Israel og tidsånden

DET HAR i tiden under og etter «Gazakrigen» stormet kraftig mot dem som ikke lar seg rive med i fordømmelsen av Israel. I stormkastene kan det også høres noe som må kalles antisemittisme. I et større perspektiv ser antisemittismen ut til å tåles mer og mer av tidsånden. Tidsånden fremtrer så umerksomt, men likevel med en fengslende makt over folks tanker og holdninger som den elegant dreier inn under sitt banner.

DEN SOM FORSVARER Israel og jødene i studentmilijø, på arbeidsplass, i media osv., får merke tidsåndens kraft og innflytelse nærmest som en flodbølge! Bildene som massemediene formidler er heller ikke et unntak fra tidsånden. De er for manges vedkommende eneste informasjon om konflikten. Men tas det med tilstrekkelig bakgrunnsstoff og historiske kjensgjerninger til at folk får mulighet til å danne seg et objektivt bilde? Neppe, blir min påstand.

FRA DE MANGE debattene om den arabisk-israelske konfliken den siste tiden, er det noen svært misvisende vendinger jeg gjerne ønsker å peke på. Setningen «Israels ulovlige okkupasjon» går igjen. Den sammenlignes gjerne med Tysklands okkupasjon av Norge i april 1940. Hamas sammenlignes med den norske hjemmefronten.
Disse sammenligningene som fremføres av fremstående personer, er svært misvisende. Det er, etter min oppfatning, respektløst overfor den norske hjemmefront å bli sidestilt med Hamas og Hizbollah. Vi må ha klart for oss at det som kalles «Israels okkupasjon», er erobringer gjort i forsvarskrig.
Hadde ikke araberne i 1948 og 1967 angrepet Israel, ville ikke disse områdene blitt erobret. Hvorfor sies ikke dette? FN`s resolusjon 242 om bla. tilbaketrekning fra erobrede områder, er forsøkt etterkommet av Israel. I resolusjonsteksten ble det lagt vekt på at Israel skulle trekke seg tilbake fra «områder», som var erobret. Denne formuleringen poengterte at det skulle forhandles om grenser slik at Israel, den angrepne part, kunne få grenser som ivaretok deres rettmessige sikkerhet.

ARABERNE SAMLET SEG derimot i Kartom i Sudan etter seksdagerskrigen i 1967 og vedtok sine «tre nei»: Nei til forhandlinger med Israel. Nei til fred og nei til anerkjennelse.
Dette var ikke noe nytt. Det var linjen fra Haj Amin al-Husseini som var stormufti i Jerusalem og arabisk leder fra før 2. verdenskrig. Han var venn med Hitler og stod på nazistenes side under 2. verdenskrig.

al-Husseini og Hitler i samtale

Husseini fikk i stand flere massakre av den jødiske befolkning i Palestina.

ISRAEL HAR i fredsforhandlinger strukket seg svært langt i å gi tilbake erobret land i bytte mot varig fred og annerkjennelse. Dette er blitt avvist. I stedet finner vi en beregnende konfrontasjonslinje like siden FN’s delingsplan av 1947.
Da er spørsmålet berettiget: Er de ledende araberne egentlig interessert i fredelig sameksistens med en jødisk stat? De arabiske holdningene som er uttrykt i de siste 60–70 årene, samt charteret til Hamas, Hizbhollah og PLO, bør gi innspill til et slikt svar.

Det er deres rett å bli tatt på alvor. Og tas deres ord, handlinger og det de har nedfelt i sine charter på alvor, burde ikke svaret være vanskelig å se.
Det burde heller ikke være vanskelig å se hvor truende og komplisert det er for Israel å være omgitt av et nabolag der slike holdniger dominerer store deler av folket og myndighetene. Ser en på disse naboenes ressurser, avsløres også propagandautspillet om at Israel er som den store Goliat overfor David. Nei, Israel må ta sin eksistensielle sikkerhet på største alvor!

