Jødehat i Norge.

Kronikk i avisen DagenMagazinet av Odd Myrland, 28. og 29.12.09

Del I av II

Det har kommet fram at mange israelere anser Norge som ett av de mest Israel-fiendtlige landene i
Vest-Europa. I Norge blir dette synspunktet avvist med en blanding av forakt, overbærenhet og
humor: I norsk mainstream finnes det lite eller ingen antisemittisme, mener norsk mainstream. På ett felt har man med en viss rett kunnet hevde at det er lite antisemittisme i Norge: Etter 2. verdenskrig har det ikke vært offisielt godtatt at jøder bosatt i Norge behandles annerledes enn andre mennesker. Men de siste tiårene er det kommet inn innvandrergrupper med en god del jødefiendtlige holdninger.  Jeg er redd for at denne
antisemittismen godtas, for eksempel slik at det godtas at jøder ikke kan opptre åpent som jøder på grunn av faren for å bli utsatt for vold. Det er allerede situasjonen for mange jøder i Oslo.

Forskjellsbehandling
Men stort sett ytrer antisemittismen seg ved at man behandler jødenes ørlille stat (litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke) helt annerledes enn alle andre stater.  Det potensielt farligste feltet i så måte gjelder flyktninger. Ett flyktningproblem behandles annerledes enn alle de andre, og hensikten er åpenbart å bringe jødene tilbake til situasjonen fra før 1948: Minoritet overalt, overlatt til flertallets skiftende og usikre «nåde».

I artikkelen Palestinske flyktninger har ingen allmenn rett til å vende tilbake har vi listet opp et stort antall flyktningtragedier etter år 1900, med kilde Wikipedia (Ethnic cleansing). Det er fakta som burde være velkjente og som i hovedsak ikke er omstridte. Noen av de mest kjente er at 400-500.000 finner flyktet fra de områdene av Finland som Russland overtok under 2. verdenskrig.  13-17 millioner etniske tyskere ble
jaget fra Øst-Europa i slutten av 2. verdenskrig og ikke minst etter at krigen var godt og vel slutt. Minst
 500.000 omkom under flukten.  Minst 10 millioner hinduer og muslimer ble jaget fra landet hvor de var i mindretall religiøst sett til landet hvor de var i flertall da India ble delt i Pakistan og India. Hundretusener ble drept.  Og ikke minst viktig i denne saken: Ca. 1 million jøder ble fordrevet fra arabiske land etter at Israel
ble opprettet i 1948, etter århundrer med diskriminering og tidvis forfølgelse.

Som sagt: Du finner mange flere flyktninggrupper i nevnte artikkel, som også bare er et utvalg av det som har vært.  Det som er felles for alle disse gamle flyktningproblemene, er at svært få i dag vil hevde at det fremmer noe godt at flyktningene vender tilbake dit de kom fra og får sine eiendommer igjen. Eller kanskje du har registrert at Mellomkirkelig råd i Den norske kirke fører noen kampanje for at finske flyktninger fra 40-tallet, og alle deres etterkommere, skal få vende tilbake til husene de flyktet fra, og hvor det nå bor russere? - I
mange tilfeller er en «rett til å vende tilbake» ikke mulig i praksis, fordi de tilbakevendte ville bli møtt med terror. Det gjelder for eksempel jødene fra arabiske land og (for å ta noe mye nyere) serberne fra Kosovo.

Den eneste flyktninggruppen som man vil gi rett til å vende tilbake etter over 60 år, er araberne som flyktet fra det Israel i 1948 og alle deres etterkommere (tallene varierer fra 4 til 6 millioner). To av de tre regjeringspartiene (SV og Sp) har denne «retten» klart skrevet inn i sitt program, Ap er visst litt vag, men i det minste mange av topplederne mener det der også. Disse politikerne har ingen tilsvarende programpost for noe annet gammelt flyktningproblem. Det samme gjelder for Mellomkirkelig Råd i Den norske kirke, Norsk
Folkehjelp og mange andre.  Dersom araberne får «rett til å vende tilbake», vil Israel være borte som tilfluktssted for jødene i løpet av kort tid. Det vil nemlig føre til arabisk flertall i Israel. Dette går altså vide kretser i norsk politikk og kirkeliv inn for.  Derimot vil det ikke være noe problem for Israel å betale erstatning etter hvilke satser det skulle være. Betingelsen er at jøder som er jaget og drept i Europa, i arabiske land og resten av verden, utløser erstatning etter de samme satsene.  Jødene har mye mer erstatning
til gode enn de skylder, ikke minst i Europa. Men det er ikke rimelig at Israel skal betale erstatning uten selv å få det.

Minoriteter i Midtøsten

Norske politikerne, kirkelederne og mange andre vil altså gjøre jødene til et mindretall i det eneste ørlille landet jødene har (Israel er mindre enn Nord-Trøndelag fylke).  Det må ses i sammenheng med hvordan minoriteter generelt blir behandlet i arabiske land, med andre ord hva slags situasjon nordmenn ønsker å bringe de israelske jødene i. Som nevnt er så godt som alle jøder jaget fra arabiske land. Den situasjonen de
flyktet fra, skal de altså bringes tilbake til.

I Irak er millioner av shia-muslimer, sunni-muslimer og kurdere jaget fra blandede områder til «sine egne» områder de siste årene, i en storstilt etnisk rensning.  I Saudi-Arabia styrer sunnimuslimer, der er shia-muslimer undertrykte og fattige. I Iran styrer shia-muslimer, der er sunni-muslimene undertrykte og fattige. 
Og i Hamas' grunnlov, artikkel 7, står det at det kommer en dag da muslimene skal drepe hver eneste jøde i hele verden. Mange muslimer tror at vi nå nærmer oss sterkt den tiden da dette skal oppfylles. På miff.no kan du høre eksempler på at dette fremdeles blir forkynt.  At ledende nordmenn vil behandle de palestinske flyktningene annerledes enn de selv vil behandle alle andre flyktninger, med de sannsynlige følgene det får, vil jeg kalle et beinhardt jødehat.  Selvsagt vil man si at man er imot at jødene skal bli massakrert og jaget, man er for «like rettigheter for alle». Men de som har kjempet fram disse synspunktene i kirken, i partiene og organisasjonene vet veldig godt hvordan slike slagord praktiseres både blant palestinerne internt og i den arabiske verden ellers. De vet at de flotte orda er meget lite troverdige. De vet hva som vil skje med jødene i
virkeligheten dersom jødene mister kontrollen. Likevel går de inn for det.

Overfokusering i mediene

Et annet hovedfelt hvor jødehatet kommer sterkt til syne i norsk mainstream, er i forskjellen mellom hvordan Israel blir dekket av mediene på den ene siden og hvordan alle andre land i verden blir dekket på den andre, spesielt med hensyn til krig.  Ett eksempel blant utallige: I desember 2008-januar 2009 foregikk en krig mellom Israel og Hamas i Gaza, med ca. 1400 drepte palestinere. Krigen var det store hovedoppslaget hver eneste dag, med en masse bilder av drepte og sårede og sterke øyenvitneskildringer (blant annet av noen norske leger).

Samtidig ble 10-20 ganger så mange tamiler drept av regjeringsstyrker i borgerkrigen på Sri Lanka.  Det hadde minimal interesse, det ble bare dekket en liten brøkdel så mye og sterkt som den langt mindre blodige konflikten hvor Israel var innblandet. Og svært få etniske nordmenn gikk i tog sammen med tamilene, i motsetning til den store oppslutningen på anti-israelske demonstrasjoner.

