eikje.


Immigranter fra 120 land


OVE EIKJE
Publisert 03.12.2008
FOTO: OVE EIKJE
HJELPER UNGDOM: – Vi tar blant ansvar for 7.000 ungdommer som lever i faresonen over hele Israel, fordi de er forsømt, forteller direktør Yacov Snir i organisasjonen Keren Hayesod.
Dette opplyser direktør Yacov Snir i organisasjonen Keren Hayesod til DagenMagazinet.
Keren Hayesod er den økonomiske avdelingen i Jewish Agency, og har som oppgave å samle inn penger for å hjelpe jøder hjem til Israel. Immigrasjonen var høyest i 1990 da nærmere 200.000 jøder kom til Israel, i forbindelse med at kommunismen gikk i oppløsning blant annet i tidligere Sovjetunionen.
Men i de siste årene har det kommet stadig færre immigranter. I fjor var det under 20.000 personer, og prognosene ser ut til at det i år blir omtrent det samme.
Viktig brikke
– Keren Hayesod er en viktig brikke i arbeidet med å bygge Israel. Vi holder på med veggene, og taket mangler, men vi skal fortsette med å hjelpe fattige og forfulgte jøder rundt i verden hjem. Vi er svært takknemlig for støtten fra Hjelp Jødene Hjem, sa Yacov Snir da norske israelsvenner besøkte organisasjonens hovedkvarter i Jerusalem.
Direktøren pekte på at de hjelper også nye immigranter etter at de er kommet til sitt nye hjemland.
110.000 etiopiske jøder
Yacov Snir opplyste at i de siste 15 årene har Jewish Agency hjulpet 110.000 etiopiske immigranter til Israel og gjennom den første harde tiden i sitt nye hjemland.
– De kommer fra et u-land uten vann og elektrisitet og til et moderne samfunn der de blant annet kan bruke datamaskiner – i løpet av noen timers reise. Dette er en vanskeligere sak enn å gå gjennom Det røde hav, mente Snir.
Han la ikke skjul på at det er et ressurskrevende prosjekt å bringe hjem de siste falasha-jødene fra Etiopia, der omkring 1.400 mennesker venter på å flytte til Israel. Noen av dem har ventet lenge, og nå ber de ansvarlige myndigheter om at alle Israels venner må bli med på denne dugnaden.DM

tirsdag 2. desember 2008

ISRAEL ER GUDS FOLK FREMDELES

STØTTE: Når kirken først engasjerer seg i Midtøstenkonflikten, skulle en jo ha trodd at støtten gikk til jødene som er kirkens åndelige røtter, og ikke araberne, skriver Per Haakonsen i denne første delen av sin kronikk. Foto: Scanpix-Illustrasjon

Israel er Guds folk fremdeles
Del I av II

Tanken om at Israel skulle være Guds folk fremdeles møter liten forståelse i det norske folk. Endog mange kristne har problemer her. Ja, Israel som folk og nasjon har i det hele tatt liten forståelse – enten vi legger bibelske perspektiver på det eller ikke.

Men slik har det ikke alltid vært. På 50- og 60-tallet bodde Israel i alles hjerter, og Norge var en av de varmeste forsvarere av staten Israel. Men etter at Israel invaderte Sør-Libanon i 1978, begynte det å snu. Og etter Libanonkrigen i 1982, var det definitivt over med sympatien for Israel. Vi kom til å se på araberne som den undertrykte part, som fortjente vår medfølelse. Terrororganisasjonen PLO ble i folks øyner til en frigjøringsorganisasjon, og i 1994 ble Yasser Arafat æret med Nobels fredspris. Araberne var blitt helter i stedet for israelerne.

En meningsmåling fra 2002 viste at blant dem som hadde tatt stilling til konflikten i Midtøsten, støttet fire av fem nordmenn araberne. Israel var nærmest å forstå som et fyrop, og slik er det fremdeles. I en artikkel i Aftenposten i 2006 sa Jostein Gaarder det mange tenkte: «Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten.»

Kirken tar parti
Ikke bare folket, men også kirken har tatt parti. I årenes løp har en lang rekke biskoper og kirkeledere i tur og orden besøkt Israel – ikke for å gi uttrykk for sin sympati med jødene – men med jødenes fiender. Siste par ut i så måte var biskopene Baasland og Byfuglien som på en tur til Israel i 2007, kunne stemple landet som en apartheidstat. Intet mindre.

Den norske kirke har i flere år hatt et nært samarbeid med Den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og «Det hellige land». Kirken består av palestiner-arabere og driver sin virksomhet på Vestbredden og Jordan. Kirkens leder, biskop Munib Younan, talte på det nylig avholdte kirkemøtet på Øyer. Men Munib Younan er ingen jødevenn. Han har kommet med en rekke antisemittiske uttalelser og har alltid vært motstander av staten Israel. Norske kirkeledere legger da heller ikke skjul på at støtten til «søsterkirken» i Palestina, er motivert ut fra sympati med arabernes sak og deres «frigjøringskamp».