Alle midler tas i bruk i kampen mot Israel.

KAMPEN MOT ISRAEL føres på flere måter. Jeg viser til tre:
- Oljeressursene er et sterkt trumfkort mot nasjoner som blir for Israelvennlige. Få land tør av den grunn å bli upopulære i arabernes øyne.
– FN, der hver nasjons stemme teller, er en annen strategisk arena. Muslimske land finne gjerne sammen under avstemninger slik at de går i Israels disfavør. Deres «kjøp og press makt» mot andre lands stemmer, har bevirket at de kan få FN’s «godkjenningsstempel» på det mest absurde. For eksempel «Sionismeresulusjonen av 1975» der Ugandas diktator Idi Amin stod i spissen.
– I flyktningeleirene blir, tragisk nok, de palestina-arabiske flyktningene fra de arabiske angrepskrigene mot Israel holdt som en strategisk brikke, et «åpent sår», i kampen mot Israel.

DET ER RESPEKTLØST overfor muslimer å ikke ta deres tro på alvor. Her må det nyanseres. Men det er et faktum at fundamentalistiske krefter innen islam er en drivkraft i arabernes kamp mot jødene og staten Israels eksistens.
Et viktig poeng er lite kommet frem i dagens debatt: Jøder ble angrepet og massakrert av muslimer både i og utenfor Palestina lenge før Israel ble opprettet som stat i 1948. I Palestina stod det islamistiske muslimske brorskap bak. De samme krefter er grunnlaget for de mange palestinske «frigjøringsbevegelser» og terroristorganisasjoner. Egyptiske myndigheter er livredde for at de samme krefter skal få fotfeste der.

DA ISRAEL ble opprettet i 1948, ble den gamle og mange ganger grove forfølgelser av jøder fornyet i den arabisk-muslimske verden. De fleste måtte flykte. Nærmere 600 000 er kommet til Israel fra disse områdene mellom 1948 og 1972. Deres eiendelene ble for det meste konfiskert av myndighetene, og de utgjør enorme verdier.
Disse flyktningene med deres dramatiske bakgrunn, hører vi ikke om i pressen og andre massemedia.

ISRAELS KONFLIKTER med sine arabiske naboer må sees i et større perspektiv om vi skal forstå også de aktuelle begivenhetene. Da står en også fastere mot tidsåndens lunefulle kastevinder på dette området.
Det er virkelig på tide å våkne opp! Vi kunne nylig lese i DagenMagazinet at barn i en jødisk barnehage i Oslo, ikke kunne leke fritt utendørs av hensyn til sikkerhet. Denne tidsånden kan lett generere mekanismer vi ikke under noen omstendigheter må akseptere i Norge! Som kristne skulle vi stå som en sterk motkultur til dette!

Dagfinn Nese
Artikkel i Ordet og Israel mars 2009 - nr. 1.

Hele bladet kan leses gratis på nett: www.ordetogisrael.no Trykk på: Bladet.

Kaptein "No Surrender"

Han sa nei til "surrender" - overgivelse


I et intervju i Jerusalem Post kommer det fram et klart bilde av kapteinen på skipet med de holocaustoverlevende som ble returnert til Tyskland utenfor kysten av Israel i 1947.
Kapteinen på Exodus er en levende legende. Han er tilbake på begivenhetene i 1947 - som vekket en hel verden for at jødene var uten et hjemland.

85 år gammel er kapteinen på det legendariske skipet Exodus like formidabel, sterk og åpenmunnet som noen gang. Møt Ike Aranne, skrev Jerusalem Post før jul, opprinnelig navn Yitzak Aronowitz.

Vi skulle aldri overgitt oss til engelskmennene i juli 1947, da de kapret Exodus utenfor kysten av vårt palestinske nasjonalhjem.

Vi skulle aldri i 1920 gitt fra oss 80 prosent av det området som Folkeforbundet gav oss i 1917 i Balfour-erklæringen om et jødisk nasjonalhjem.