BEINHARDT: At ledende nordmenn vil behandle de palestinske flyktningene annerledes enn de selv vil behandle alle andre flyktninger,

med de sannsynlige følgene det får, vil jeg kalle et beinhardt jødehat.
KRONIKK
Odd Myrland
redaktør Midtøsten i fokus

Del II.

I Irak og Afghanistan dreper vestlige soldater mange ganger så mange sivile som de palestinerne som blir drept i krigen mot Israel.  Det har minimal interesse. Tyrkerne har ført en svært brutal krig mot sine kurdere, dekningen var minimal. (Det er en forholdsvis rolig periode akkurat nå i 2009 i den konflikten.)

Det foregår altså hele tiden en sterk overdekning av vold som kan knyttes til Israel sammenlignet med all annen voldsbruk i fjerne områder. Dersom vold fra muslimsk side hadde vært overdekket like systematisk, ville alle ha kalt det rasisme eller andre negativt ladede begreper. Men når det er jøder som rammes, er det
politisk korrekt. Dekningen pisker opp hat mot Israel, mot jøder og mot Israels venner også i Norge.  Det fikk vi tydelig se i forbindelse med den pro-israelske demonstrasjonen i Oslo i januar 2009 (under Gaza-krigen).

Dette gjelder også selv om representanter for Israel og Israels venner av og til får komme med en forklaring, og selv om hvert eneste ord i reportasjene skulle være nøyaktig sant og ingen bilder manipulert. Dersom man ikke har tilsvarende dekning og ikke viser tilsvarende bilder fra andre konflikter, blir det en skeiv dekning som fremmer hat. 

Gjentakelser
Det er ikke bare det at krigføring som Israel er innblandet i dekkes langt, langt sterkere enn annen krigføring mens den pågår. Israels «synderegister» gjentas stadig. 
Bare ett enkelt eksempel på vold fra ikke-jøder: Fra 1952 til 1962 førte Frankrike kolonikrig i Algerie. 
Anslagene over antall drepte algirere varierer fra 350.000 til 1,5 millioner, med utstrakt bruk av tortur. Sammenligningsvis døde ca. 18.000 franske soldater (6000 av dem av andre grunner enn kamp), ifølge Wikipedia. Hvor ofte hører og leser vi om dette når vi får en reportasje fra dagens Frankrike? Jeg vil påstå nesten aldri. Det samme med andre land med blodig fortid, langt mer enn Israel har, enten de er vestlige eller
«fremmedkulturelle».

Til sammenligning: Min lokalavis, Stavanger Aftenblad, har nå nylig hatt en medarbeider (med fotograf) på reise i Israel igjen.  Som alle andre fra Aftenbladet som reiser til Israel, passet han på å få med hva Israel skal ha gjort i 1948 da ca. 700.000 arabere (som siden har begynt å kalle seg palestinere) flyktet. Dette får Aftenbladet med hver gang, så langt jeg har kunnet se. Samtidig har det hittil ikke hendt at Aftenbladet har behandlet redaksjonelt jødene som flyktet den andre veien, i mange tilfeller av meget gode grunner (de ble utsatt for trusler og vold, i noen tilfeller direkte fordrevet). Og det er nesten utenkelig at Aftenbladet tar opp noe annet gammelt flyktningproblem (finner, tyskere, …).

Bare det ene som kan brukes mot Israel, terpes om igjen og om igjen. 
Og ellers kjøres det på nytt på Gaza-krigen for et år siden. Når dette skrives, har jeg nettopp lest en dobbeltside om det. Jeg kan ikke huske noen tilsvarende markering av andre kriger i ettertid.

I forholdet til Israel er Aftenbladet typisk for norske medier.  Voldsbruk i nåtid og fortid behandles helt annerledes når Israel kan gis skylden enn annen voldsbruk, også fra vestlige land. Dersom en tilsvarende forskjellsbehandling hadde rammet muslimer, hadde alle forstått at dette er uforsvarlig og egnet til å piske opp hat. Men den grunnleggende fiendtligheten i Norge mot jødenes stat gjør at skeivdekningen er godtatt
når den rammer jøder.

Ingen sammenligning
I sammenheng med foranstående:  Israel behandles som om det skulle være det eneste landet i verden.
Det palestinske flyktningproblemet sammenlignes ikke med andre flyktningproblemer. Israels krigføring sammenlignes ikke seriøst med andre lands krigføring. Israel tåler å bli sammenlignet med hvem som helst som fører krig, men det skulle en ikke tro ut fra dekningen.

Diskrimineringen av muslimene i Israel sammenlignes ikke med diskriminering av minoriteter i andre land. Til Israel stilles det ideelle krav, med stor kritikk når det ikke lever opp til kravene.  For eksempel får Israel kritikk for at muslimene i Israels har dårligere utdanning enn jødene. Men forskjellen mellom muslimer og
flertallsbefolkning i Israel er mindre enn den er mange steder i Europa.  Det har ingen interesse. Israel
kritiseres uten å sammenligne med andre land.

Underfokusering
Som nevnt var det borgerkrig på Sri Lanka samtidig med Gaza-krigen i overgangen 2008-09. Det var 10-20 ganger så mange døde på Sri  Lanka som i Gaza. Både tamiler og mange andre reagerte på den påfallende
mangelen på interesse for tamilenes skjebne. Det ble ikke noen mediestorm som kunne påvirke regjeringen på Sri Lanka til en mindre brutal politikk.  Det har vært en rekke andre store voldskatastrofer også, for eksempel i Darfur i Sudan og i Kongo.  Jan Egeland og andre har stått fram med sterke appeller. Responsen
i mediene er minimal. Når noen spør om grunnen til mangelen på interesse, møtes det med
øredøvende taushet. Denne mangelen på dekning har sikkert kostet tusener av mennesker livet på grunn av manglende nødhjelp og ikke minst manglende politisk støtte. Den gir tyrannene større handlingsrom.

Jeg har aldri sett noen fra de store mediene gi et seriøst svar på hvorfor det er en så grenseløs stor forskjell i dekning av konflikter hvor Israel er innblandet på den ene siden og alle andre konflikter på den andre, og på den oppsiktsvekkende mangelen på interesse for tragedier som til dels har folkemordsdimensjoner.  Jeg kan ikke si noe sikkert om grunnen. Men dersom alle konflikter skulle dekkes i forhold til tapstall og nød, ville Israels krigføring framstå slik den egentlig er: Mindre brutal enn andre lands krigføring, også vestlige
lands. Man vil kanskje unngå at folk forstår det.

Mediene rapporterer veldig lite om andre gamle flyktningetragedier enn den palestinske. Her gjelder
det samme: Hvis flyktningtragediene ble framstilt i forhold til antall flyktninger og graden av død, ville palestinernes flukt reduseres fra den eneste mange kjenner til og til noe nokså ordinært, som ikke minst jødene gjennom historien  har opplevd hundrevis av ganger.

Ibsen skriver: «Man skal ei granske hjerter eller nyrer. Det er ei verv for støv, men for dets styrer.» Så jeg skal være forsiktig med å si noe om hva som bevisst ligger bak dekningen i de ulike redaksjoner.

Men virkningen av dette, og mye annet lignende, mener jeg berettiger kritikken mot Norge for fiendtlig holdning mot Israel i politikk, medieverden og kirkeliv. Om man skal kalle det antisemittisme eller jødehat, er et spørsmål om ordbruk. Det legitimerer i hvert fall det hatet som er i ulike deler av befolkningen og pisker opp mer hat. Og det ville, om det ble gjennomført, føre til at jødene mister sitt land. Mange nordmenn er forhåpentligvis ikke helt klar over hva de er med på.

Jeg håper at vi, Israels venner, lykkes i å få dette bedre fram.

Nettutstilling om jøders innsats i norsk kulturliv.

