David Wilders fotoblogg
Grunnlaget for rettferdighet i det gamle jødeland
Hvorfor skal ikke jøder få be og bo ved gravene til Abraham, Isak og Jakob - i en by hvor vi har vært til stede i 3000 år?
Det er spørsmålet til David Wilder. Når vi kommer uanmeldt til Hebron, og vil se på anklagen om at jødene øver apartheid mot araberne, er han straks klar.
- Vi møter denne anklagen hele tiden. Jeg har skrevet en artikkel om det på Internett. Vil dere ha den med en gang i utskrift eller skal jeg maile den til dere?
Vi blir med David Wilder inn i det vakre restaurerte jødiske kvarteret, som er et resultat av at jødene kom tilbake igjen etter at de først ble massakrert, barn, kvinner og menn, på de mest bestialske måter i 1929 - med reprise i 1936.
Vi får en snarvisitt i den lille barnehagen som har fått pris i Israel som en av de beste. Noen av barna er ute i det lille blomsterbedet og planter blomster. Freden og tilliten rår der en ny jødisk generasjon - som man forsøkte å utrydde - vokser opp i Hebron - uvitende om de storpolitiske begivenheter.
Og uvitende om debattinnlegget i en norsk kristen dagsavis - som beskylder den lille jødiske gruppen på 800 mennesker for å drive apartheid mot den muslimske majoriteten på 160 000 mennesker.
Bare siste setningen i Wilders svar på apartheidanklagen røper engasjement. "Kampen om Hebron står nå", sier den.
Skal jøders eksistens i Hebron i hvert århundre siden Kong Davids tid utslettes? Skal det bli resultatet i september når PA-myndighetene vil ha FN til å erklære ensidig en jøderen palestina-arabisk stat? Skal jødene kastes ut av sin gamle by og ikke få lov å bo og be ved gravene til Abrahem, Isak og Jakob, som ble opphav til Israels folk?
David Wilders korte forsvarsskrift er helt akademisk. Det er fritt for usaklige utfall mot noen. Rolig og nøkternt tar det opp spørsmål og fakta.
David Wilder tar oss med på en rask tur gjennom Hebron, selv om han ikke var klar over vår ankomst.
- De sier det er apartheid i Hebron. Kom la meg vise der, sier Wilder.
Han ankommer i sin gamle støvete bil og så kjører vi inn hovedgaten Kong Davids gate, eller på arabisk Shuhada - selve apartheidgaten som vi er kommet for å sjekke - for å se om anklagene gjelder.
Muslimer, nesten bare kvinner og barn, passerer på en vanlig fredag på vei til moskeen som jødenes store bygg over fedrenes graver er omdannet til.
Et par soldater vokter avslappet gaten der muslimer går opp til det store bygget Herodes bygde. Soldatene vil bare stanse jøder som kommer denne veien. De andre går ubesværet forbi og synes ikke å merkes ved noe.
- Så kjører vi inn gjennom gaten. Her får muslimene gå på høyre side noen hundre meter, og jødene på venstre side. Men det ligger muslimske butikker på vår side.
Grunnen er at det er trangt. Under intifadaen reduserte en mulige spenningsmomenter på denne måte, sier Wilder.
- Det var ikke vi, men myndighetene som gjorde det. Og vi blir behandlet helt likt på den måten at vi fikk hver vår side av gaten.
- Så kommer vi til gaten på en og en halv kilometer som er sperret for muslimer. Der går en trapp opp og der går en trapp ned, sier Wilder etter to minutter. Der oppe er parallellveien til muslimene.
Vi ser kvinner i sorte kapper og med skaut passere. Hebron virker som en dorsk by, der ingen legger merke til andre. Alt går sin vante gang - som de ganger før vi har vært der. Krigen er stor i avisoverskriftene, mens noen få avslappete soldater tydeligvis føler at Hebron er rolig og fredelig. I gatebildet i Hebron er jødene så å si usynlig - ingen plage for noen.
- Vi får en storslått utsikt over Davids gamle by. Etter 1967 er alle disse åssidene bebygget, sier David Wilder og peker utover.
- Det har vært en enorm muslimsk ekspensjon. Ifølge Osloavtalen skulle vi alle ha samme adgang til byen. Nå har jødene adgang til 3 prosent og muslimene til hele byen. De kan gå på begge veiene opp til gravmonumentet, vi bare på den ene. De har en svær moske, vi en liten synagoge i det som opprinnelig var en jødisk bygning. De er utelukket fra en kilometer med gate av sikkerhetsgrunner - og vi fra en hel by. De får bygge fritt. Vi må søke og vente i årevis på å bygge et par leiligheter. Slik ser apartheid ut i denne byen, sukker David Wilder.
- Arabisk område? Hvor og når? - vil David vite.
- Fra 1500-tallet var det en stor jødisk koloni i Hebron for å be ved fedrenes graver. I 1929 levde jøder og muslimer i fred med hverandre. Slik hadde det vært lenge.
Så dukket Haj Amin al Husseieni opp, mannen som ville ha alle jøder vekk fra det hellige land. Han planla gasskamre sammen med Hitler for de jøder som var i landet - dersom tyskerne vant krigen. I stedet tapte Rommel for Mongomery ved Al Alamein.