Vi bør aldri i dag dele Israel enda en gang, i to stater til.

Angrepet av britene
Ike Aranne var skipper på det skipet som er gått inn i historien. Da Exodus i 1947 nærmet seg kysten av Israel med over 4515 jødiske flyktninger fra Europa, de fleste holocaustoverlevende, tvang man jødene til å snu.

Britiske krigsskip lå i kjølvannet fra skipet forlot Bète i Frankrike 11. juni 1947 med sin dyrebare last.
Da de nærmer seg kysten av Israel, slår krigsskipene til. To sivile og en av mannskapet blir drept. Til tross for sivil motstand om bord, tvinges skipet inn til Haifa, og flytningene ombord i tre skip som sendes tilbake til Frankrike.

Men passasjerene som har unnsluppet Europas brennoffer, nekter å gå i land. De forlanger å få reise til Palestina.

Britene sender dem da så tilbake til Hamburg. Der tvinger de dem i land. Jødene på vei til det lovede land befinner seg igjen i konsentrasjonsleir i Tyskland. Under britisk bevoktning.

Skulle aldri overgitt oss
Exodus-hendelsen gjorde et dypt inntrykk og det medvirket til opprettelse av staten Israel.
Britenes kolonipolitikk kom i et særdeles dårlig lys. Og Englands mandat vaklet videre mot avvikling.
- Men vi skulle aldri overgitt oss til britene, sier kaptein Ike Aranne til Jerusalem Post.
Plutselig er han der tilbake på historiens scene.
- Jeg glemmer det aldri. Jeg husker det som det var i går.

Men Leon Uris, den store forfatteren som skrev boken om Exodus, og Paul Newmann som spilte i filmen fra 1960, har lite med de historiske realiteter å gjøre, sier kapteinen.

Aranne går ikke dypt inn i de historiske fakta. Men så mye vil han si:
- Chaim Weizmann, arkitekten bak Balfour-erklæringen og Israels uavhengighet og Ben Gurion, Israels første statsminister, gjorde en stor feil.
- De bad oss overgi oss. Det var en alvorlig feil, med alvorlige konsekvenser, sier kaptein "No Surrender" Ike Aranne, kaptein på Exodus i 1947.

- Jeg sa til Leon Uris at han var en svært begavet forfatter, men ikke en historiker, og derfor burde det ikke være han som skrev historien om Exodus.

Svik
Han tar tak i Israels historie.
- Di har aldri oppnådd noe med overgivelse.
Og han understreker at det første sviket kom i 1920, da Churchill ville gi palestina-araberne en egen stat fordi de bråket sånn i Trans-Jordania.
- De var 15 000 nomader der under amis Abdullah, som ikke engang var fra Jordan. De fikk staten Jordan og 80 prosent av det gamle 10-stammefolkets område som Folkeforbundet hadde gitt Israel. I kraft av den folkerett som ble etablert i fredsslutninger etter første verdenskrig på basis av Balfour-erklæringen fra 1917.

Kaptein "No Surrender" tenker tilbake på julidagene 1947. Ben Gurion beordret ham til å overgi skipet.
Han liker derfor lite at han i dag har sin adresse i Sderot Ben Gurion, en gate i Zicron Ja'acov sør for Haifa. Dit flyttet han inn i 1992 i sitt nybygde hjem.
- Jeg visste ikke da at gaten ville få dette navnet, sier han.

85 år gammel, er helten fra Exodus i 1947, fortsatt absolutt uenig med avgjørelsen. Den førte til en ny deling av Palestine, hevder han.

Det eneste som kan bli verre er en deling til i dag, ved at Israel oppgir sitt land.

