Utdrag fra Herman Willis' bok: "Katten og Elefanten - Israels triumf of tragedie". Fra s. 123 og ut kapitlet.
Toraruller fra Jemen i det Jemenittiske museet i Netanya som vi besøkte i februar 2007."- Nakba, "katastrofen", som er den palestinske betegnelsen på hendelsene i mai 1948 da staten Israel ble opprettet, var en virkelig katastrofe fo dem. På samme måte som opprettelsen av staten Paksistan var det for mer enn ti millioner som flyktet fra sine hjem uten håp om å se dem igjen. Forskjellen var at palestinerne ikke ga opp dette håpet. De har ennå ikke gjort det, selv ikke etter at minst like mange jøder ble tvunget til å flykte fra araberlandene i årene som fulgte. Jødene som ble steinet og kjeppjaget ut av Tripoli og Alger og Kairo, de innså straks at ethvert håp om å vende tilbake var fåfengt, og dette er avgjørende viktig: For ved at de innså fakta, innså hva som var realitetene, kom disse jødene til Israel, like tomhendt som de palestinske flyktningene, men med en virkelighetsorientering som tilsa at de måtte begynne forfra. Den forståelsen er det som aldri har innhentet de palestinske flyktningene. Det er ikke flere av dem enn av de jødene som flyktet fra de arabiske land, og deres skjebne var hverken bedre eller dårligere enn den som rammet de jødiske fordrevne. Det virkelige nakba for palestinerne, deres virkelige katastrofe, er at de selv etter nærmere seksti år ikke har kunne innse det de jødiske flyktningene gjorde; ikke innse det de ti millioner inderne innså; at man var nødt til å starte på nytt. Hadde palestinerne gjort det, ville samfunnet deres i dag ha blomstret og vært et arabisk eksempel til etterfølgelse, for man må aldri glemme at palestinerne har en eldgammel tradisjon for å være dyktige handelsfolk med et rikt akademisk liv. De har hatt de beste forutsetninger, men skyslet dem bort på håpløse, irrasjonelle krav på en eller annen olivenlund og sitrushage.
Hadde jødene fra Syria oppført seg å samme måte - sittet med hendene i fanget og drømt om å få huset of forretningen tilbake, hadde Israel sett ut som en flyktningeleir i dag. Særlig hvis alle de europeiske jødene hadde gjort det samme. Sittet her i teltet sitt og pukket på sin rett til bygårder i Stuttgart og tannlegeklinikker i Budapest. Alle andre har startet på nytt, men ikke palestinerne, og det har én eneste grunn.
- Dette er en jødisk stat, sa Ruth som om det var en slags nødvendig tilleggsopplysning for at jeg skulle ta poenget.
- Og det står en god del om jøder i Koranen. Slik det står en god del groteske ting i Bibelen også. Men slik Israel aldri ville finne på å innføre steining bare frdi det er en bibelsk avstraffelse, ser også de fleste moderne muslimer bort fra perifere koranvers som gir liten mening i dag. Men langt fra alle og i alle fall flere enn mange nok til at trusselen om å slette Israel fra kartet er helt reell.
- Og bare fordi det er en jødisk stat?
- Bare derfor. Utelukkende.
Jeff gjorde en langsom bevegelse med en nedadvendt håndflate.
- Ser du på andre eksempler fra britisk kolonihistorie, så har du et muslimsk land som Malaysia. Der fikk man selvstendighet på begynnelsen av 1960-tallet, men i 1965 brøt det ut muslimske opptøyer i Singapore - som stort sett er buddhistisk - med den følge at denne bystaten takket for seg og ble et eget land. Men du hører aldri malaysiske muslimer snakke om at de skal utslette Singapore eller hive alle som bor der på sjøen. Og det selv om Singapore er enormt mye rikere enn alle naboene, og selv om nesten alle som bor der er fremmede som har ankommet det siste hundreåret. Det har gått greit, fordi det ikke er snakk om de forhatte jødene. Samme på Kypros. Der trakk britene seg ut i 1960, og om det ikke har gått spesielt fredelig for seg mellom kristne og muslimer, er det ingen som snakker om at den andre parten må slettes fra kartet eller drepes, alle som én.
Jeg spurte om de hadde fått med seg nyheten på CNN dagen før? Den om at man nå (mars 2008) hadde tatt fatt på rivingen av muren som delte den kypriotiske hovedstaden Nikosia i to. Jo, de hadde sett det, og det var en god nyhet.
- Men det sier sitt om hvor mye lettere det er å oppnå fred mellom muslimer og kristne enn mellom muslimer og jøder. For denne Kypros-konflikten er ikke særlig gammel. Det var uroligheter rundt delingen av øye etter at London firte flegget, og noen endelig deling var det ikke snakk om før den tyrkiske invasjonen av Nord-Kypros i 1974. Det førte til at nesten 200 000 gresk-kyprioter måtte forlate alde de eide i nord og flykte til sør, mens rundt 50 000 tyrkisk-kyprioter flyktet den andre veien. Så dette som har skjedd her med Israel og Palestine, er langt fra spesielt. Det er nærmest normen, ser det ut til. Det spesielle er og blir at Israel er, og må være, en jødisk stat. Slik muslimene i India ikke turte å være i mindretall og leve på andre nåde, tør heller ikke israelerne det. Det er en helt naturlig holdning som ingen later til å ha problemer med å godta før noen nevner dette forferdelig ordet "jøde".