Gasskamrene i Midtøsten ble det ikke noe av - selv om planene var klare og avtalen om jødeutryddelse i samarbeid med Hitler. Jødene kunne erklære gjenopprettelsen av sin stat i det lovede land - ut fra Balfour-erklæringen som ble folkerett ved fredsslutningen etter første verdenskrig i 1920. Det jødiske hjemland skulle i følge det folkerettsgyldige vedtaket strekke seg over hele det britiske palestina-mandatet inklusive de tre fjerdedeler av området som Churchill gjorde til staten Jordan i 1922 - for at palestinerne skulle få sitt.
Slik argumenterer de historisk bevisste jødene i Hebron.
- Men det var så lenge siden at alle tillot seg å glemme at en palestinsk stat var opprettet på 77 prosent av mandatområdet som var lovet jødene, og som var innfelt i folkeretten - som basis for et nasjonalhjem for det jødiske folk.
- Men Hebron var et av de områdene der jødene var hele tiden. Hvordan kan vi være bråkmakerne når vi forsatt vil være her.
- Wilder pleier å forklare folk som vil høre ved å ta dem rundt i det lille museet der navnene over de massakrerte, som ble hogget i fillebiter blir husket.
- De ville ikke væpne seg når Husseini oppfordret til jødemassakrer i Palestina i 1929. Haganah, det jødiske heimevernet, ville gi dem våpen. Vårt beste våpen er vårt vennskap med våre naboer, så vi vil være våpenløse, og ikke bli misforstått, sa de.
- Neste natt hadde gode naboer drept dem, gått løs på fredelige mennesker, hugget i stykker, små og store, barn og voksne.
David Wilder ser det slik at hvis den fredelige jødiske kolonien i den gamle byen Hebron drar, da danser bødlene på fedrenes graver. Er det vestlig demokrati?
- Det er illevarslende at det er ingen vestlige journalister som besøker minnemuseet. De besøker bare den muslimske siden - og forteller sine løgner om jødenes stygge behandling av muslimene i Hebron, sier Erik Selle, fra ICEJ - som kom til Hebron noen timer for å se på apartheid-anklagen mot jødene.
- Hvorfor er det slik?
- Det passer ikke inn i FNs historie, hvor menneskerettighetskomiteen er styrt av 57 muslimske land, og hvor Iran som ikke har noen form for menneskerettigheter lenge hadde formannskapet, sier Leif Wellerop, leder av ICEJ i Norge.
Det var kvinner og barn som tok tilbake det jødiske nærværet i Hebron etter 1967 - da arabernes aggresjon under Nasser, tilbaketrekning av FN-styrkene, stenging av Tiran-stredet og trusler om å kaste jødene på sjøen over arabisk radio daglig, og forsvarspakt og opprustning av hele den arabiske verden - førte til arabernes smerteligste nederlag.
Kvinner og barn rykket først inn i de gamle husruinene i Hebron. Etter 40 år var de tilbake - og bygde den vakreste lille fredelige oase i et nedslitt, støvete og sterkt ekspanderende arabisk Hebron.
Da vi kommer, lærer jødene barna i barnehagen å plante blomster.
Vi står et øyeblikk på stedet hvor en ettåring ble skutt for noen år siden.
Gjerningsmannen ble tatt. Det skjedde etter ordre fra islamsk hold, forklarte han. Et vakkert minne er malt på veggen.
Jødene i Hebron har hele tiden også vært et hår i suppen for israelske myndigheter. Under sterkt vestlig press vil den israelske regjeringen ikke ha jøder på deres gamle eiendommer i Hebron. Og boligløyver er det her nesten umulig å få - om så på taket av jødiske hus. 10 voksne jøder mer, som sender barna i blomsterbarnehagen, kan sette verdensfreden i fare.
Det er den amerikanske utenrikspolitiske teorien. Bare Israels venner har en annen oppfatning om årsakene til krig og fred og en annen utenrikspolitisk teori.
De tror at de som gir ytringsfrihet, politisk frihet, organisasjonsfrihet og skaper demokratiske institusjoner, undervisning, helse, teknologi og utvikling skal bygge fritt i alle land. Hebron, Judea og Samaria er intet unntak. Israels venner støtter jøder som sier det er plass til oss begge.
- De støtter ikke muslimer og vestlige politiskere som vil skape jøderene områder i jødenes eget gamle land, mener Leif A. Wellerop.
Derfor har vi ikke lov å glemme Hebron, mener ICEJ. Det er en siste skanse for demokratiet i Midtøsten. Ofrene for bødlene må ønskes velkommen hjem igjen.
- Og vi drar til Hebron for å si at jødene er ikke alene. Vi støtter dem når de vender hjem, sier Leif Wellerop - som med egne øyne undersøkte anklagen om at de få utøver apartheid mot de mange i Hebron.
- Teorien som ble framsatt i en norsk avis igjen, var jo vilt usannsynlig. Men det var godt å dra ut og undersøke fakta - og få forklaringen på bakken - over hva som faktisk skjer.
- Derfor investerer vi i å se med egne øyne og vise folk fra Norge hvordan det faktisk ser ut - og avsløre medieløgnene om Hebron, sier Leif A. Wellerop.