Når kirken først engasjerer seg i Midtøstenkonflikten, skulle en jo ha trodd at støtten gikk til jødene som er kirkens åndelige røtter. Eller at man i det minste innledet et samarbeid med de messianske jødene. De er jo også våre brødre i troen. Når kirken ikke gjør det, henger det ikke bare sammen med at sympatien er på arabernes side, men også med den teologisk forståelse at det er kirken som er det egentlige Guds folk. Jødenes særstilling har for lengst opphørt.Våre politikere

Våre politikere,
særlig fra Arbeiderpartiet, var i begynnelsen glødende forkjempere for staten Israel. Men på 80-tallet snudde også de. Etter at Yasser Arafats måtte dra i eksil i Tunisia, ble han oppsøkt av en rekke fremtredende politikere som Torbjørn Jagland, Thorvald Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland. Den sittende regjering har som det eneste land i den vestlige verden, anerkjent den Hamas-ledede «samlingsregjering» som ble dannet etter valget i 2005.

Norge ignorerer at Hamas står både på EUs og USAs liste over terrororganisasjoner.

Det siste nå, er at utenriksminister Jonas Gahr Støre er kommet med en bok, der han antyder at jødenes behandling av palestinerne kan sammenliknes med forfølgelsen av jødene i Tyskland på 1930-tallet. Dette har fått det israelske utenriksdepartement til å reagere.

Tenk om våre politikere hadde kunnet forestille seg at jødene fremdeles er Guds folk! Men det ligger helt utenfor deres horisont.
I Israel er den endrede norske holdning for lengst registrert. Israelsk presse karakteriserer Norge som det mest israelsfiendtlige land i Europa. Israels ambassadør til Norge, Miryam Shomrat, uttaler at hun ikke noen steder har funnet en så ekstrem antiisraelsk holdning som i vårt land. Israelerne ser nå med skepsis på Norge. Dette kan en registrere med selvsyn. En vanlig norsk turist opplever nå å bli møtt med en kald skulder av israelerne (men ikke av araberne) når en reiser rundt i landet.

Israels venner
Norge har tatt parti for araberne og mot Israel. Dette synes å være en sikker konklusjon. Det endrede klima rammer selvsagt alle oss som er Israels venner. Vi har på en måte lidt samme skjebne som Israel, vi er blitt en marginalisert gruppe i samfunnet. Ja, ikke bare der, men også i kirkelig sammenheng.

Men Israel er fremdeles Guds folk. Hvor har vi det i fra? Jo, fra Bibelen. Vi henter hele vår forståelse for vårt israelsengasjement ut fra Guds eget ord. I en trengt situasjon må vi som støtter Israel, pusse støv av vår teologiske forståelse. Vi må gå inn i striden med det som er vårt våpen – Guds ord. Derfor vender vi oss nå til Bibelen for å la den tale til oss.

Guds eiendomsfolk
Bibelen taler helt tydelig om at Israel er Guds eiendomsfolk. Israel er utvalgt av Gud til å være hans eiendomsfolk fremfor alle folk på jorden (5. Mos. 7:6). Denne utvelgelsen gjelder altså utelukkende Israel som folk. Det er ingen annet folkeslag som har en slik særstilling. Israel velges ut som et hellig folk fordi det skal ha en oppgave i Guds frelsesplan. Denne oppgaven er Israel alene om.

Utvelgelsen får et konkret uttrykk ved at Herren velger ut Abraham, Isak og Jakob – patriarkene. Disse får tre løfter: et løfte om land, et løfte om at de skal bli til et stort folk og ikke minst velsignelsen. Til sammen representerer disse tre løftene Israels utvelgelse (1. Mos. 12:1-3).
Det er to ting vi skal legge merke til ved disse løftene: de er nådeløfter og de er løfter som ikke har noen begrensning i tid.

At løftene til patriarkene er nådeløfter betyr at det ikke er knyttet noen betingelser til disse løftene. Herren spør ikke etter noe Israel skal gjøre eller være for at løftene skal stå ved lag. Det kreves ingen motytelse. Herren har ikke forpliktet andre enn seg selv. Det er altså en ensidig forpliktelse. Dette er evangeliesiden i Guds åpenbaring.

Dette er det viktig å være klar over. For i andre sammenhenger åpenbarer Gud seg også etter sin lovside. For eksempel heter det at Israel skal være Guds eiendomsfolk bare dersom de hører hans røst og holder hans pakt. (2. Mos. 19:5). Er det noe vi med sikkerhet kan si om Israel, så er det at det har de aldri vært i nærheten av. Jesaja klager (42:19):
«Hvem er blind uten min tjener og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? Du har sett mye, men du tar ikke vare på det.»

Per Haakonsen,Ås
Kronikk i DagenMagazinet 02.12.08 Del II kommer i morgen.

onsdag 12. november 2008

Ayalim.





Tema: Glimt fra Israel
Av: Torbjørn Ekroll
Publisert: Mandag 29. september 2008 i Hjelp Jødene Hjem Informasjonsavis.

AYALIM - et nytt, fantastisk ungdomstiltak
For 4-5 år siden begynte to ungdommer et idealistisk arbeid for utkantene i Israel.
Etter endt militærtjeneste og en liten tur rundt i verden, møttes de og fant
ut at de hadde mye de samme tankene, de ville bruke livet sitt og studietiden til å gjøre noe for utsatte og ressurssvake småbyer og utkanter i Israel.
Nå er det bare plass til en kort omtale her, men vi kommer tilbake med en reportasje om dem og arbeidet deres i avisen i november. Ideen var å få med seg flere idealistiske studenter til å gi minst fire år av livet sitt ved å slå seg ned i Negev
og Galilea for å gi hjelp til svake bosettinger og lokalsamfunn, der det ofte var bare eldre igjen. De satte i gang i en vanskelig liten "grend" i Negev og fikk to enkle "caravans", brakker, der det startet!

