OM ISRAEL

Er Israel en apartheidstat?

2011-07-15T12:15:00.000-07:00

Artikkel i avisen Dagen, torsdag 14. juli 2011 av Rolf Jarl Sjøen, lokallagsleder Karmøy KrF.

Vi ser krefter som ønsker akademisk og kulturell boikott av Israel, omtale landet som en apartheidstat på linje med tidligere Sør-Afrika. Det tyder på at deler av den intellektuelle og kulturelle eliten i Norge ikke vet hva apartheid er. I Sør-Afrika var det et lite hvitt mindretall som styrte over et stort flertall svarte. Svarte hadde ingen demokratiske rettigheter, og de hvite mente de var rasemessig overlegne. Det var egne skoler, busser, toaletter og så videre for hvite, hvor det svarte flertallet ikke hadde tilgang.

Israel er et demokrati med en befolkning av 80 prosent jøder og ca. 20 prosent palestina-arabere. De jobber sammen og er sammen på alle offentlige steder som universiteter, sykehus, kino, teater, kjøpesentre og så videre. Palestinerne har stemmerett og er representert i nasjonalforsamlingen Knesset. Det at israelerne beskytter seg mot terrorisme med sikkerhetsgjerde mot vestbredden og Gaza, og har streng kontroll ved grenseoverganger kan vi ikke betegne som apartheid. Vi bør heller spørre hvorfor disse sikkerhetstiltakene er nødvendige!

Vi kan også spørre oss hvorfor Gaza måtte bli jøderent da området ble overlatt til palestinerne. Hvorfor måtte noen få tusen jøder flyttes ut av Gaza? Hvorfor kunne det ikke være jødiske landsbyer i Gaza slik det er arabiske landsbyen i Israel? Og hvorfor kan det ikke være jødiske bosetninger på vestbredden av Jordanelven - Samaria og Judea - selv om det skulle bli en palestinsk stat? Hvorfor må ararbiske områder være jødereine? Ligner ikke dette mer på apartheid enn landet Israel?

Rupert Murdoch - eier av et medieimperium i USA, Australia og England - skrev i høst at det har vært en pågående krig mot jødene og Israel - i tre faser - siden staten ble opprettet i 1948. Fase 1 - de første tiårene etter at staten Israel ble opprettet - ble det brukt militær makt. Da de arabiske nabolandene innså at de ikke kunne vinne over Israel i krig, begynte Fase 2 med terrorisme både inne i landet og mot jødiske mål i andre land. De har heller ikke lykkes med å ødelegge landet med terrorisme. Fase 3 - som nå pågår - går ut på å isolere Israel i verdenssamfunnet med bruk av massemedia, FN og andre internasjonale organisasjoner. Målet er å gjøre Israel utstøtt blant nasjonene - blant annet ved å omtale Israel som en apartheidstad og oppfordre til boikott. Det ser dessverre ut til at denne strategien så langt er vellykket.

Staten Israel - som har måttet forsvare seg i over 60 år - måles etter en helt annen målestokk enn andre nasjoner. Jøder - 0,2 prosent av verdens befolkning - utsettes igjen for antisemittisme ikke bare i arabiske land, men også i Europa. Seks av ti europeere mener at det lille landet Israel er den største trussel mot verdensfreden! Hva er det som skjer? Israel ønsker fred innenfor sikre grenser - mens palestina-araberne og arabiske naboland aldri har akseptert nasjonen Israel. Det er dessverre nødvendig at vi søker informasjon om Midstøsten fra andre kilder enn våre viktigste offisielle medier for å få et mer fullstendig bilde av situasjonen.

Grunnlaget for rettferdighet i det gamle jødeland

2011-06-05T16:17:00.000-07:00

Artikkel i "Et ord fra Jerusalem" Nr. 5 - 2011, av Finn Jarle Sæle.

David Wilders fotoblogg

Grunnlaget for rettferdighet i det gamle jødeland

Hvorfor skal ikke jøder få be og bo ved gravene til Abraham, Isak og Jakob - i en by hvor vi har vært til stede i 3000 år?