Aranne tok universitetsgrader ved Georgetown og Columbia-universitetene etter sin legendariske sjøkarriere, der han nådde stillingen kaptein under flagget til Honduras. Bekvemmelighetsflagget gjorde mulig en raskere forfremmelse fra styrmann til kaptein på Exodus.
- Skipet vil ikke flyte, sa skeptikerne. Men Aranne pekte på at skadene var overflatiske.

Skipet Exodus
Exodus var et skip med en broget fortid før det fikk sin store rolle i historien. Det var et luksuspassasjerskip som gikk mellom Maryland og Virginia i USA fra 1929 til 1940.
Så tok det del i invasjonen av Normandie. Der det lå på kirkegården over utrangerte skip etter krigen, fant Haganah det og kjøpte det av den amerikanske marinen.

Skipet var flatbunnet og egnet til å sette flyktningene i land på stranden, til tross for det desperate britiske forbud. Britene saboterte Balfour-erklæringen, tillot ubegrenset arabisk innvandring, men prøvde febrilsk å stanse de holocaustoverlevende som var på vei hjem - etter forsøket i Europa på å utslette jødedommen.

Ramsalt og klarsynt
En hel verden fulgte dramaet med undring. Den gamle sjøulken er ramsalt i uttalelsene - om han senere aldri så mye ble universitetsutdannet.

Man må til et møte med Johan I. Holm og Israels venner i Norge for å få et like klart og definitivt syn på opprettelsen av staten Israel og opprettholdelsen av staten Israel.
- Israels rett er utvilsom, mener kaptein "No Surrender" - som ennå ikke kan tilgi Ben Gurion - eller snakke om ham til Jerusalem Post, uten at glosene av beklagelse og bebreidelser kommer ut av munnen hans.

Tidsvitne
Den gamle kapteinen står fortsatt oppreist.
Han er den siste av de involverte som gir sin historie uten omsvøp på lydbånd til Jerusalem Post.
Siden kan forskerne få hans syn på flyktningeskipet - da det like utenfor stranden av det lovede land overga seg til britene som bragte dem tilbake til Tyskland - stedet der alt det grusomme hadde hendt.

Av Finn Jarle Sæle
i "Et ord fra Jerusalem" Nr. 11/12 - 2008.

Palestina-mandatet, "Vestbredden" og folkeretten.

Artikkel i "Et Ord fra Jerusalem", Utgitt av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem.

I 1917 gikk britiske styrker under ledelse av general Allenby inn i Jerusalem og satte en sluttstrek for fire hundre år med ottomansk styre.
Samme år hadde den brititske Balfourerklæringen gitt støtte til opprettelsen av et "jødisk nasjonalhjem" i Palestina.

Dette ble så anerkjent av Folkeforbundet i 1922 og britene ble oppfordret til å lette jødisk immigrasjon og la jødene bosette seg i hele mandatområdet.

Samme år delte imidlertid britene mandatområdet i strid med Folkeforbundets vedtak. 75 prosent ble avgitt til det arabiske emiratet Transjordan (i dag kongeriket Jordan). Året etter gav britene Golanhøydene til Syria som da var et fransk mandatområde.



På denne tiden eksisterte ikke "Vestbredden" eller Gaza som egne landområder. De 25 prosent som var tilbake av Palestina-mandatet var naturligvis tenkt som et jødisk hjemland hvor jødene kunne bosette seg hvor de ville.


Arabisk vold og terror
Arabiske nasjonalister gikk sterkt imot at jødene skulle gjenoppbygge landet. Terroranslag og voldsomheter brøt ut både i 1920, 1921, 1929 og i perioden 1936 - 1939. Den britiske regjeringen klarte ikke å skape noen forsoning mellom jøder og arabere og "Palestina-spørsmålet" ble bragt inn for De Forente Nasjoner. FNs Generalforsamling vedtok den 29. november 1947 å dele de resterende 25 prosent av mandatområdet til to stater, en jødisk og en arabisk. Jødene godtok delingsplanen; araberne forkastet den enstemmig og høylydt.