Jødisk museum i Oslo står bak nettutstillingen.

Israel leder an sammen med bilgigantene Renault og Nissan

- står foran en transportrevolusjon

De nyeste el-bilene

på gaten i Israel

i 2011

Om bare halvannet år
forestår en veritabel trans-
portrevolusjon, idet de første
masseproduserte elektrisk
drevne biler da vil begynne
å kjøre i Israel.

Bilen, som har navnet "Fluence ZE", er blitt til ved et nært samarbeid mellom det iraelske bilinfrastrukturfirmaet "Better Place" og den franske bilfabrikken Renault. Som følge av Reanults tilknytning til den japanske bilgiganten Nissan er selskapet nå verdens fjerde største bilprodusent.

Renault og "Better place" har nettopp underskrevet en avtale, hvor sistnevnte skal importere og markedsføre bilen i Israel fra begynnelsen av 2011.

Bokstavene ZE i navnet på den nye bilen står for det miljøvennlige "Zero Emission" ("Null utslipp"). Bilen er nettopp blitt vist - under stor oppmerksomhet - på automessen i Frankfurt.

Avisen "New York Times" brakte 18. september en helsides annonse om fire "Fluence ZE"-bilmodeller under overskriften: "Alle kan fremstille el-biler, men hvem kan gjøre en el-bil tilgjengelig for alle?"

Prisen på kjøretøyet er ennå ikke kjen. Men om tekniske enkeltheter vites det:
Den har fem sitteplasser, er 4,82 meter lang, har en aksel på 1.672 meter og et bagasjerom på 0,329 kubikkmeter. Den har en rekkevidde på 160 km, og dens batteri kan lades opp på få minutter ved oppladingssteder, som nå er under oppførelse.

I Israel vil den bli solgt med en fireårs, 120.000 km garanti. Den ventes å bli lansert i 20 land i 2011.

Renaults president, Carlos Ghosn, sier om avtalen med det israelske firmaet, at "dette er et skritt frem for Renaults el-bil strategi -en attraktiv og romslig familiebil, som vil kunne konkurrere i driftsutgifer med konvensjonellle kjøretøy".

Presidenten for det israelske firmaet "Better Place" er den 41-årige Shai Agassi. Han sier at avtalen med Renault er en historisk milepel ved produksjonen av en mer bekvem og prisoverkommelig bil enn et alminnelig bensindrevet kjøretøy.

Av Richard Oestermann

i "Et ord fra Jerusalem" nr. 9 - 2009.

Netanjahus gode tale.

Lederartikkel i avisen DagenMagazinet 28.09 2009. Oppsummering og analyse av hva som skjedde i forbindelse med denne talen, som er gjengitt i mange linker på Facebook:

TORSDAG VAR DET den israelske statsministerens tur til å tale i FNs hovedforsamling. Netanjahu holdt en ualminnelig viktig, ualminnelig utfordrende og ualminnelig velformulert tale. Derfor er det ikke rart at talen forties i norske medier. Men både for Netanjahu personlig og for Israel ble den på flere måter et vendepunkt. Og et av de minst påaktede poengene under talen kan vise seg å være viktigere enn alt annet: Minst ni sunnimuslimske stater satt stille i stolene sine og hørte Netanjahu til ende.

VI LEVER I renessansetider for det gamle faget retorikk (=talekunst). I FNs hovedforsamling hørte man i forrige uke et mesterverk sjangeren: Obamas FN-tale. Men to dager etter Obame var det Netanjahus tur. Og hans bidrag ble om mulig enda mer glitrende.

DET ER IKKE overraskende for dem som husker hvor godt Netanjahu gjorde det da han på 1980-tallet var Israels FN-ambassadør i New York. For Netanjahu var torsdagens tale derfor en tilbakevending til en gammel hjemmbane, et podium som han for 21 år siden behersket til fullkommenhet.

MEN VIKTIGERE enn slike personlige ting var Netanjahus saklige seire. For etter fire-fem måneder med tøffe forhandlinger med Obame om de israelske bosettingene er det nå ingen tvil. Obama har kapitulert. Netanjahu ble den sterkeste av de to. I Israel er det utvilsomt noen som vil si at det var Obamas jødiske stabssjef, Rahm Emanuel, Netanjahu i virkeligheten beseiret.

OG NETANJAHUS SAKLIGE seier over Obama er det ingen tvil om at de sunnimuslimske statsoverhodene fra Marokko til Malaysia bet seg merke i. Ingen av dem har for vane å falle for vestlig talekunst. For dem er Obamas veltalenhet vare en pratmakers ordgyteri. Derimot studerte de situasjonens maktpolitiske fakta nøye. Og måten Netanjahu og Barak har snudd Obame og Hillay på i bosetterspørsmålet, har vist dem et bilde av Israels formidable styrke, et bilde som åpenbart ennå ikke er gått opp for europeiske og norske ledere.

DET DE SUNNIMUSLIMSKE lederne utvilsomt lyttet mest etter i Natanjahus tale, handlet om Iran. Det fant de i de to første av talens fire hovedavsnitt. I første avsnitt angrep Netanjahu holocaustfornektelsen til Irans president Ahmadinejad med fotokopi i hånden av Hitlers underskrift på plantegningene for utryddelsesleiren Auschwitz. Og i andre avsnitt angrep han FN for å neglisjere den iranske atombombetrusselen.

DET VAR SÆRLIG dét avsnittet de bekymrede sunniene ønsket å høre. Etter 60-70 år med amerikansk beskyttelse av sunnienes olje frykter de at Obama er i ferd med å prisgi dem til Irans sjiamuslimske atombombe. I så fall er Israel det eneste landet i verden med makt til å forsvare dem.

I ISRAELSK PRESSE feiret man fredag Netanjahus tale fra ytre høyre til ytre venstre. For Netanjahus regjeringssamhold er det ualminnelig betydningsfullt. For det betyr at den lille israelske klubben av ekstreme ytre-venstre-journalister (som finansieres i euro) for tiden ikke har håp om å kunne velte regjeringskoalisjonen.

Olympiaden i Berlin i 1936 - og Durban 1 og 2.

Lederartikkel i "Et Ord fra JERUSALEM" Nr. 4 - 2009 av Finn Jarle Sæle.

Hva har Olympiaden som Hitler arrangerte i Berlin i 1936, med Durban 1 og 2 å gjøre?

Ikke noe spesielt. Men arrangementene misbrukes til det samme. En diktator får en arena til å bre seg og søke verdenssamfnnets legitimitet - før han utsletter jødene.

Showet i Geneve i forrige uke kunne blitt verre enn Olympiaden i Berlin i 1936 - om ikke USA, Nedersland og Tyskland hadde nektet å møte, og EU-landene hadde marsjert ut under Ahmadinejads tale.

Ahmadinejad skulle sikre økende diskreditering av jødestaten og utrope sionisme som rasisme i FN. Jødehateren fra Iran mislyktes totalt. Han står ribbet tilbake. Rasisme-uttalelsene fra Durban 1 er langt på vei ødelagt. Sionisme er ikke rasisme. Og SV må gå hjem og skrive om talene til skolevalget. Det blir konsekvensen.

Den norske boikotten av israelske varer har samme funksjon. Den skal delegitimere Israel, mens diktaturene som har ført ått utslettelseskriger mot Israel, får mer legitimitet. Sånn funker Palestina-komiteens virksomhet - enten de skjønner det selv eller ikke.

SV som også er med på notene - skjønte ikke hva som skjedde når deres forgjengere forsvarte Cuba, Albania, Mao og Stalin, mens de foraktet de vestlige demokratier og det formelle demokrati.