Det er spørsmålet til David Wilder. Når vi kommer uanmeldt til Hebron, og vil se på anklagen om at jødene øver apartheid mot araberne, er han straks klar.

- Vi møter denne anklagen hele tiden. Jeg har skrevet en artikkel om det på Internett. Vil dere ha den med en gang i utskrift eller skal jeg maile den til dere?

Vi blir med David Wilder inn i det vakre restaurerte jødiske kvarteret, som er et resultat av at jødene kom tilbake igjen etter at de først ble massakrert, barn, kvinner og menn, på de mest bestialske måter i 1929 - med reprise i 1936.

Vi får en snarvisitt i den lille barnehagen som har fått pris i Israel som en av de beste. Noen av barna er ute i det lille blomsterbedet og planter blomster. Freden og tilliten rår der en ny jødisk generasjon - som man forsøkte å utrydde - vokser opp i Hebron - uvitende om de storpolitiske begivenheter.

Og uvitende om debattinnlegget i en norsk kristen dagsavis - som beskylder den lille jødiske gruppen på 800 mennesker for å drive apartheid mot den muslimske majoriteten på 160 000 mennesker.

Bare siste setningen i Wilders svar på apartheidanklagen røper engasjement. "Kampen om Hebron står nå", sier den.

Skal jøders eksistens i Hebron i hvert århundre siden Kong Davids tid utslettes? Skal det bli resultatet i september når PA-myndighetene vil ha FN til å erklære ensidig en jøderen palestina-arabisk stat? Skal jødene kastes ut av sin gamle by og ikke få lov å bo og be ved gravene til Abrahem, Isak og Jakob, som ble opphav til Israels folk?

David Wilders korte forsvarsskrift er helt akademisk. Det er fritt for usaklige utfall mot noen. Rolig og nøkternt tar det opp spørsmål og fakta.

David Wilder tar oss med på en rask tur gjennom Hebron, selv om han ikke var klar over vår ankomst.

- De sier det er apartheid i Hebron. Kom la meg vise der, sier Wilder.

Han ankommer i sin gamle støvete bil og så kjører vi inn hovedgaten Kong Davids gate, eller på arabisk Shuhada - selve apartheidgaten som vi er kommet for å sjekke - for å se om anklagene gjelder.

     Muslimer, nesten bare kvinner og barn, passerer på en vanlig fredag på vei til moskeen som jødenes store bygg over fedrenes graver er omdannet til.
     Et par soldater vokter avslappet gaten der muslimer går opp til det store bygget Herodes bygde. Soldatene vil bare stanse jøder som kommer denne veien. De andre går ubesværet forbi og synes ikke å merkes ved noe.
     - Så kjører vi inn gjennom gaten. Her får muslimene gå på høyre side noen hundre meter, og jødene på venstre side. Men det ligger muslimske butikker på vår side.
Grunnen er at det er trangt. Under intifadaen reduserte en mulige spenningsmomenter på denne måte, sier Wilder.
     - Det var ikke vi, men myndighetene som gjorde det. Og vi blir behandlet helt likt på den måten at vi fikk hver vår side av gaten.

     - Så kommer vi til gaten på en og en halv kilometer som er sperret for muslimer. Der går en trapp opp og der går en trapp ned, sier Wilder etter to minutter. Der oppe er parallellveien til muslimene.
     Vi ser kvinner i sorte kapper og med skaut passere. Hebron virker som en dorsk by, der ingen legger merke til andre. Alt går sin vante gang - som de ganger før vi har vært der. Krigen er stor i avisoverskriftene, mens noen få avslappete soldater tydeligvis føler at Hebron er rolig og fredelig. I gatebildet i Hebron er jødene så å si usynlig - ingen plage for noen.