Dagen etter at Israel ble proklamert som stat den 14. mai 1948, angrep de regulære armeer i Egypt, Jordan, Irak, Syria og Libanon den nye staten.

Den lille og mangelfullt utrustede jødiske forsvarsstyrken stod imot angrepet og drev araberne tilbake. Jordan invaderte imidlertid det som vi i dag kjenner som "Vestbredden" og ble stående der i 19 år, frem til 6-dagers krigen i 1967. Det var bare Storbritannia og Pakistan som anerkjente denne okkupasjonen som av de øvrige nasjoner ble sett på som ulovlig. I de 19 årene som Jordan hadde kontrollen over "Vestbredden" var det aldri snakk om å opprette noen såkalt palestinsk stat. Det eksisterte ikke noe "palestinsk folk" og "Vestbredden" (eller Judea og Samaria) hadde aldri vært noen arabisk stat.

Internasjonal Lov
Så kommer spørsmålet om folkeretten, eller Internasjonal Lov. Dette begrepet brukes av så mange for å påpeke at Israel bryter denne folkeretten ved å stå som okkupant på "Vest-bredden" og ved å bosette seg i området.

Hva sier så Internasjonal Lov om dette?
Det er et juridisk prinsipp som heter "ex injura non oritur ius" som fungerer i Internasjonal Lov for det prinsipp at det ikke kan reises noe legalt krav på territorium som stammer fra ulovlig aggresjon.

Basisforskriften for Internasjonal Lov med hensyn til rettighetene til en stat som er offer for aggresjon, og som i selvforsvar lovlig har okkupert den angripende stats territorium, er klar. Dette er fremdeles internasjonal lov, og som ikke på noen måte gav FNs generalforsamling noe makt til å oppheven denne loven.

Forskriften er slik at en lovlig okkupent, slik som Israel, har rett til å forbli i kontroll over territoriet i påvente av forhandlinger og en fredsavtale.


FN Resolusjonene
Både FN-resolusjonene 242 (1967) og 338 (1973) gav uttrykk for at det skulle komme til forhandlinger mellom de gjeldende partene. Både Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen i FN stod imot sterkt press fra Sovjetunionen og de arabiske nasjoner som krede at Israel skulle trekke seg tilbake til grensene før 1967.

De samme toner høres i dag også fra mange andre røster. "Folkeretten" og "Internasjonal Lov" har nærmest blitt et munnhell som anvendes uten tilsynelatende å ha innholdet klart for øyet, nettopp i konflikten i Midt-Østen.

I tiåret 1967 - 1977 fortsatte Egypt og landets arabiske allierte ulovligheten gjennom fortsatt fiendtlighet ved tydelig å proklamere: "Ingen anerkjennesle! Ingen fred! Ingen forhandlinger!"

Israels territoriale rettigheter etter 1967 kan best sees i kontrast til Jordans mangel på sådanne rettigheter i Jerusalem og "Vestbredden" etter den arabiske invasjonen av det som skulle bli den jødiske staten. Jordans nærvær i Jerusalem og i rest-Palestina fra 1948 til 1967 skyldtes utelukkende landets ulovlige inntrengen i 1948. Under Internasjonal Lovs prinsipp "iniuria non oritur ius", hadde Jordan intet lovlig krav på området. Selv Egypt avviste Jordans suverenitet; og og Egypt forsøkte aldri å gjøre krav på Gaza som Egyptisk territorium.

Det finnes ingen regel som sier at et territorium som en stat har mistet i en angrepskrig automatisk skal returneres til angriperen. En slik regel ville være absurd og nærme seg vanvidd i følge eksperter på Internasjonal Lov.

Tre viktige punkter
Internasjonal Lov gir følgelig Israel tre vektige punkter når en hevder at hun ikke under noen omstendigheter automatisk behøver å "gi tilbake" "Vestbredden" og Gaza til Jordan eller noen som helst andre.