Nå spilles det samme rolleheftet fra den gangen opp igjen, med demokratiet Israel i skurkerollen. Dette plottet har gått mye lenger ut i det norske samfunn denne gangen. Derfor er det flott å lese Klassekampens renhårige reportasjer - som kan oppfattes nærmest som en kritikk av at Jonas Gahr Støre satt i ro - da vestlige statsledere gikk ut. Vi tror ikke Gahr Støre skal kritiseres for sterkt for det. Men poengene fra Klassekampen om at Støre misforstod sin diplomatiske rolle, tar vi med.

Det er også et poeng at talen Støre holdt til Ahmadinejad, fikk han ikke med. Han var da gått ut. Støre kunne også gått ut og kommet inn igjen - for å holde sin tale.

Den store skandalen var at en mann som har oppfordret til folkemord på en medlesstat, var invitert som hovedtaler til Geneve. Det kompromitterte FN-systemet. Nå må en korrigere det - uansette hva 51 muslimske stater sier. Vi vet at i hvert fall Egypt nå har fått nok - og er sterkt kritisk. Men det er ikke nok. Vi må se en ny linje.

FN burde benyttet anledningen i Geneve til å ta fram den Internasjonale Kristne Ambassadens underskriftsaksjon mot oppfordring til folkemord, og innledet en prosess mot Ahmadinejad ut fra FN-pakten som fordømmer dette.

Hva så med advokatene som skal delegitimere Israel og demonisere jødestaten så den blir venneløs og forsvarsløs?

Det går inn i rekken av et stort komplott som består av vareboikott (som vi har fått i Norge på initiativ fra Israels fiender), akademisk boikott (som lykkes delvis i England, men ikke har fått oppslutning i Norge). Nå følges komplottet for å stemple Israel som rasistisk og forbrytersk opp, av advokatene som vil hindre at Israels tidligere statsminister og utenriksminister kan komme til Norge, uten at de stilles for retten som krigsforbrytere.

Det er for mange rettsindige mennesker i Norge og i Europa til at advokatene lykkes med dette. Men de må tas alvorlig. De må få kjør i debatten. Men den kampanjen som de bygger opp, skal Israels venner gjøre sitt beste for å bygge ned.

Igjen: Israel er det eneste land som stiller egne soldater for retten. Israel er et avansert rettssamfnn. De har ikke dødsstraff, som alle andre land i Midtøsten.

De kan ikke anklages for krigsforbrytelser, mens arabiske land, og Hamasregimet spesielt, kan anklages for det (bruk av sivile som skjold, bruk av sykehus som militærbaser og våpenlagre, summariske og brutale henrettelser av sine egne, oppfordring til folkemord på jøder osv.)

I denne situasjonen går advokatene løs på Israel. De retter baker for smed.

De er med på å legitimere det nye holocaust på jødene som Ahmadinejad planlegger like tydelig som Hitler gjorde det på 30-tallet.

Israels største historiker, Benny Morris, begynner sin viktige artikkel i Festskriftet fra MIFF ved Israels 60-års-jubileum med denne faren.

Tel Aviv og Jerusalem kan være borte på 15 sekunder. Etter atombomber fra Iran.

Advokatene burde innlede prosess mot Iran, og dets to vasaller Hamas og Hizbollah, som skriver tydeligere om jødenes utslettelse i sine chartere, enn Hitler gjorde det i Mein Kampf.

Men de angriper rettsstatens kontrollerte forsvarskrig mot 9000 nye raketter - i stedet for islamo-fascismens planlagte jødeutryddelse.

Det må være en misforståelse?

Nakba, "katastrofen".

Utdrag fra Herman Willis' bok: "Katten og Elefanten - Israels triumf of tragedie". Fra s. 123 og ut kapitlet.

Toraruller fra Jemen i det Jemenittiske museet i Netanya som vi besøkte i februar 2007.

"- Nakba, "katastrofen", som er den palestinske betegnelsen på hendelsene i mai 1948 da staten Israel ble opprettet, var en virkelig katastrofe fo dem. På samme måte som opprettelsen av staten Paksistan var det for mer enn ti millioner som flyktet fra sine hjem uten håp om å se dem igjen. Forskjellen var at palestinerne ikke ga opp dette håpet. De har ennå ikke gjort det, selv ikke etter at minst like mange jøder ble tvunget til å flykte fra araberlandene i årene som fulgte. Jødene som ble steinet og kjeppjaget ut av Tripoli og Alger og Kairo, de innså straks at ethvert håp om å vende tilbake var fåfengt, og dette er avgjørende viktig: For ved at de innså fakta, innså hva som var realitetene, kom disse jødene til Israel, like tomhendt som de palestinske flyktningene, men med en virkelighetsorientering som tilsa at de måtte begynne forfra. Den forståelsen er det som aldri har innhentet de palestinske flyktningene. Det er ikke flere av dem enn av de jødene som flyktet fra de arabiske land, og deres skjebne var hverken bedre eller dårligere enn den som rammet de jødiske fordrevne. Det virkelige nakba for palestinerne, deres virkelige katastrofe, er at de selv etter nærmere seksti år ikke har kunne innse det de jødiske flyktningene gjorde; ikke innse det de ti millioner inderne innså; at man var nødt til å starte på nytt. Hadde palestinerne gjort det, ville samfunnet deres i dag ha blomstret og vært et arabisk eksempel til etterfølgelse, for man må aldri glemme at palestinerne har en eldgammel tradisjon for å være dyktige handelsfolk med et rikt akademisk liv. De har hatt de beste forutsetninger, men skyslet dem bort på håpløse, irrasjonelle krav på en eller annen olivenlund og sitrushage.

Hadde jødene fra Syria oppført seg å samme måte - sittet med hendene i fanget og drømt om å få huset of forretningen tilbake, hadde Israel sett ut som en flyktningeleir i dag. Særlig hvis alle de europeiske jødene hadde gjort det samme. Sittet her i teltet sitt og pukket på sin rett til bygårder i Stuttgart og tannlegeklinikker i Budapest. Alle andre har startet på nytt, men ikke palestinerne, og det har én eneste grunn.

- Dette er en jødisk stat, sa Ruth som om det var en slags nødvendig tilleggsopplysning for at jeg skulle ta poenget.

- Og det står en god del om jøder i Koranen. Slik det står en god del groteske ting i Bibelen også. Men slik Israel aldri ville finne på å innføre steining bare frdi det er en bibelsk avstraffelse, ser også de fleste moderne muslimer bort fra perifere koranvers som gir liten mening i dag. Men langt fra alle og i alle fall flere enn mange nok til at trusselen om å slette Israel fra kartet er helt reell.

- Og bare fordi det er en jødisk stat?

- Bare derfor. Utelukkende.

Jeff gjorde en langsom bevegelse med en nedadvendt håndflate.

- Ser du på andre eksempler fra britisk kolonihistorie, så har du et muslimsk land som Malaysia. Der fikk man selvstendighet på begynnelsen av 1960-tallet, men i 1965 brøt det ut muslimske opptøyer i Singapore - som stort sett er buddhistisk - med den følge at denne bystaten takket for seg og ble et eget land. Men du hører aldri malaysiske muslimer snakke om at de skal utslette Singapore eller hive alle som bor der på sjøen. Og det selv om Singapore er enormt mye rikere enn alle naboene, og selv om nesten alle som bor der er fremmede som har ankommet det siste hundreåret. Det har gått greit, fordi det ikke er snakk om de forhatte jødene. Samme på Kypros. Der trakk britene seg ut i 1960, og om det ikke har gått spesielt fredelig for seg mellom kristne og muslimer, er det ingen som snakker om at den andre parten må slettes fra kartet eller drepes, alle som én.