Hovedkonseptet er at unge studenter forplikter seg til å bo sammen i mindre "brakkebyer", de får en liten sum til å leve av og gir mye av sin fritid til å sette i stand forsømte boområder, hjelpe gamle og syke, sette i stand barnehager osv.

I dag har de 11 bosettinger med hele 450 studenter rundt i landet, de fleste i Negev og Galilea. Det var fantastisk å få se og møte dem ved Gaza-grensa nå i sommer! Også nye immigranter får hjelp av Ayalim, bl.a. fordi noen av de "nye" er med blant de 450 idealistene.

Nå gleder vi oss til i oktober å ta deltagerne på turen med til "brakkebyene" og vise dem Ayalim i Sha'ar Negev, "vennskapskommunen" vår ved Gaza-grensa!

På grunn av den gode gaveinngangen har vi allerede kunnet sende et tilskudd til Ayalim.



onsdag 5. november 2008

Israels folk lever!



Spalten "Shalom frå Israel" av Te'ena Østhus Ben-Haim i DagenMagazinet torsdag 30.11.08.
Oversatt fra nynorsk til bokmål av blogginnehaver.

Da vi var på tur i Sderot og området rundt en dag i løpet av Sukkot (Løvhyttefesten), passerte vi mengder av bomberom. Desverre har innbyggerne i disse områdene sterkt behov for disse sterke vernede bygningene, i og med at de i perioder kan få titalls raketter skutt mot seg daglig. (Akkurat nå er vi inne i den såkalte våpenhvilen, men vi vet alle at den er midlertidig.)

Fra det øyeblikket de hører sirenen som forteller om at en ødeleggende rakett er på vei, har de bare mellom 15 til 35 sekunder til å søke dekning. Da er det godt at bomberommene er mange! For eksempel er hvert busstopp i Sderot gjort om til bomberom, så de er godt spredt, og folk vet hvor de er å finne.

Det å se disse bomberommene overalt gir en likevel litt blandede følelser. En blir glad for at de er der, - for de er jo tross alt med på å redde liv! Men samtidig - det er så trist at behovet er så stort for slike rom og bygninger! Folk rundt oss prøver å utslette oss, gjør det de kan for å drepe så mange av oss som de bare kan... En kunne virkelig bli deprimert bare ved tanken...

Men så er det at vi må huske på hvem vi tilhører! Vi tilhører Abrahams, Isaks og Jakobs Gud! Han har ført folket sitt gjennom utrolig mye opp gjennom generasjonene! Israels Gud er trofast mot folket sitt, Han vil aldri forlate oss! Han vil bringe oss gjennom også dette.

Noe svært oppmuntrende som var malt med spraymaling på mange av de bomberommene vi kjørte forbi, var nettopp denne teksten: am yisrael chai! - ISRAELS FOLK LEVER! - Det var viktig å ha nettopp denne proklamasjonene akkurat der på de små bygningene som minner oss om at det er folk som ønsker å drepe og utrydde oss!

Tross alt, - ISRAELSFOLKET LEVER! Halleluja! Takk, Gud! Det er virkelig bare Han vi har å takke for dette, det er Han som har vernet om oss fram til i dag, og som, takk og lov, vil fortsette å holde sin vernende hånd over folket sitt.

fredag 24. oktober 2008

Israelske popartister til Norge.


Artikkel i avisen DagenMagazinet, torsdag 23.10.2008.

The Idan Raichel project er et av de største musikalske suksessene i Israel i dag. Nå kommer gruppen til Norge.
Birgit Opheim

Det er de to kommunene Gran og Lunner som har invitert Idan Raichel med venner til sin markering av mangfoldsåret 2008. Gruppen skal ha konsert i kveld, torsdag, i Lunnerhallen på Roa, femti minutter fra Oslo.

— Vi ønsket oss Raichel fordi musikken hans gjenspeiler musikktradisjonen til flyktningene og immigrantene som er bosatt i våre kommuner, sier Ingrid Birkeli, programrådgiver i flyktningtjenesten og leder for arrangementskomiteen.
— Wergelandsåret markeres samtidig med mangfoldsåret og derfor ville vi å ha jøder til stede. Jødenes situasjon var Wergelands fanesak. Vi vil at respekt og toleranse skal gjelde både overfor jøder, muslimer og kristne. Wergeland kjempet for dette, men det er like aktuelt i dag, sier hun.

Kjærlighet og toleranse

Da Idan Raichel dukket opp på den israelske musikkscenen i 2002, var det nettopp med et budskap om kjærlighet og toleranse. Den 29-år gamle komponisten, produsenten og keyboard-spilleren har selv øst-europeiske røtter. Da han ble innkalt til obligatorisk militærtjeneste ble Raichel med i et militært rockeband som med israelske og europeiske hitlåter på programmet reiste på turnè til militærbaser.
Det som kanskje kom til å prege Raichel mest, musikalsk sett, var at han valgte å arbeide blant vanskeligstilt ungdom på en internatskole etter avsluttet militærtjeneste. Skolen var full av unge immigranter fra Etiopia og de introduserte ham for etiopisk popmusikk og folkemelodier.
- Jeg la merke til at immigrantene fra Etiopia forandret navnene sine da de kom til Israel. De forsøkte å bli assimilert i den vestlige kulturen og tok ikke vare på røttene sine, sier Raichel i følge den offisielle nettsiden til «The Idan Raichel project». Selv begynte han å gå til etiopiske barer, klubber og synagoger i Tel Aviv og lærte på den måten mye om etiopisk musikk og kultur.