For det første, så har disse områdene aldri lovlig tilhørt Jordan. For det andre, selv om de hadde sa, er Israels nåværede kontroll lovlig, og hun er berettiget til å forhandle frem omfanget og betingelsene knyttet til hennes tilbaketrekning. For det tredje, under slike omstendigheter krever ikke Internasjonal Lov en automatisk tilbakelevering av territorium selv til en aggressor som var den tidligere besitter.

Jordans innmarsj i "Vestbredden" og Øst-Jerusalem i 1948 var en "ulovlig invasjon" og en aggresjon.

Hjemfallsretten til "Vestbredden"
Det understrekes også at hverken Jordan eller noen annen stat har en suveren hjemfallsrett til å gå inn igjen på "Vestbredden", og Israels lovlige posisjon får nye sider. Hun blir dermed en stat som har lovlig kontroll i territorium der ingen annen stat kan vise bedre, eller i det hele tatt noe som helst, lovlig hjemmel.

De samme forholdene gjøres gjeldende for Jerusalem. Ingen annen stat har hjemmel til Øst-Jerusalem.
Der en tidligere besitter av et territorium hadde tatt dette territoriet ulovlig, så har den staten som tar dette territoriet i en utøvelse av selvforsvar, bedre hjemmel enn den tidligere staten.

Det er viktig å erindre at den før 1967 aldri eksisterte noe "palestinsk folk", og at Israel aldri har okkupert såkalt "palestinsk landområde".

Dagens palestinsk-arabiske myndigheter har ingen rett eller hjemmel til noe land uten det Israel velger å innvilge dem. Dermed er det hele opp til Israel å bestemme.

Kilde: Professorene Julius Stone og Stephen Schwebel.

Mads Gilberts massakre av sannheten.

Lederartikkel i "Et Ord fra JERUSALEM" nr. 2. - 2009.

Mads Gilbert har nettopp fått Fritt Ords Honnørpris for en serie reportasjer fra Al-Shifa-sykehuset i Gaza. Han sendte bilder av menneskelig lidelse - som verden burde se i enhver krig.

Problemet var Gilberts interpretasjon, fortolkningen av bildene. Den bygget systematisk opp fire medieløgner om Israel. Israel begikk blodbad, massakre, brudd på folkeretten og på menneskerettene. Disse fire medieløgnene som gikk i en svært følelsesladet og anti-israelsk norsk presse - er heller ikke korrigert etter krigen - der det strømmer på med fakta som gjøre en journalistisk debatt nødvendig.

Bombingen av FN-skolen var en av de store uyrlighetene som Israel begikk. Men den var slett ikke bombet. Heldigvis var heller ingen av de 42 "drepte barna" drept. Stort sett var det ingen medier utenfor den kristne presse som vektla denne gledelige opplysningen.

På samme måten var Raymond Johansens påstand om "absolutt blokade", ingen blokade.
1284 transporter kom inn under krigen, og tre av fire grenseoverganger var åpne ifølge gode kilder. Men Hamas forlangte omlastning til egne kjøretøy og forsinket transportene, likesom de stjal dem, noe som to dager etter krigens slutt førte til stans i FN-sendinger inn i området.

Uvanen å lyve på jøder er gammel. Når det gjelder jødeløgner, er det et krav rett og slett av man skal være ukritisk og lett-troende. Den samme rollen er nå tildelt den jødiske staten Israel.

Gilbert ble norsk journalistikks hovedvitne om at Israels forsvarskrig i Gaza var et blodbad, en massakre, at den krenket folkeretten og menneskerettene. Alle fire uttrykkene er medieløgner. Etterpå fins det ikke fnugg av bevis som gir substans til disse anklagene. De lever kun av gjentagelser, ikke av dokumentasjon.

Vi kjøper alle venstresidens bøker og aviser. Vi prøver å følge med i alle debatter der de deltar. Men vi finner ingen dokumentasjon - bare påstander for så vide og omfattende forhold som blodbad, massakre, brudd på folkeretten og menneskerettene.

