Er Israel en apartheidstat?

Artikkel i avisen Dagen, torsdag 14. juli 2011 av Rolf Jarl Sjøen, lokallagsleder Karmøy KrF.

Vi ser krefter som ønsker akademisk og kulturell boikott av Israel, omtale landet som en apartheidstat på linje med tidligere Sør-Afrika.  Det tyder på at deler av den intellektuelle og kulturelle eliten i Norge ikke vet hva apartheid er.  I Sør-Afrika var det et lite hvitt mindretall som styrte over et stort flertall svarte.  Svarte hadde ingen demokratiske rettigheter, og de hvite mente de var rasemessig overlegne.  Det var egne skoler, busser, toaletter og så videre for hvite, hvor det svarte flertallet ikke hadde tilgang.

Israel er et demokrati med en befolkning av 80 prosent jøder og ca. 20 prosent palestina-arabere.  De jobber sammen og er sammen på alle offentlige steder som universiteter, sykehus, kino, teater, kjøpesentre og så videre.  Palestinerne har stemmerett og er representert i nasjonalforsamlingen Knesset.  Det at israelerne beskytter seg mot terrorisme med sikkerhetsgjerde mot vestbredden og Gaza, og har streng kontroll ved grenseoverganger kan vi ikke betegne som apartheid.  Vi bør heller spørre hvorfor disse sikkerhetstiltakene er nødvendige!

Vi kan også spørre oss hvorfor Gaza måtte bli jøderent da området ble overlatt til palestinerne.  Hvorfor måtte noen få tusen jøder flyttes ut av Gaza? Hvorfor kunne det ikke være jødiske landsbyer i Gaza slik det er arabiske landsbyen i Israel?  Og hvorfor kan det ikke være jødiske bosetninger på vestbredden av Jordanelven - Samaria og Judea - selv om det skulle bli en palestinsk stat?  Hvorfor må ararbiske områder være jødereine?  Ligner ikke dette mer på apartheid enn landet Israel?

Rupert Murdoch - eier av et medieimperium i USA, Australia og England - skrev i høst at det har vært en pågående krig mot jødene og Israel - i tre faser - siden staten ble opprettet i 1948.  Fase 1 - de første tiårene etter at staten Israel ble opprettet - ble det brukt militær makt.  Da de arabiske nabolandene innså at de ikke kunne vinne over Israel i krig, begynte Fase 2 med terrorisme både inne i landet og mot jødiske mål i andre land.  De har heller ikke lykkes med å ødelegge landet med terrorisme.  Fase 3 - som nå pågår - går ut på å isolere Israel i verdenssamfunnet med bruk av massemedia, FN og andre internasjonale organisasjoner.  Målet er å gjøre Israel utstøtt blant nasjonene - blant annet ved å omtale Israel som en apartheidstad og oppfordre til boikott.  Det ser dessverre ut til at denne strategien så langt er vellykket.

Staten Israel - som har måttet forsvare seg i over 60 år - måles etter en helt annen målestokk enn andre nasjoner.  Jøder - 0,2 prosent av verdens befolkning - utsettes igjen for antisemittisme ikke bare i arabiske land, men også i Europa.  Seks av ti europeere mener at det lille landet Israel er den største trussel mot verdensfreden!  Hva er det som skjer?  Israel ønsker fred innenfor sikre grenser - mens palestina-araberne og arabiske naboland aldri har akseptert nasjonen Israel.  Det er dessverre nødvendig at vi søker informasjon om Midstøsten fra andre kilder enn våre viktigste offisielle medier for å få et mer fullstendig bilde av situasjonen.

Grunnlaget for rettferdighet i det gamle jødeland

Artikkel i "Et ord fra Jerusalem" Nr. 5 - 2011, av Finn Jarle Sæle.

David Wilders fotoblogg

Grunnlaget for rettferdighet i det gamle jødeland

Hvorfor skal ikke jøder få be og bo ved gravene til Abraham, Isak og Jakob - i en by hvor vi har vært til stede i 3000 år?