Israelsk mangfold
Samtidig med at Idan Raichel ble kjent med etiopisk musikk tok han jobber for andre popmusikere. Etter noen år var han klar til å gå løs på et prosjekt som gjenspeilte hans egne musikalske idealer.
Raichel hadde lenge vært fascinert av mangfoldet i Israel og ønsket å vise dette gjennom sin egen musikk. Han inviterte 70 venner og kolleger som representerte ulike etniske og musikalske røtter til å delta i sitt musikalske eksperiment. Den første singelen «Båi» (Kom), hørtes helt annerledes ut enn noe annet israelere hadde hørt før og den tok landet med storm. Raichel besluttet å invitere sju selvstendige artister til å bringe med seg sin musikalske kultur og sitt talent på scenen.
- Ingen skulle ha en ledende posisjon. Vi satt i en halv-sirkel slik at hver musiker fikk anledning til å demonstrere det han eller hun hadde å tilby, forteller Raichel på nettstedet sitt. Tanken var å bringe sammen jevnbyrdige personer med ulik bakgrunn.
- Hvis jeg hadde kalt albumet bare «Idan Raichel», ville folk ha trodd at Raichel var hovedstemmen i alle sangene. Jeg har skrevet sangene og det er jeg som har arrangert og produsert dem, men jeg opptrer sammen med andre vokalister og musikere. Vi er heller ikke noen gruppe. Det er noe midt i mellom, forklarer han på nettstedet.
The Idan Raichel project har hatt mange ulike deltagere. Cabra Casey er av etiopisk avstamming, men ble født i en flyktningleir i Sudan da foreldrene hennes var på vei til Israel. Mira Anwar Awad vokste opp i den israelske byen Haifa og synger på arabisk. Sergio Braams er fra Surinam på den karibiske kysten av Sør-Amerika. Også eldre, kjente israelske musikere har samarbeidet med Raichel. Yihia Tsubara er en av dem, og har deltatt med tekst fra den tradisjonelle jemenittiske bønneboken blandet med moderne elektroniske rytmer.

Vakte oppsikt

Da Idan Raichel i sommer sa ja til å bli intervjuet av den britisk-pakistanske journalisten Riz Khan i Al Jazeera, vakte det oppsikt i hjemlandet Israel. Myndighetene mener den arabiske nyhetskanalen oppfordrer til vold og Israel har derfor boikottet Al Jazeera. Raichel selv var imidlertid ikke i tvil om at han ville stille til intervju.
— For meg var det en mulighet til å nå ut til stater som er fiender av Israel, sa han til Ha`aaretz.com TV. Riz Kahn presenterte Idan Raichel som en artist som forsøker å forene i en region preget av splittelse.
(23.10.2008 kl. 05:00 Sist oppdatert:23.10.2008 kl. 09:46)

torsdag 23. oktober 2008

Toraens gledesdag. Simchat Torah.


Bønnens kraft på Simchat Torah
Jerusalem Post 2006.10.11

Det største jødiske bønnesjal - tallit - som noensinne er laget, skal sendes til en synagoge i USA.


Verdens største bønnesjal- tallit - på 10 X 8 meter.

Avslutningen på denne hellige perioden, Rosh Hasjanah(nyttår), Yom Kippur(Forsoningsdagen) og Succot(Løvhyttefesten) er Simchat Torah. Man feirer Torahens glede, Simchat Torah, og den feires om aftenen til Shemini Atzeret. Denne festen er hverken nevnt i Torah eller i Talmud, men den er nevnt i Zohar (Pinhas Rano), og Rabbi Yitzhak Giaat (1100 tallet) har skrevet om denne eldgamle tradisjonen.

Bønnesjalet, på hebraisk tallit, skal brukes av jødiske barn i denne synagogen på Simchat Torah, som i år starter på lørdag aften den 14. oktober.

På Simchat Torah viser man glede over Torahen og dens skrifter. Torahen (de fem Mosebøkene) blir lest i synagogene hver sjabbát, dvs. delt i 54 porsjoner. På Simchat Torah er man fremme ved det siste kapittelet i 5. Mosebok, og etter å ha lest dette avsnittet starter man forfra igjen, med første kapittel i 1. Mosebok. Jødene leser hele Bibelen, Mishna og Talmud året rundt. Men vi har et spesielt forhold til Torahen som får særskilt oppmerksomhet hver sjabbát.

Simchat Torah er en fest der man uttrykker sin kjærlighet til Gud og Guds ord, og gleden på denne dagen er dobbelt: Man er glad for at man er ferdig med å lese Torahen, og man er glad for at man får anledning til å begynne lesingen på nytt. Simchat Torah-feiringen starter om kvelden med hakafot-prosesjoner med Torahen i synagogen. Alle Torah-rullene tas ut fra Torah-skapet og bæres rundt i synagogen av alle som er til stede. Hele landsbyen samler seg til fest, og man synger og danser med Torah-rullene til sent på natt.

tirsdag 14. oktober 2008

OVER 6000 KRISTNE PILGRIMER FRA 90 LAND TIL LØVHYTTEFESTEN



Over 6000 kristne pilgrimer fra 90 land, blant annet flere hundre fra Norge, er nå på vei til Israel for å delta i den kristne festen i neste uke, den 28. i rekken, av den jødiske Løvhyttefesten (Sukkot), sponset av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ).
Publisert: 25.09.2007 07:29 Richard Oestermann. Foto: Norge IDAG

LØVHYTTEFESTEN

Hentet fra Det mosaiske trossamfunns nettside.