Hva er innvendigene mot denne type journalistikk?
For det første er det ikke gjort noen refleksjoner over antall drepte i forhold til omfanget av krigsscenen - og omstendighetene rundt den. Her må man se på størrelsen av armeene som er involvert på begge sider. 20 000 Hamas-soldater stod mot like mange israelske soldater.

Man må for det andre se på typen krig. En bykrig vil by på større problemer med å beskytte sivile mot tilfeldige kuler og raketter - enn en krig som har et stort rom som slagmark og få sivile til stede.

En må for det tredje se på om noen av partene bruker sivile som levende skjold, eller sykehus, skoler og private hus som militære innretninger. Hamas gjorde det systematisk. Den bevisste hensikt med det forklarer Hamas-ledelsen i en videosnutt som alle skoleelever (bare ikke norsk utenriksledelse og mesteparten av pressekorpset) har sett på YouTube. "Vi vil bruke barna våre som våpen. Vi vil vinne ved hjelp av døden, ikke livet." Hamas har altså blodbadet som mål. Det skal vinne mediekrigen mot Israel for dem - ved hjelp av totalt blinde og ukritiske journalister som Mads Gilbert. Og Fritt Ord som gir dem en journalistpris - for å stanse diskusjonen?

Diskusjonen er ikke skikkelig begynt ennå. La det være klart. Israels venner er i behov for å få verifisert (bekreftet) eller falsifisert (avkreftet) de informasjoner vi fester tillit til. Det kan vi bare gjøre ved å utfordre venstresiden på alle medieløgnene - og hva de har eller ikke har - som kan gi substans til deres vidtgående påstander mot Israel.

Sånn er all forskning, filosofi og debatt. Vi håper ikke den blir avbrutt av en ureflektert prisutdeling i samme urimelig spor som vi har sett.
Vent med prisene til debatten er over.

Den ekstreme formen for jihad og islam er Midtøstenkonfliktens religiøse kjerne. Israel har måttet forsvare seg i åtte kriger mot et islam som vil utslette staten Israel.

Hvordan kunne Mads Gilbert, uten fnugg av bevis og substans, gi Israel skylder for blodbad, massakre, brudd på folkeretter og menneskerettene under Gaza-krigen?

Det har med manglende journalistisk kvalitetssikring å gjøre. Men det har med en lang historie av forutforståelse - spesielt norsk venstresides for-dommer å gjøre.
Venstresiden har ikke villet se kritisk på den trussel jihad-ideologien representerer som bakteppe for Israels forsvarskrig.

Dermed kan de heller ikke forklare begrepet "okkupasjon" - som er et resultat av mange arabiske nasjoners angrep på Israel gang på gang - innenfor juhad-ideologiens ramme.

Man forklarer til og med alt som skjedde før 1967 - med okkupasjonen som FN påla Israel etterpå!

Den såkalte okkupasjonen (som betyr noe helt annet i FN-dokumenter enn i venstresidens språkbruk) fulgte, da det ikke kunne sluttes en fred med tilbakelevering av Judea og Samaria, som Israel ville (uten grunn). Araberne, med Nasser i spissen, hadde rustet seg til å vinne den endelige jihad i 1967. De sa derfor i Khartoum nei til forhandlinger med Israel, nei til fred med Israel og nei til anerkjennelse av Israel. Det var den nødvendige slutning ut fra jihad-ideologien man mobiliserte krigen ut fra.

Man kunne ikke gå tilbake på den.
Siden gav den irrasjonelle venstresiden Israel skylder for at det ikke ble fred og at det kom nye kriger. Og hver blodsdråpe som rant i Israels forsvarskriger, fikk Israel skylden for.

Det var blodbad og og massakre - som Gilbert sa på TV - ut fra den innprogrammerte forutsortåelsen av konflikten på den røde siden.