Det er spørsmålet til David Wilder.  Når vi kommer uanmeldt til Hebron, og vil se på anklagen om at jødene øver apartheid mot araberne, er han straks klar.

- Vi møter denne anklagen hele tiden.  Jeg har skrevet en artikkel om det på Internett.  Vil dere ha den med en gang i utskrift eller skal jeg maile den til dere?

     Vi blir med David Wilder inn i det vakre restaurerte jødiske kvarteret, som er et resultat av at jødene kom tilbake igjen etter at de først ble massakrert, barn, kvinner og menn, på de mest bestialske måter i 1929 - med reprise i 1936.

      Vi får en snarvisitt i den lille barnehagen som har fått pris i Israel som en av de beste.  Noen av barna er ute i det lille blomsterbedet og planter blomster.  Freden og tilliten rår der en ny jødisk generasjon - som man forsøkte å utrydde - vokser opp i Hebron - uvitende om de storpolitiske begivenheter.

     Og uvitende om debattinnlegget i en norsk kristen dagsavis - som beskylder den lille jødiske gruppen på 800 mennesker for å drive apartheid mot den muslimske majoriteten på 160 000 mennesker.

     Bare siste setningen i Wilders svar på apartheidanklagen røper engasjement.  "Kampen om Hebron står nå", sier den.

     Skal jøders eksistens i Hebron i hvert århundre siden Kong Davids tid utslettes?  Skal det bli resultatet i september når PA-myndighetene vil ha FN til å erklære ensidig en jøderen palestina-arabisk stat?  Skal jødene kastes ut av sin gamle by og ikke få lov å bo og be ved gravene til Abrahem, Isak og Jakob, som ble opphav til Israels folk?

     David Wilders korte forsvarsskrift er helt akademisk.  Det er fritt for usaklige utfall mot noen.  Rolig og nøkternt tar det opp spørsmål og fakta.

     David Wilder tar oss med på en rask tur gjennom Hebron, selv om han ikke var klar over vår ankomst.

     - De sier det er apartheid i Hebron.  Kom la meg vise der, sier Wilder.

Han ankommer i sin gamle støvete bil og så kjører vi inn hovedgaten Kong Davids gate, eller på arabisk Shuhada - selve apartheidgaten som vi er kommet for å sjekke - for å se om anklagene gjelder.

    
     Muslimer, nesten bare kvinner og barn, passerer på en vanlig fredag på vei til moskeen som jødenes store bygg over fedrenes graver er omdannet til.
     Et par soldater vokter avslappet gaten der muslimer går opp til det store bygget Herodes bygde.  Soldatene vil bare stanse jøder som kommer denne veien.  De andre går ubesværet forbi og synes ikke å merkes ved noe.
     - Så kjører vi inn gjennom gaten.  Her får muslimene gå på høyre side noen hundre meter, og jødene på venstre side.  Men det ligger muslimske butikker på vår side.
Grunnen er at det er trangt.  Under intifadaen reduserte en mulige spenningsmomenter på denne måte, sier Wilder.
     - Det var ikke vi, men myndighetene som gjorde det.  Og vi blir behandlet helt likt på den måten at vi fikk hver vår side av gaten.

     - Så kommer vi til gaten på en og en halv kilometer som er sperret for muslimer.  Der går en trapp opp og der går en trapp ned, sier Wilder etter to minutter.  Der oppe er parallellveien til muslimene.
     Vi ser kvinner i sorte kapper og med skaut passere.  Hebron virker som en dorsk by, der ingen legger merke til andre.  Alt går sin vante gang - som de ganger før vi har vært der.  Krigen er stor i avisoverskriftene, mens noen få avslappete soldater tydeligvis føler at Hebron er rolig og fredelig.  I gatebildet i Hebron er jødene så å si usynlig - ingen plage for noen.