Sukkot - løvhyttefest og Innhøstingsfest
Helligdagen som kommer etter Yom Kippur kalles Sukkot - løvhyttefesten. Navnet kommer fra de spesielle løvhyttene som bygges og brukes i forbindelse med denne helligdagen. Sukkot er den gladeste helligdagen i det jødiske året. I bønnebøkene kalles disse dagene for Zman Simchatenu - gledens tid.

Sukkot feires i syv dager og starter på den 15. dagen i måneden Tishrei (september/oktober). De to første og de to siste dagene (i Israel bare den første og siste dagen) er helligdager der det er forbudt å utføre arbeid, med unntak av forberedelse av mat til helligdagen. De andre dagene kalles Chol ha'Moed - mellomdagene. Disse dagene er en del av Sukkot, men det er da lov til å jobbe om det behøves.

Løvhyttefesten
Da de jødene kom ut fra Egypt på sin vandring til Kanaans land, vandret de i førti år i ørkenen. De gikk fra en oase til den neste, hvilte en stund, og deretter fortsatte de på den lange ferden til landet de var blitt lovet av Gud. På grunn av dette måtte de bo i små løvhytter som de raskt kunne pakke sammen og ta med seg videre. I løpet av disse årene møtte de på mange vanskeligheter i ørkenen; stekende sol, sandstormer og mangel på mat og vann. Men Gud tok vare på dem og brakte dem trygt til Kanaans land, nå kalt Israel.

Derfor står det skrevet i Toraen:
"I løvhytter skal dere oppholde dere i syv dager,
slik at alle generasjoner skal vite,
at Israels barn oppholdt seg i løvhytter,
da jeg førte dem ut av Egypt."

Når vi nå bygger sukkaen (løvhytten) og feirer Sukkot, minnes vi vårt folks historie og vi takker Gud for det han gjorde mot dem.

Innhøstings-festenEtter at de hadde vandret i førti år i ørkenen, krysset israelittene Jordanelven, og kom omsider til landet Gud hadde gitt dem - Israel. De fleste av dem som kom til landet var bønder, og deres livsstil var basert på mat de selv dyrket. Om våren ble jorden pløyet og sådd. I løpet av den varme sommeren stelte de med vinplantasjene og orkideene. I Israel er det sjelden regn om sommeren, og i de dager måtte bøndene bære vannet fra brønner langt borte for å tilfredsstille trærnes, blomstenes og grønnsaksmarkenes behov. Gjennom hele denne perioden så bonden frem til høsten, da han kunne samle inn alle fruktene, lagre dem bort og lene seg tilbake for å hvile en stund. Innhøstingen ble til den gladeste tiden på året og Sukkot, som feires på høsten, er den gladeste helligdagen. Helligdagen fikk i tillegg navnet Chag ha'Asif; innhøstings-festen, festen da innhøstingen fant sted og fruktene blir tatt inn i huset.

Som innhøstingsfest, er Sukkot den første takkefesten som ble feiret. Blant annet ble den amerikanske dagen Thanksgiving Day formet etter Sukkot som en dag der Gud takkes for jordens velsignelse.



Sukkaen - løvhytten
Det finnes mange seremonier og tradisjoner for feiringen av Sukkot. Like etter at Yom Kippur - der vi ber om tilgivelse - er avsluttet, starter byggingen av sukkaen. Etter at man har bedt om tilgivelse, vil det være naturlig å gjøre noe positivt rett etterpå. Ettersom det står skrevet i Toraen at "I løvhytter skal dere oppholde dere..." er dette et bud fra Gud, og noe som en gjør med positivt sinn, og derfor også en god fortsettelse etter Yom Kippur. Veggene i sukkaen kan bygges av treplater, grener eller til og med murstein, men taket (schach) må være laget av noe som vokser fra jorda, f.eks. grener. Taket (schach) skal legges tykt nok slik at det meste av sollyset holdes ute. Men det må ikke være så tett at alt lys holdes ute, slik at vi hindres i å se stjernene på nattehimmelen. Sollyset og lyset fra stjernene gir sukkaen følelsen av å være en løvhytte, et midlertidig skjul. Veggene pyntes ofte med blomster og tegninger med jødiske motiv. Fra taket henges ofte høstens frukter og grønnsaker for å minne oss om at Sukkot også er Innhøstingens fest. Gjennom hele festen blir måltidene spist i sukkaen, og dersom været tillater det, er det mange som sover i den.

Hver morgen under Sukkotfeiringen (untatt shabbat) tar vi frem Arba Minim - de fire arter.

Disse er:

Lulav - palmegren
Etrog - en spesiell type sitron
Hadass - kvist fra myrt
Arava - kvister fra piltre
En tar en Lulav - Palmegren, to grener fra piletre og tre grener fra myrt og knyter dem sammen med blader fra lulav. Under gudstjenesten holdes dette i høyre hånd, og i venstre holder vi etrog - sitronen - og sier en bønn over dette. Deretter rister man de fire plantene til høyre, bakover, til venstre og fremover - de fire verdens-retningene, og deretter opp og ned - mot himmel og mot jord.