Jeg spurte om de hadde fått med seg nyheten på CNN dagen før? Den om at man nå (mars 2008) hadde tatt fatt på rivingen av muren som delte den kypriotiske hovedstaden Nikosia i to. Jo, de hadde sett det, og det var en god nyhet.

- Men det sier sitt om hvor mye lettere det er å oppnå fred mellom muslimer og kristne enn mellom muslimer og jøder. For denne Kypros-konflikten er ikke særlig gammel. Det var uroligheter rundt delingen av øye etter at London firte flegget, og noen endelig deling var det ikke snakk om før den tyrkiske invasjonen av Nord-Kypros i 1974. Det førte til at nesten 200 000 gresk-kyprioter måtte forlate alde de eide i nord og flykte til sør, mens rundt 50 000 tyrkisk-kyprioter flyktet den andre veien. Så dette som har skjedd her med Israel og Palestine, er langt fra spesielt. Det er nærmest normen, ser det ut til. Det spesielle er og blir at Israel er, og må være, en jødisk stat. Slik muslimene i India ikke turte å være i mindretall og leve på andre nåde, tør heller ikke israelerne det. Det er en helt naturlig holdning som ingen later til å ha problemer med å godta før noen nevner dette forferdelig ordet "jøde".

Israel og tidsånden

DET HAR i tiden under og etter «Gazakrigen» stormet kraftig mot dem som ikke lar seg rive med i fordømmelsen av Israel. I stormkastene kan det også høres noe som må kalles antisemittisme. I et større perspektiv ser antisemittismen ut til å tåles mer og mer av tidsånden. Tidsånden fremtrer så umerksomt, men likevel med en fengslende makt over folks tanker og holdninger som den elegant dreier inn under sitt banner.

DEN SOM FORSVARER Israel og jødene i studentmilijø, på arbeidsplass, i media osv., får merke tidsåndens kraft og innflytelse nærmest som en flodbølge! Bildene som massemediene formidler er heller ikke et unntak fra tidsånden. De er for manges vedkommende eneste informasjon om konflikten. Men tas det med tilstrekkelig bakgrunnsstoff og historiske kjensgjerninger til at folk får mulighet til å danne seg et objektivt bilde? Neppe, blir min påstand.

FRA DE MANGE debattene om den arabisk-israelske konfliken den siste tiden, er det noen svært misvisende vendinger jeg gjerne ønsker å peke på. Setningen «Israels ulovlige okkupasjon» går igjen. Den sammenlignes gjerne med Tysklands okkupasjon av Norge i april 1940. Hamas sammenlignes med den norske hjemmefronten.
Disse sammenligningene som fremføres av fremstående personer, er svært misvisende. Det er, etter min oppfatning, respektløst overfor den norske hjemmefront å bli sidestilt med Hamas og Hizbollah. Vi må ha klart for oss at det som kalles «Israels okkupasjon», er erobringer gjort i forsvarskrig.
Hadde ikke araberne i 1948 og 1967 angrepet Israel, ville ikke disse områdene blitt erobret. Hvorfor sies ikke dette? FN`s resolusjon 242 om bla. tilbaketrekning fra erobrede områder, er forsøkt etterkommet av Israel. I resolusjonsteksten ble det lagt vekt på at Israel skulle trekke seg tilbake fra «områder», som var erobret. Denne formuleringen poengterte at det skulle forhandles om grenser slik at Israel, den angrepne part, kunne få grenser som ivaretok deres rettmessige sikkerhet.

ARABERNE SAMLET SEG derimot i Kartom i Sudan etter seksdagerskrigen i 1967 og vedtok sine «tre nei»: Nei til forhandlinger med Israel. Nei til fred og nei til anerkjennelse.
Dette var ikke noe nytt. Det var linjen fra Haj Amin al-Husseini som var stormufti i Jerusalem og arabisk leder fra før 2. verdenskrig. Han var venn med Hitler og stod på nazistenes side under 2. verdenskrig.

al-Husseini og Hitler i samtale

Husseini fikk i stand flere massakre av den jødiske befolkning i Palestina.

ISRAEL HAR i fredsforhandlinger strukket seg svært langt i å gi tilbake erobret land i bytte mot varig fred og annerkjennelse. Dette er blitt avvist. I stedet finner vi en beregnende konfrontasjonslinje like siden FN’s delingsplan av 1947.
Da er spørsmålet berettiget: Er de ledende araberne egentlig interessert i fredelig sameksistens med en jødisk stat? De arabiske holdningene som er uttrykt i de siste 60–70 årene, samt charteret til Hamas, Hizbhollah og PLO, bør gi innspill til et slikt svar.

Det er deres rett å bli tatt på alvor. Og tas deres ord, handlinger og det de har nedfelt i sine charter på alvor, burde ikke svaret være vanskelig å se.
Det burde heller ikke være vanskelig å se hvor truende og komplisert det er for Israel å være omgitt av et nabolag der slike holdniger dominerer store deler av folket og myndighetene. Ser en på disse naboenes ressurser, avsløres også propagandautspillet om at Israel er som den store Goliat overfor David. Nei, Israel må ta sin eksistensielle sikkerhet på største alvor!

Alle midler tas i bruk i kampen mot Israel.

KAMPEN MOT ISRAEL føres på flere måter. Jeg viser til tre:
- Oljeressursene er et sterkt trumfkort mot nasjoner som blir for Israelvennlige. Få land tør av den grunn å bli upopulære i arabernes øyne.
– FN, der hver nasjons stemme teller, er en annen strategisk arena. Muslimske land finne gjerne sammen under avstemninger slik at de går i Israels disfavør. Deres «kjøp og press makt» mot andre lands stemmer, har bevirket at de kan få FN’s «godkjenningsstempel» på det mest absurde. For eksempel «Sionismeresulusjonen av 1975» der Ugandas diktator Idi Amin stod i spissen.
– I flyktningeleirene blir, tragisk nok, de palestina-arabiske flyktningene fra de arabiske angrepskrigene mot Israel holdt som en strategisk brikke, et «åpent sår», i kampen mot Israel.

DET ER RESPEKTLØST overfor muslimer å ikke ta deres tro på alvor. Her må det nyanseres. Men det er et faktum at fundamentalistiske krefter innen islam er en drivkraft i arabernes kamp mot jødene og staten Israels eksistens.
Et viktig poeng er lite kommet frem i dagens debatt: Jøder ble angrepet og massakrert av muslimer både i og utenfor Palestina lenge før Israel ble opprettet som stat i 1948. I Palestina stod det islamistiske muslimske brorskap bak. De samme krefter er grunnlaget for de mange palestinske «frigjøringsbevegelser» og terroristorganisasjoner. Egyptiske myndigheter er livredde for at de samme krefter skal få fotfeste der.

DA ISRAEL ble opprettet i 1948, ble den gamle og mange ganger grove forfølgelser av jøder fornyet i den arabisk-muslimske verden. De fleste måtte flykte. Nærmere 600 000 er kommet til Israel fra disse områdene mellom 1948 og 1972. Deres eiendelene ble for det meste konfiskert av myndighetene, og de utgjør enorme verdier.
Disse flyktningene med deres dramatiske bakgrunn, hører vi ikke om i pressen og andre massemedia.

ISRAELS KONFLIKTER med sine arabiske naboer må sees i et større perspektiv om vi skal forstå også de aktuelle begivenhetene. Da står en også fastere mot tidsåndens lunefulle kastevinder på dette området.
Det er virkelig på tide å våkne opp! Vi kunne nylig lese i DagenMagazinet at barn i en jødisk barnehage i Oslo, ikke kunne leke fritt utendørs av hensyn til sikkerhet. Denne tidsånden kan lett generere mekanismer vi ikke under noen omstendigheter må akseptere i Norge! Som kristne skulle vi stå som en sterk motkultur til dette!