     - Vi får en storslått utsikt over Davids gamle by.  Etter 1967 er alle disse åssidene bebygget, sier David Wilder og peker utover.
     - Det har vært en enorm muslimsk ekspensjon.  Ifølge Osloavtalen skulle vi alle ha samme adgang til byen.  Nå har jødene adgang til 3 prosent og muslimene til hele byen.  De kan gå på begge veiene opp til gravmonumentet, vi bare på den ene.  De har en svær moske, vi en liten synagoge i det som opprinnelig var en jødisk bygning.  De er utelukket fra en kilometer med gate av sikkerhetsgrunner - og vi fra en hel by.  De får bygge fritt.  Vi må søke og vente i årevis på å bygge et par leiligheter.  Slik ser apartheid ut i denne byen, sukker David Wilder.

- Arabisk område?  Hvor og når? - vil David vite.
     - Fra 1500-tallet var det en stor jødisk koloni i Hebron for å be ved fedrenes graver.  I 1929 levde jøder og muslimer i fred med hverandre.  Slik hadde det vært lenge.
     Så dukket Haj Amin al Husseieni opp, mannen som ville ha alle jøder vekk fra det hellige land.  Han planla gasskamre sammen med Hitler for de jøder som var i landet  -  dersom tyskerne vant krigen.  I stedet tapte Rommel for Mongomery ved Al Alamein.
     Gasskamrene i Midtøsten ble det ikke noe av - selv om planene var klare og avtalen om jødeutryddelse i samarbeid med Hitler.  Jødene kunne erklære gjenopprettelsen av sin stat i det lovede land - ut fra Balfour-erklæringen som ble folkerett ved fredsslutningen etter første verdenskrig i 1920.  Det jødiske hjemland skulle i følge det folkerettsgyldige vedtaket strekke seg over hele det britiske palestina-mandatet inklusive de tre fjerdedeler av området som Churchill gjorde til staten Jordan i 1922 - for at palestinerne skulle få sitt.

     Slik argumenterer de historisk bevisste jødene i Hebron.
     - Men det var så lenge siden at alle tillot seg å glemme at en palestinsk stat var opprettet på 77 prosent av mandatområdet som var lovet jødene, og som var innfelt i folkeretten - som basis for et nasjonalhjem for det jødiske folk.
     - Men Hebron var et av de områdene der jødene var hele tiden.  Hvordan kan vi være bråkmakerne når vi forsatt vil være her.
     - Wilder pleier å forklare folk som vil høre ved å ta dem rundt i det lille museet der navnene over de massakrerte, som ble hogget i fillebiter blir husket. 
     - De ville ikke væpne seg når Husseini oppfordret til jødemassakrer i Palestina i 1929.  Haganah, det jødiske heimevernet, ville gi dem våpen.  Vårt beste våpen er vårt vennskap med våre naboer, så vi vil være våpenløse, og ikke bli misforstått, sa de.
     - Neste natt hadde gode naboer drept dem, gått løs på fredelige mennesker, hugget i stykker, små og store, barn og voksne.
     David Wilder ser det slik at hvis den fredelige jødiske kolonien i den gamle byen Hebron drar, da danser bødlene på fedrenes graver.  Er det vestlig demokrati?