--------------------------------------------------------------------------------

Oversikt over Israels høytider og helligdager:

Shabbat
Rosh Hashana
Jom Kippur
Sukkot
Simchat Torah og
Shmini Atzeret
Chanukka Purim
Pesach
Jom Ha'Shoah
Jom Ha'Zikaron
Jom Yerushalayim
Shavuot
Tisha b'Av

Redaktør for internettsiden er styret i DMT

'''''''''''''''''''''''''

Her kan du lese mer om løvhyttefesten fra kristent ståsted:
http://www.alef.no/loevhyttefesten.htm

mandag 13. oktober 2008

TURISTENE STRØMMER TIL DET HELLIGE LAND.


Fra Fødselskirken i Betlehem.

Fra januar til juli 2008 kom det 1,7 millioner utenlandske turister til Israel. I samme periode 2007 kom det 1,2 millioner, det er en økning på 41%.

Det største antallet kom, kanskje ikke overraskende, fra USA - 388.000 turister, opp 21 prosent fra 321.000 i 2007. Mer overraskende er det kanskje at Russland kom på 2. plass med 170.000 turister. 151.000 kom fra Frankrike, 108.000 fra Storbritannia og 80.000 fra Tyskland.

243.000 turister kom på dagstur til Israel, altså ingen overnatting. De aller fleste av dem kom fra Øst-Europa.

Fra oktober 2008 blir visumtvangen for russere til Israel opphevet. Israelske myndigheter regner med at turismen fra Russland da vil øke ytterligere.

Kilde: En arikkel av Irit Rosenblum på haaretz.com (Ha'aretz) 21. august 2008.
Odd Myrland. Midt-Østen i Fokus nr. 4/08.


Kirke på saligprisningenes berg ved Genesaretsjøen.

onsdag 8. oktober 2008

Israels nasjonalsang.

Hatikvah - Håpet som ikke kan dø.

JØDENES HÅP ER IKKE TAPT.
Det er naturlig at Htikvah ble den sionistiske bevegelsens sang og i 1948 Israels nasjonalsang, siden sangen handler om jødenes håp om å komme tilbake til fedrenes land og igjen bli et fritt folk på Sion.

Ifølge teksten i sangen er dette håpet ikke tapt så lenge jødenes blikk er rettet mot Sion. Håpet kan ikke gå tapt så lenge Jordans vann faller i Kinneret (Genesaretsjøen). Håpet er ikke tapt så lenge en jødes kjærlighet til sin egen nasjon er levende. Håpet er ikke tapt selv om jøder i titusentall går i graven. Håpet vil dø kun med den siste jøde. Dette er sangens budskap.

HISTORIEN BAK HATIKVAH.
Jeg synes det er verdt å fortelle historien om "Hatikvah". Det begynte med Naftali Herz Imbers poem "Tikvatenu" (Vårt håp) som først kom på trykk i Jassy (Romania) i 1878.

Naftale Herz Imber (1856 - 1908) fristet hele livet en meget omflakkende tilværelse. Han ble født i Galizia (i den syd-østlige del av Polen og nordvestlige del av Ukranina) som da var en provins av det østerrikske imperium. Da han skrev dette poem, arbeidet han som lærer i hebraisk i Jassy. Mellom 1882 og 1888 var han sekretær for den kjente kristen-sionisten Sir Laurence Oliphant i Israel. Det var i 1882 at han leste sitt poem for de jødiske bøndene i Rishon Le-Zion.

MELODIEN
En av hans tilhørere, Samuel Cohen, satte melodi til diktet. Slik ble poemet til sang. Ifølge Encyclopaedia Judaica ble melodien hentet fra den rumenske folkesangen "Carul cu boi" (Oksekjerren).
Men jeg leste en gang i 60-årene en artikkel i Jerusalem Post som knyttet Hatikvah til en svensk folkemelodi. Ifølge artikkelen ble den tsjekkiske komponist Bedrich Smetana (1824 - 1864) inspirert av denne melodi og gjorde den til del av sin "Vltava"-symfoni. Og denne del ble til Hatikvas melodi.

Selv om jeg er meget tiltrukket av denne historien må jeg holde melodiens rumenske opprinnelse for den mest sannsynlige. For Samuel Cohen kom fra Jassy. Derfor var det mest naturlig for ham å bruke en rumensk folkemelodi.

Men likheten mellom den svenske og rumenske folkemelodi vitner om at musikken ikke lar seg dele i nasjonale kompartimenter som er hermetisk lukket til hverandre. Hatikvahs melodi er bare ett eksempel på den jødiske musikkens gjeld til andre folks musikk.

GUD OG JØDENES NASJONALE HÅP
Men tilbake til Hatikvahs innhold. Det handler om jødenes nasjonale håp. Dette håpet kan ikke dø, for det jødiske folk kan ikke dø fordi Gud har bestemt at det skal være et evig folk (Jes. 44:7).

Jødenes tilbakekomst til Sion handler også om å komme tilbake til Gud. For ifølge Bibelen er Sion stedet for Guds nærvær. Og Gud har lovet at han igjen vil bo på Sion.
Vi har som kristne også grunn til å gled oss til den dagen. For da vil Gud overta. Da vil hans Rike komme på jorden. Derfor bør vi som kristne lære oss å ta del i Israels håp, sorger og gleder, og ikke minst kjempe og arbeide sammen med Israel for at deres håp i sin helhet blir til virkelighet.