Dagfinn Nese
Artikkel i Ordet og Israel mars 2009 - nr. 1.

Hele bladet kan leses gratis på nett: www.ordetogisrael.no Trykk på: Bladet.

Kaptein "No Surrender"

Han sa nei til "surrender" - overgivelse


I et intervju i Jerusalem Post kommer det fram et klart bilde av kapteinen på skipet med de holocaustoverlevende som ble returnert til Tyskland utenfor kysten av Israel i 1947.
Kapteinen på Exodus er en levende legende. Han er tilbake på begivenhetene i 1947 - som vekket en hel verden for at jødene var uten et hjemland.

85 år gammel er kapteinen på det legendariske skipet Exodus like formidabel, sterk og åpenmunnet som noen gang. Møt Ike Aranne, skrev Jerusalem Post før jul, opprinnelig navn Yitzak Aronowitz.

Vi skulle aldri overgitt oss til engelskmennene i juli 1947, da de kapret Exodus utenfor kysten av vårt palestinske nasjonalhjem.

Vi skulle aldri i 1920 gitt fra oss 80 prosent av det området som Folkeforbundet gav oss i 1917 i Balfour-erklæringen om et jødisk nasjonalhjem.

Vi bør aldri i dag dele Israel enda en gang, i to stater til.

Angrepet av britene
Ike Aranne var skipper på det skipet som er gått inn i historien. Da Exodus i 1947 nærmet seg kysten av Israel med over 4515 jødiske flyktninger fra Europa, de fleste holocaustoverlevende, tvang man jødene til å snu.

Britiske krigsskip lå i kjølvannet fra skipet forlot Bète i Frankrike 11. juni 1947 med sin dyrebare last.
Da de nærmer seg kysten av Israel, slår krigsskipene til. To sivile og en av mannskapet blir drept. Til tross for sivil motstand om bord, tvinges skipet inn til Haifa, og flytningene ombord i tre skip som sendes tilbake til Frankrike.

Men passasjerene som har unnsluppet Europas brennoffer, nekter å gå i land. De forlanger å få reise til Palestina.

Britene sender dem da så tilbake til Hamburg. Der tvinger de dem i land. Jødene på vei til det lovede land befinner seg igjen i konsentrasjonsleir i Tyskland. Under britisk bevoktning.

Skulle aldri overgitt oss
Exodus-hendelsen gjorde et dypt inntrykk og det medvirket til opprettelse av staten Israel.
Britenes kolonipolitikk kom i et særdeles dårlig lys. Og Englands mandat vaklet videre mot avvikling.
- Men vi skulle aldri overgitt oss til britene, sier kaptein Ike Aranne til Jerusalem Post.
Plutselig er han der tilbake på historiens scene.
- Jeg glemmer det aldri. Jeg husker det som det var i går.

Men Leon Uris, den store forfatteren som skrev boken om Exodus, og Paul Newmann som spilte i filmen fra 1960, har lite med de historiske realiteter å gjøre, sier kapteinen.

Aranne går ikke dypt inn i de historiske fakta. Men så mye vil han si:
- Chaim Weizmann, arkitekten bak Balfour-erklæringen og Israels uavhengighet og Ben Gurion, Israels første statsminister, gjorde en stor feil.
- De bad oss overgi oss. Det var en alvorlig feil, med alvorlige konsekvenser, sier kaptein "No Surrender" Ike Aranne, kaptein på Exodus i 1947.

- Jeg sa til Leon Uris at han var en svært begavet forfatter, men ikke en historiker, og derfor burde det ikke være han som skrev historien om Exodus.

Svik
Han tar tak i Israels historie.
- Di har aldri oppnådd noe med overgivelse.
Og han understreker at det første sviket kom i 1920, da Churchill ville gi palestina-araberne en egen stat fordi de bråket sånn i Trans-Jordania.
- De var 15 000 nomader der under amis Abdullah, som ikke engang var fra Jordan. De fikk staten Jordan og 80 prosent av det gamle 10-stammefolkets område som Folkeforbundet hadde gitt Israel. I kraft av den folkerett som ble etablert i fredsslutninger etter første verdenskrig på basis av Balfour-erklæringen fra 1917.

Kaptein "No Surrender" tenker tilbake på julidagene 1947. Ben Gurion beordret ham til å overgi skipet.
Han liker derfor lite at han i dag har sin adresse i Sderot Ben Gurion, en gate i Zicron Ja'acov sør for Haifa. Dit flyttet han inn i 1992 i sitt nybygde hjem.
- Jeg visste ikke da at gaten ville få dette navnet, sier han.

85 år gammel, er helten fra Exodus i 1947, fortsatt absolutt uenig med avgjørelsen. Den førte til en ny deling av Palestine, hevder han.

Det eneste som kan bli verre er en deling til i dag, ved at Israel oppgir sitt land.

Aranne tok universitetsgrader ved Georgetown og Columbia-universitetene etter sin legendariske sjøkarriere, der han nådde stillingen kaptein under flagget til Honduras. Bekvemmelighetsflagget gjorde mulig en raskere forfremmelse fra styrmann til kaptein på Exodus.
- Skipet vil ikke flyte, sa skeptikerne. Men Aranne pekte på at skadene var overflatiske.

Skipet Exodus
Exodus var et skip med en broget fortid før det fikk sin store rolle i historien. Det var et luksuspassasjerskip som gikk mellom Maryland og Virginia i USA fra 1929 til 1940.
Så tok det del i invasjonen av Normandie. Der det lå på kirkegården over utrangerte skip etter krigen, fant Haganah det og kjøpte det av den amerikanske marinen.

Skipet var flatbunnet og egnet til å sette flyktningene i land på stranden, til tross for det desperate britiske forbud. Britene saboterte Balfour-erklæringen, tillot ubegrenset arabisk innvandring, men prøvde febrilsk å stanse de holocaustoverlevende som var på vei hjem - etter forsøket i Europa på å utslette jødedommen.

Ramsalt og klarsynt
En hel verden fulgte dramaet med undring. Den gamle sjøulken er ramsalt i uttalelsene - om han senere aldri så mye ble universitetsutdannet.

Man må til et møte med Johan I. Holm og Israels venner i Norge for å få et like klart og definitivt syn på opprettelsen av staten Israel og opprettholdelsen av staten Israel.
- Israels rett er utvilsom, mener kaptein "No Surrender" - som ennå ikke kan tilgi Ben Gurion - eller snakke om ham til Jerusalem Post, uten at glosene av beklagelse og bebreidelser kommer ut av munnen hans.

Tidsvitne
Den gamle kapteinen står fortsatt oppreist.
Han er den siste av de involverte som gir sin historie uten omsvøp på lydbånd til Jerusalem Post.
Siden kan forskerne få hans syn på flyktningeskipet - da det like utenfor stranden av det lovede land overga seg til britene som bragte dem tilbake til Tyskland - stedet der alt det grusomme hadde hendt.

Av Finn Jarle Sæle
i "Et ord fra Jerusalem" Nr. 11/12 - 2008.

Palestina-mandatet, "Vestbredden" og folkeretten.

Artikkel i "Et Ord fra Jerusalem", Utgitt av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem.

I 1917 gikk britiske styrker under ledelse av general Allenby inn i Jerusalem og satte en sluttstrek for fire hundre år med ottomansk styre.
Samme år hadde den brititske Balfourerklæringen gitt støtte til opprettelsen av et "jødisk nasjonalhjem" i Palestina.

Dette ble så anerkjent av Folkeforbundet i 1922 og britene ble oppfordret til å lette jødisk immigrasjon og la jødene bosette seg i hele mandatområdet.