     - Det er illevarslende at det er ingen vestlige journalister som besøker minnemuseet.  De besøker bare den muslimske siden - og forteller sine løgner om jødenes stygge behandling av muslimene i Hebron, sier Erik Selle, fra ICEJ - som kom til Hebron noen timer for å se på apartheid-anklagen mot jødene.
     - Hvorfor er det slik?
     - Det passer ikke inn i FNs historie, hvor menneskerettighetskomiteen er styrt av 57 muslimske land, og hvor Iran som ikke har noen form for menneskerettigheter lenge hadde formannskapet, sier Leif Wellerop, leder av ICEJ i Norge.
     Det var kvinner og barn som tok tilbake det jødiske nærværet i Hebron etter 1967 - da arabernes aggresjon under Nasser, tilbaketrekning av FN-styrkene, stenging av Tiran-stredet og trusler om å kaste jødene på sjøen over arabisk radio daglig, og forsvarspakt og opprustning av hele den arabiske verden - førte til arabernes smerteligste nederlag.
     Kvinner og barn rykket først inn i de gamle husruinene i Hebron.  Etter 40 år var de tilbake - og bygde den vakreste lille fredelige oase i et nedslitt, støvete og sterkt ekspanderende arabisk Hebron.
     Da vi kommer, lærer jødene barna i barnehagen å plante blomster.
     Vi står et øyeblikk på stedet hvor en ettåring ble skutt for noen år siden.
Gjerningsmannen ble tatt.  Det skjedde etter ordre fra islamsk hold, forklarte han. Et vakkert minne er malt på veggen.

     Jødene i Hebron har hele tiden også vært et hår i suppen for israelske myndigheter.  Under sterkt vestlig press vil den israelske regjeringen ikke ha jøder på deres gamle eiendommer i Hebron.  Og boligløyver er det her nesten umulig å få - om så på taket av jødiske hus.  10 voksne jøder mer, som sender barna i blomsterbarnehagen, kan sette verdensfreden i fare.
     Det er den amerikanske utenrikspolitiske teorien.  Bare Israels venner har en annen oppfatning om årsakene til krig og fred og en annen utenrikspolitisk teori.
     De tror at de som gir ytringsfrihet, politisk frihet, organisasjonsfrihet og skaper demokratiske institusjoner, undervisning, helse, teknologi og utvikling skal bygge fritt i alle land.  Hebron, Judea og Samaria er intet unntak.  Israels venner støtter jøder som sier det er plass til oss begge.
     - De støtter ikke muslimer og vestlige politiskere som vil skape jøderene områder i jødenes eget gamle land, mener Leif A. Wellerop.
     Derfor har vi ikke lov å glemme Hebron, mener ICEJ.  Det er en siste skanse for demokratiet i Midtøsten.  Ofrene for bødlene må ønskes velkommen hjem igjen.
     - Og vi drar til Hebron for å si at jødene er ikke alene.  Vi støtter dem når de vender hjem, sier Leif Wellerop - som med egne øyne undersøkte anklagen om at de få utøver apartheid mot de mange i Hebron.

     - Teorien som ble framsatt i en norsk avis igjen, var jo vilt usannsynlig.  Men det var godt å dra ut og undersøke fakta - og få forklaringen på bakken - over hva som faktisk skjer.
     - Derfor investerer vi i å se med egne øyne og vise folk fra Norge hvordan det faktisk ser ut - og avsløre medieløgnene om Hebron, sier Leif A. Wellerop.

Artikkel av Finn Jarle Sæle i Et ord fra Jerusalem (tidsskrift for Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem), Nr. 3 - 2011.

Hva er unikt med Alan Dershowitz?

Det som er unikt med Alan Dershowitz, er at han etablerer en målestokk som er den samme for alle tilfeller og alle nasjoner. Og han bruker arabernes egne utsagn for å bevise Israels sak.  Hvorfor vil norske universiteter da stenge ham ute?

For det første besvarer Alan Dershowitz spørsmålene først ved hjelp av sitater og kilder fra motparten.

Om du møter i rettssalen med en rekke tanker du har, og de støtter deg, så er det ikke noe galt i det. De kan si sannheten. Men det er ikke godt å kontrollere eller avgjøre det. For de vil i utgangspunktet støtte deg. 
De er jo tankene dine.

Men om du møter i rettssalen med motpartens tanker. Og de kommer med utsagn som støtter deg, da begynner dommeren å spisse ører. For her sier jo den annen parts vitner at du har rett!

Det er slik Alan Dershowitz har bygget opp hele boka "Israels sak". Derfor er den et unikt kildeskrift. Alle kristne bør sette seg inn i den. Israels venner og kristenfolket bør studere den i filler - og vinne den akademiske debatt.  Universitetene sa nei til en gratis forelesning av en professor fra verdens fremste universitet.