Artikkel av Marian Eigeles i bladet "Ordet og Israel".
www.ordetogisrael.no

tirsdag 7. oktober 2008

Feriebildet vårt i nettutgaven av avisen Arutz Sheva.



Min mann sendte ovenstående bilde til denne avisen, og nå ligger det ute på deres nettutgave. Det er tatt på vår siste ferietur i Israel i februar/mars i år. For å bevise at det er min mann som har tatt det, (hvis noen skulle tvile på det - ha!) sender jeg også med neste bilde, hvor jeg er med! Leiebilen som vi leide i Eilat og kjørte rundt med i ca. 14 dager, ser dere nede til venstre.

Dette er altså Mitzpe Ramon, som ligger på kanten av verdens største erosjonskrater. Du kan lese litt mer om det på et eldre innlegg av meg på Bestemor Aud - bloggen:
http://bestemor-audifarta.blogspot.com/2008/03/mitzpe-ramon.html



Israel er et fantastisk ferieland - fullt av kontraster og alle mulige variasjoner! Utrolig hvor mye forskjellig som kan finnes på et så lite landområde! Jeg unner alle en tur dit!

Øverst til høyre på denne sida er en link til det siste innlegget mitt fra Israelsturen. Når du har åpnet den, kan du få med deg mange smakebiter fra turen vår videre nedover bloggen. God fornøyelse!

lørdag 27. september 2008

LA OSS GJØRE ØRKENEN GRØNN!


Annonse i avisen DagenMagazinet, fredag 26.09.2008:

LA OSS GJØRE ØRKENEN GRØNN!

"istedenfor tornekratt, skal det vokse sypresser og myrter istedenfor nesler"
(Es. 55, 13)
Der hvor det i dag er byer, parker og jordbruksområder i Israel,
var det for 100 år siden de fleste steder sanddyner eller steinørken.
BIBELSK FRUKTBARHET GJENSKAPES.
Treplanting er ett av de beste midlene for å beskytte jorden.
I fjellområdene hindrer trærne at jorden blir vasket bort av vinterregnet.
I ørkenen beskytter trærne dyrket mark mot sandflukt.
TRÆR GIR BEDRE MILJØ, TRÆR GIR LIV OG FRAMTID.
Ditt bidrag til utvikling av Israel gir arbeidsplasser til nye immigranter.
Mer enn 3500 arbeidsledige immigranter har i år fått arbeid JNF's skoger.
GLED DEG SELV OG DINE VENNER
MED TRÆR I DET HELLIGE LAND.


Pris pr. tre:
kr. 100,-


KEREN KAYEMET LEISRAEL

Jødisk Najonalfond Norge
Postboks 8871 Youngstorvet,
0028 OSLO
Tlf. 22 11 28 14 * Giro 7877.08.76817 * www.KKL.org.il

Derfor befinner Israel seg i den økonomiske verdenstoppen.


Malha Technology Park, Jerusalem.
Forsker Justus Reid Weiner nevner en rekke eksempler som viser at Israel er på verdentoppen på ulike felt:

* Israel har flere datamaskiner per innbygger enn noe annet land.
* Israel har det største antall universitets-eksamener i verden i forhold til
folketall.
* Israel har flest vitenskapelige avhandlinger og flest patentsøknader i verden i
forhold til folketall.
* Israel har flere vitenskapsmenn i produksjon enn noe land med 145 per 10.0000
personer. Til sammenligning har USA 85 og Japan 70.
* Israel har stått i spissen for å utvikle mobiltelefon og dataprosessor, og det
første program for virusbeskyttelse ble også laget i landet.
* Israel har i dag 3.300 bedrifter som arbeider innen høyteknologi.
* Israel har oppfunnet plast som oppløses og forsvinner, og ikke blir liggende
igjen og forsøpler miljøet.*
* Israel har oppfunnet dryppvanns-anlegg der vannet ledes rett til roten på planter
og trær, og dette brukes i store deler av verden i dag.
* Israel har utviklet biologisk insektsmiddel i stedet for gift.
* Israel har kyr som gir 10.000 liter melk i gjennomsnitt.
* Israel har vært med og utviklet USAs romfartsprogram, blant annet med å sende
videobilder tilbake fra planeten Mars.
* Israel har utviklet roboter som kan lære kunstig intelligens, og de kan blant
annet slipe diamanter.
* Israel har også en ledende rolle på verdensbasis når det gjelder laseroperasjoner
spesielt når det gjelder hudkreft.
* Israel har på Weizmann Institute i Rehovot ett av verdens beste forskningssteder.
* Israel har inngått avtale med verdens fjerde største bilprodusent, Nissan-Renault
om utvikling av elektriske biler til hele verden.
* Israel har oppfunnet en ørliten radar som kan legges i en tablett og føres gjennom
hele fordøyelsessystemet og avfotografere dette.
* Israel har i dag blitt verdensleder på vind- og solenergi. Det første store
anlegg for solenergi i California, USA ble laget av israelere.
* Israel har oppfunnet et system som dreper bakterier som fører til kviser, og
dessuten har landet utviklet et datasystem mot feilmedisinering.
* Israel har gjennom forskning funnet molekyl som utløser hudsykdommen psoriasis.