Samme år delte imidlertid britene mandatområdet i strid med Folkeforbundets vedtak. 75 prosent ble avgitt til det arabiske emiratet Transjordan (i dag kongeriket Jordan). Året etter gav britene Golanhøydene til Syria som da var et fransk mandatområde.



På denne tiden eksisterte ikke "Vestbredden" eller Gaza som egne landområder. De 25 prosent som var tilbake av Palestina-mandatet var naturligvis tenkt som et jødisk hjemland hvor jødene kunne bosette seg hvor de ville.


Arabisk vold og terror
Arabiske nasjonalister gikk sterkt imot at jødene skulle gjenoppbygge landet. Terroranslag og voldsomheter brøt ut både i 1920, 1921, 1929 og i perioden 1936 - 1939. Den britiske regjeringen klarte ikke å skape noen forsoning mellom jøder og arabere og "Palestina-spørsmålet" ble bragt inn for De Forente Nasjoner. FNs Generalforsamling vedtok den 29. november 1947 å dele de resterende 25 prosent av mandatområdet til to stater, en jødisk og en arabisk. Jødene godtok delingsplanen; araberne forkastet den enstemmig og høylydt.



Dagen etter at Israel ble proklamert som stat den 14. mai 1948, angrep de regulære armeer i Egypt, Jordan, Irak, Syria og Libanon den nye staten.

Den lille og mangelfullt utrustede jødiske forsvarsstyrken stod imot angrepet og drev araberne tilbake. Jordan invaderte imidlertid det som vi i dag kjenner som "Vestbredden" og ble stående der i 19 år, frem til 6-dagers krigen i 1967. Det var bare Storbritannia og Pakistan som anerkjente denne okkupasjonen som av de øvrige nasjoner ble sett på som ulovlig. I de 19 årene som Jordan hadde kontrollen over "Vestbredden" var det aldri snakk om å opprette noen såkalt palestinsk stat. Det eksisterte ikke noe "palestinsk folk" og "Vestbredden" (eller Judea og Samaria) hadde aldri vært noen arabisk stat.

Internasjonal Lov
Så kommer spørsmålet om folkeretten, eller Internasjonal Lov. Dette begrepet brukes av så mange for å påpeke at Israel bryter denne folkeretten ved å stå som okkupant på "Vest-bredden" og ved å bosette seg i området.

Hva sier så Internasjonal Lov om dette?
Det er et juridisk prinsipp som heter "ex injura non oritur ius" som fungerer i Internasjonal Lov for det prinsipp at det ikke kan reises noe legalt krav på territorium som stammer fra ulovlig aggresjon.

Basisforskriften for Internasjonal Lov med hensyn til rettighetene til en stat som er offer for aggresjon, og som i selvforsvar lovlig har okkupert den angripende stats territorium, er klar. Dette er fremdeles internasjonal lov, og som ikke på noen måte gav FNs generalforsamling noe makt til å oppheven denne loven.

Forskriften er slik at en lovlig okkupent, slik som Israel, har rett til å forbli i kontroll over territoriet i påvente av forhandlinger og en fredsavtale.


FN Resolusjonene
Både FN-resolusjonene 242 (1967) og 338 (1973) gav uttrykk for at det skulle komme til forhandlinger mellom de gjeldende partene. Både Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen i FN stod imot sterkt press fra Sovjetunionen og de arabiske nasjoner som krede at Israel skulle trekke seg tilbake til grensene før 1967.

De samme toner høres i dag også fra mange andre røster. "Folkeretten" og "Internasjonal Lov" har nærmest blitt et munnhell som anvendes uten tilsynelatende å ha innholdet klart for øyet, nettopp i konflikten i Midt-Østen.

I tiåret 1967 - 1977 fortsatte Egypt og landets arabiske allierte ulovligheten gjennom fortsatt fiendtlighet ved tydelig å proklamere: "Ingen anerkjennesle! Ingen fred! Ingen forhandlinger!"

Israels territoriale rettigheter etter 1967 kan best sees i kontrast til Jordans mangel på sådanne rettigheter i Jerusalem og "Vestbredden" etter den arabiske invasjonen av det som skulle bli den jødiske staten. Jordans nærvær i Jerusalem og i rest-Palestina fra 1948 til 1967 skyldtes utelukkende landets ulovlige inntrengen i 1948. Under Internasjonal Lovs prinsipp "iniuria non oritur ius", hadde Jordan intet lovlig krav på området. Selv Egypt avviste Jordans suverenitet; og og Egypt forsøkte aldri å gjøre krav på Gaza som Egyptisk territorium.

Det finnes ingen regel som sier at et territorium som en stat har mistet i en angrepskrig automatisk skal returneres til angriperen. En slik regel ville være absurd og nærme seg vanvidd i følge eksperter på Internasjonal Lov.

Tre viktige punkter
Internasjonal Lov gir følgelig Israel tre vektige punkter når en hevder at hun ikke under noen omstendigheter automatisk behøver å "gi tilbake" "Vestbredden" og Gaza til Jordan eller noen som helst andre.

For det første, så har disse områdene aldri lovlig tilhørt Jordan. For det andre, selv om de hadde sa, er Israels nåværede kontroll lovlig, og hun er berettiget til å forhandle frem omfanget og betingelsene knyttet til hennes tilbaketrekning. For det tredje, under slike omstendigheter krever ikke Internasjonal Lov en automatisk tilbakelevering av territorium selv til en aggressor som var den tidligere besitter.

Jordans innmarsj i "Vestbredden" og Øst-Jerusalem i 1948 var en "ulovlig invasjon" og en aggresjon.

Hjemfallsretten til "Vestbredden"
Det understrekes også at hverken Jordan eller noen annen stat har en suveren hjemfallsrett til å gå inn igjen på "Vestbredden", og Israels lovlige posisjon får nye sider. Hun blir dermed en stat som har lovlig kontroll i territorium der ingen annen stat kan vise bedre, eller i det hele tatt noe som helst, lovlig hjemmel.

De samme forholdene gjøres gjeldende for Jerusalem. Ingen annen stat har hjemmel til Øst-Jerusalem.
Der en tidligere besitter av et territorium hadde tatt dette territoriet ulovlig, så har den staten som tar dette territoriet i en utøvelse av selvforsvar, bedre hjemmel enn den tidligere staten.

Det er viktig å erindre at den før 1967 aldri eksisterte noe "palestinsk folk", og at Israel aldri har okkupert såkalt "palestinsk landområde".

Dagens palestinsk-arabiske myndigheter har ingen rett eller hjemmel til noe land uten det Israel velger å innvilge dem. Dermed er det hele opp til Israel å bestemme.

Kilde: Professorene Julius Stone og Stephen Schwebel.

Mads Gilberts massakre av sannheten.

Lederartikkel i "Et Ord fra JERUSALEM" nr. 2. - 2009.

Mads Gilbert har nettopp fått Fritt Ords Honnørpris for en serie reportasjer fra Al-Shifa-sykehuset i Gaza. Han sendte bilder av menneskelig lidelse - som verden burde se i enhver krig.

Problemet var Gilberts interpretasjon, fortolkningen av bildene. Den bygget systematisk opp fire medieløgner om Israel. Israel begikk blodbad, massakre, brudd på folkeretten og på menneskerettene. Disse fire medieløgnene som gikk i en svært følelsesladet og anti-israelsk norsk presse - er heller ikke korrigert etter krigen - der det strømmer på med fakta som gjøre en journalistisk debatt nødvendig.

Bombingen av FN-skolen var en av de store uyrlighetene som Israel begikk. Men den var slett ikke bombet. Heldigvis var heller ingen av de 42 "drepte barna" drept. Stort sett var det ingen medier utenfor den kristne presse som vektla denne gledelige opplysningen.