De sier i stedet: Bort med de som legger fram avgjørende kildemateriale om saken. Bort med Dershowitz, Joan Peters og Baat Yeor.  Hysj, hjernevask pågår.

Det er Israels venner, som ICEJ, som har tatt fram de fremste kjennere av kildematerialet, historien, folkeretten og resolusjon 242.

Men den andre siden har nektet å høre. De har boikottet den frie debatt og forskning.
Metoden til Dershowitz er annerledes. Den er hentet fra rettssalen. Og rettssalen har hentet den fra den jødisk-kristne diskurs, eller kritiske samtale.

Det er en urgammel metode i den litterære judeo-kristne verden å stille kritiske spørsmål til tekstene og til seg selv. Det var slik den kritiske fornuft oppstod, og den moderne vitenskap. De gamle grekere og islam var tradisjonstro.  De stilte ikke kritiske spørsmål til tradisjonen. Derfor ble ikke fornuften og vitenskapen utviklet hos dem - men i den kristne tradisjon som overprøvet tradisjonen hele tiden. Dette er nå et vanlig syn blant de som forsker på idéhistorien. Om ikke i Norge, så i resten av verden.

I Norge sa universitetene nei til Harvards store sønn, Dershowitz. Harvard er verdens fremste universitet. Tidligere har de sagt nei til stjernejournalisten Joan Peters' helt nødvendige samling av kilder og analyser i boka "Fra uminnelige tider", utgitt i Norge av Hermon og Norge IDAG. De bruker heller ikke Bat Yeors banebrytende analyser av fredstraktater gjennom århundrene, og den østlige kristenhets skjebne under dhimmi-status. Disse bøkene lot seg ikke godt forene med en del grunnpåstander i norske universiteters Midtøsten-politikk.

For det er politikk de driver, ikke forskning. Noam Chomsky er venstreside og "inn" ved våre universiteter. Dershowitz er venstreside og boikottet.  Nå har han gjort det kjent i Wall Street Journal - og flere store aviser følger.

- Bare to ganger har jeg ikke vært velkommen i et land. Det er i Sør-Afrika under apartheid som advokat for Mandela - og det er i Norge, sier han.

For det andre bruker Dershowitz samme målestokk for alle tilfeller og nasjoner.

Om man bruker en målestokk på Israel 213 ganger i FNs hovedforsamling, og en helt annen målestokk på andre land, da er det antisemittisme.

Vi er forpliktet til å bruke samme kriterier på alle. Bare det gir rettferdighet.
Dershowitz tar i boka "Israels sak" åpent opp spørsmålene:
Har Israel okkupert land?
Har Israel brutt menneskerettighetene?
Har Israel ikke fulgt resolusjon 242?

Når Dershowitz skal svare, innleder han hvert kapittel med motstanderens påstander, for eksempel fra Noam Chomsky, som har forsvart Røde Khmer, men alltid omhyggelig angriper Israel. Det norske akademias syn på Israel er nå så spesielt at det ikke tåler flere argumenter, ikke tåler pluralisme og liberalisme, ikke tåler ytringsfriheten. Alan Dershowitz følger motsatt metode. Han lar de andre komme til orde.

Dershowitz viser at arabiske kilder gir på punkt etter punkt Israels venner rett. Vi har i boken "Svar 4" samlet ti sånne sitater.

Dershowitz-metoden er den beste dialog-metoden som fins. Og den er suverent best i rettssalen hvor den store jusprofessor har hentet den fra.  Her gjelder det å finne rett og rettferdighet. Og det gjelder mest mulig å eliminere det subjektive i vitneutsagnene - for å få frem det objektive.

Er akademia nå så presset av Sannheten at de ikke kan høre Amerikas fremste professor - og at de må boikotte verdens fremste forskningsland, Israel?
Desto viktigere er nå Israels venner.