Opplysningene ble gitt på et møte i Med Israel for fred (MIFF) i Stavanger nylig. Han er blant annet professor ved Hebrew University i Jerusalem, og har skrevet flere bøker om den aktuelle situasjonen i Midtøsten.

søndag 21. september 2008

Støtter MIFF en palestinsk stat?

(UTENRIKSKOMMENTAREN): Går Frp inn for opprettelsen av en palestinsk stat? ble formann Siv Jensen spurt på MIFF-møtet i Oslo 26. august.


Skrevet av Conrad Myrland, Med Israel for fred

Jensen tok noen sekunders betenkningstid før hun svarte: «Jeg tror det er veldig viktig at vi bidrar til at også det palestinske folket får fred. De har den samme retten som alle oss andre til å få fred. Og de må ha et sted å bo de også. De må det.»

Med Israel for fred (MIFF) har fått det samme spørsmålet som Jensen noen ganger. – MIFF tar ikke noe standpunkt for eller imot en palestinsk stat, svarer vi. På liknende måte svarer vi også på mange andre politiske spørsmål som israelerne internt er svært uenige om. MIFF har plass til medlemmer med ulike syn, slik det også er veldig ulike syn innad i Israel. Ved å ikke innta noe standpunkt kan vi også bedre formidle israelernes egne synspunkter, for og imot, med troverdighet.

Når det gjelder en palestinsk stat formidler MIFF det som er situasjonen i Israel, og som Jensen nok har oppfattet under sitt Israel-besøk i februar: Et stort flertall av jødene i landet er villige til å trekke seg ut fra det meste av Vestbredden og overlate dette området til palestinsk kontroll - hvis det bare kan føre til ekte fred.

Alternativene er verre

Når et stort flertall av jødene i Israel støtter tanken om en palestinsk stat i prinsippet, er det fordi de synes alternativene er verre. Alternativene er:

a) Annektere Vestbredden og Gaza-stripen og gi alle som bor der stemmerett og andre borgerrettigheter. Det vil bringe en stor arabisk befolkning inn i Israel, og det er stor fare for at det ikke er mange år før Israel får arabisk flertall. (Tendensen i Israel går derfor delvis i motsatt retning. Stadig flere går inn for å avstå landområder i Nord-Israel som er dominert av en arabisk befolkning.)

b) Annektere områdene og la palestinerne bo der uten borgerrettigheter og uten stemmerett. Verden vil ikke godta dette som en varig løsning, og svært mange av Israels jøder mener også at det er prinsipielt uholdbart.

c) Annektere områdene og jage ut palestinerne som bor der. Det ville ikke bli godtatt av verden, og de aller fleste jøder i Israel ville være imot det av moralske grunner.

d) En fredeligere variant av det siste alternativet er å betale enorme summer til palestinerne for at flest mulig skal flytte frivillig. Men det er neppe noen som vil betale de beløpene som er nødvendige, og det er ikke sikkert at mange nok arabere ville flytte uansett beløp.

e) I perioden siden 1967 har det vært fremmet også andre forslag, som for eksempel delingsløsninger med Jordan. Slike tanker er temmelig politisk døde for øyeblikket.

Vanskelig

Alternativet som partene sitter igjen med er en stat for jødene og en annen stat for palestinerne, hvor hver gruppe kan være i flertall i sin stat og utvikle seg etter sin egenart. Dersom en tostatsløsning blir realisert, risikerer jødene i Israel å miste adgang til viktige deler av det gamle Israels land, inklusiv mange hellige steder. Til tross for dette er de fleste israelerne villig til å gå inn for løsningen, men bare hvis det kan gi ekte fred.

I forhandlingene som har pågått det siste året mellom statsminister Ehud Olmert og PA-formann Mahmoud Abbas, skal Israel ha foreslått å beholde mellom to og syv prosent av Vestbredden («bosetningsblokkene»), og at resten blir en palestinsk stat sammen med hele Gaza. I tillegg skal den palestinske staten få et område av Israel i tilknytning til Gaza for å kompensere for det området Israel beholder av Vestbredden. Yasser Arafat avviste noe liknende i 2001, det gjenstår å se hva som blir resultatet nå.

Grunnen til at det ikke er blitt en palestinsk stat for lenge siden, er at det dessverre ikke er noe som tyder på at en slik stat vil leve i fred med Israel. Den vil i beste fall bli et terror-reir, eller enda verre - et oppmarsjområde for fiendtlige hærer og raketter, i verste fall med atomvåpen.

I dagens situasjon er det en av MIFFs fremste oppgaver å forklare hvorfor en palestinsk stat ikke er mulig i praksis, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er de aller fleste israelerne enige om.

Fra Dagen Magazinets papirutgave, fredag 19. september 2008

Conrad Myrland er daglig leder i organisasjonen Med Israel for fred (MIFF), og redaktør av nettstedet miff.no.

Israels nasjonalfugl, Hærfuglen.



Israel har nylig valgt sin nasjonalfugl etter avstemning blant folket. Er den ikke vakker!
Den tilbringer mye tid på bakken, på jakt etter insekter og makk. Denne dietten kan ha vært blant grunnene til at hærfuglen er listet opp som en «uren» fugl i det gamle testamente.

Mer stoff på:
http://www.ynet.co.il/english/articles/0,7340,L-3549637,00.html