På samme måten var Raymond Johansens påstand om "absolutt blokade", ingen blokade.
1284 transporter kom inn under krigen, og tre av fire grenseoverganger var åpne ifølge gode kilder. Men Hamas forlangte omlastning til egne kjøretøy og forsinket transportene, likesom de stjal dem, noe som to dager etter krigens slutt førte til stans i FN-sendinger inn i området.

Uvanen å lyve på jøder er gammel. Når det gjelder jødeløgner, er det et krav rett og slett av man skal være ukritisk og lett-troende. Den samme rollen er nå tildelt den jødiske staten Israel.

Gilbert ble norsk journalistikks hovedvitne om at Israels forsvarskrig i Gaza var et blodbad, en massakre, at den krenket folkeretten og menneskerettene. Alle fire uttrykkene er medieløgner. Etterpå fins det ikke fnugg av bevis som gir substans til disse anklagene. De lever kun av gjentagelser, ikke av dokumentasjon.

Vi kjøper alle venstresidens bøker og aviser. Vi prøver å følge med i alle debatter der de deltar. Men vi finner ingen dokumentasjon - bare påstander for så vide og omfattende forhold som blodbad, massakre, brudd på folkeretten og menneskerettene.

Hva er innvendigene mot denne type journalistikk?
For det første er det ikke gjort noen refleksjoner over antall drepte i forhold til omfanget av krigsscenen - og omstendighetene rundt den. Her må man se på størrelsen av armeene som er involvert på begge sider. 20 000 Hamas-soldater stod mot like mange israelske soldater.

Man må for det andre se på typen krig. En bykrig vil by på større problemer med å beskytte sivile mot tilfeldige kuler og raketter - enn en krig som har et stort rom som slagmark og få sivile til stede.

En må for det tredje se på om noen av partene bruker sivile som levende skjold, eller sykehus, skoler og private hus som militære innretninger. Hamas gjorde det systematisk. Den bevisste hensikt med det forklarer Hamas-ledelsen i en videosnutt som alle skoleelever (bare ikke norsk utenriksledelse og mesteparten av pressekorpset) har sett på YouTube. "Vi vil bruke barna våre som våpen. Vi vil vinne ved hjelp av døden, ikke livet." Hamas har altså blodbadet som mål. Det skal vinne mediekrigen mot Israel for dem - ved hjelp av totalt blinde og ukritiske journalister som Mads Gilbert. Og Fritt Ord som gir dem en journalistpris - for å stanse diskusjonen?

Diskusjonen er ikke skikkelig begynt ennå. La det være klart. Israels venner er i behov for å få verifisert (bekreftet) eller falsifisert (avkreftet) de informasjoner vi fester tillit til. Det kan vi bare gjøre ved å utfordre venstresiden på alle medieløgnene - og hva de har eller ikke har - som kan gi substans til deres vidtgående påstander mot Israel.

Sånn er all forskning, filosofi og debatt. Vi håper ikke den blir avbrutt av en ureflektert prisutdeling i samme urimelig spor som vi har sett.
Vent med prisene til debatten er over.

Den ekstreme formen for jihad og islam er Midtøstenkonfliktens religiøse kjerne. Israel har måttet forsvare seg i åtte kriger mot et islam som vil utslette staten Israel.

Hvordan kunne Mads Gilbert, uten fnugg av bevis og substans, gi Israel skylder for blodbad, massakre, brudd på folkeretter og menneskerettene under Gaza-krigen?

Det har med manglende journalistisk kvalitetssikring å gjøre. Men det har med en lang historie av forutforståelse - spesielt norsk venstresides for-dommer å gjøre.
Venstresiden har ikke villet se kritisk på den trussel jihad-ideologien representerer som bakteppe for Israels forsvarskrig.

Dermed kan de heller ikke forklare begrepet "okkupasjon" - som er et resultat av mange arabiske nasjoners angrep på Israel gang på gang - innenfor juhad-ideologiens ramme.

Man forklarer til og med alt som skjedde før 1967 - med okkupasjonen som FN påla Israel etterpå!

Den såkalte okkupasjonen (som betyr noe helt annet i FN-dokumenter enn i venstresidens språkbruk) fulgte, da det ikke kunne sluttes en fred med tilbakelevering av Judea og Samaria, som Israel ville (uten grunn). Araberne, med Nasser i spissen, hadde rustet seg til å vinne den endelige jihad i 1967. De sa derfor i Khartoum nei til forhandlinger med Israel, nei til fred med Israel og nei til anerkjennelse av Israel. Det var den nødvendige slutning ut fra jihad-ideologien man mobiliserte krigen ut fra.

Man kunne ikke gå tilbake på den.
Siden gav den irrasjonelle venstresiden Israel skylder for at det ikke ble fred og at det kom nye kriger. Og hver blodsdråpe som rant i Israels forsvarskriger, fikk Israel skylden for.

Det var blodbad og og massakre - som Gilbert sa på TV - ut fra den innprogrammerte forutsortåelsen av konflikten på den røde siden.

Bildene fra Gaza-stripen du ikke får se.

http://www.miff.no/nyheter/2009/01/12BildeneDuIkkeFaarSe.html

Situasjonen i Israel.

Du har sikkert fått med deg hvordan Palestina-aktivister herjet i Oslo sist mandag. Det kom dårlig fram i norsk presse at det egentlig var snakk om et angrep på den israelske ambassaden.
http://www.miff.no/nyheter/2008/12/30PolitietStansetAngrepPaaIsraelsAmbassade.html

Israelske forsvarsstyrker rykket lørdag inn på Gaza-stripen for å gjennomføre målrettede angrep mot den antisemittiske terrororganisasjonen Hamas. De siste tre årene, etter at Israel trakk seg ut av Gaza-stripen, har Hamas og deres allierte angrepet den jødiske staten med over fem tusen raketter og granater. Målet med den pågående Gaza-operasjonen er å redusere terrororganisasjonens militære kapasitet og avskrekke dem fra å gjennomføre nye angrep.
Les nyheter på http://www.miff.no

Et stadig større antall israelere - hundretusener - bor under rakett-trussel fra Gaza-stripen. De siste årene har de stadig opplevd at raketter faller og folk blir såret og noen ganger også drept. Stadig flere israelere blir terrorisert på denne måten, fordi Hamas stadig får raketter med større rekkevidde. Det er en helt uholdbar situasjon i lengden, noe vi nok ville forstå hvis det var i vårt nabolag rakettene falt.
http://www.miff.no/nyheter/2008/12/29IngenAnnenUtvei.html

Israel prøver å unngå å skade sivile. Et angrep i forsvar er lovlig etter folkeretten dersom man forsøker å minimere sivile skader. Selv om et angrep skulle forårsake store skader er det lovlig, dersom angrepet er rettet mot et mål med veldig stor militær verdi.
http://www.miff.no/nyheter/2008/12/30OverdrevenMaktbrukMotMilitaereMaalErHeltOk.html

Med Israel for fred (MIFF) og andre Israel-organisasjoner arrangerer en støttemarkering for Israel utenfor Stortinget torsdag 8. januar kl. 17.00.
Jeg håper du vil møte opp. La oss samle hundrevis av Israel-venner!

Det er laget et eget arrangement for demoen på Facebook. Send invitasjoner til alle dine venner!

Alt om demoen her:
http://www.miff.no/miff/arr/2009DemoOslo8Januar.html

Her kan du komme med skriftlig støtteerklæring hvis du ikke selv har anledning til å delta:
http://www.miff.no/miff/arr/2009DemoOslo8Januar-Paamelding.html

Mvh
Conrad Myrland
Daglig leder MIFF
www.miff.no