     - Vi får en storslått utsikt over Davids gamle by. Etter 1967 er alle disse åssidene bebygget, sier David Wilder og peker utover.
     - Det har vært en enorm muslimsk ekspensjon. Ifølge Osloavtalen skulle vi alle ha samme adgang til byen. Nå har jødene adgang til 3 prosent og muslimene til hele byen. De kan gå på begge veiene opp til gravmonumentet, vi bare på den ene. De har en svær moske, vi en liten synagoge i det som opprinnelig var en jødisk bygning. De er utelukket fra en kilometer med gate av sikkerhetsgrunner - og vi fra en hel by. De får bygge fritt. Vi må søke og vente i årevis på å bygge et par leiligheter. Slik ser apartheid ut i denne byen, sukker David Wilder.

- Arabisk område? Hvor og når? - vil David vite.
     - Fra 1500-tallet var det en stor jødisk koloni i Hebron for å be ved fedrenes graver. I 1929 levde jøder og muslimer i fred med hverandre. Slik hadde det vært lenge.
     Så dukket Haj Amin al Husseieni opp, mannen som ville ha alle jøder vekk fra det hellige land. Han planla gasskamre sammen med Hitler for de jøder som var i landet - dersom tyskerne vant krigen. I stedet tapte Rommel for Mongomery ved Al Alamein.
     Gasskamrene i Midtøsten ble det ikke noe av - selv om planene var klare og avtalen om jødeutryddelse i samarbeid med Hitler. Jødene kunne erklære gjenopprettelsen av sin stat i det lovede land - ut fra Balfour-erklæringen som ble folkerett ved fredsslutningen etter første verdenskrig i 1920. Det jødiske hjemland skulle i følge det folkerettsgyldige vedtaket strekke seg over hele det britiske palestina-mandatet inklusive de tre fjerdedeler av området som Churchill gjorde til staten Jordan i 1922 - for at palestinerne skulle få sitt.

     Slik argumenterer de historisk bevisste jødene i Hebron.
     - Men det var så lenge siden at alle tillot seg å glemme at en palestinsk stat var opprettet på 77 prosent av mandatområdet som var lovet jødene, og som var innfelt i folkeretten - som basis for et nasjonalhjem for det jødiske folk.
     - Men Hebron var et av de områdene der jødene var hele tiden. Hvordan kan vi være bråkmakerne når vi forsatt vil være her.
     - Wilder pleier å forklare folk som vil høre ved å ta dem rundt i det lille museet der navnene over de massakrerte, som ble hogget i fillebiter blir husket.
     - De ville ikke væpne seg når Husseini oppfordret til jødemassakrer i Palestina i 1929. Haganah, det jødiske heimevernet, ville gi dem våpen. Vårt beste våpen er vårt vennskap med våre naboer, så vi vil være våpenløse, og ikke bli misforstått, sa de.
     - Neste natt hadde gode naboer drept dem, gått løs på fredelige mennesker, hugget i stykker, små og store, barn og voksne.
     David Wilder ser det slik at hvis den fredelige jødiske kolonien i den gamle byen Hebron drar, da danser bødlene på fedrenes graver. Er det vestlig demokrati?

     - Det er illevarslende at det er ingen vestlige journalister som besøker minnemuseet. De besøker bare den muslimske siden - og forteller sine løgner om jødenes stygge behandling av muslimene i Hebron, sier Erik Selle, fra ICEJ - som kom til Hebron noen timer for å se på apartheid-anklagen mot jødene.
     - Hvorfor er det slik?
     - Det passer ikke inn i FNs historie, hvor menneskerettighetskomiteen er styrt av 57 muslimske land, og hvor Iran som ikke har noen form for menneskerettigheter lenge hadde formannskapet, sier Leif Wellerop, leder av ICEJ i Norge.
     Det var kvinner og barn som tok tilbake det jødiske nærværet i Hebron etter 1967 - da arabernes aggresjon under Nasser, tilbaketrekning av FN-styrkene, stenging av Tiran-stredet og trusler om å kaste jødene på sjøen over arabisk radio daglig, og forsvarspakt og opprustning av hele den arabiske verden - førte til arabernes smerteligste nederlag.
     Kvinner og barn rykket først inn i de gamle husruinene i Hebron. Etter 40 år var de tilbake - og bygde den vakreste lille fredelige oase i et nedslitt, støvete og sterkt ekspanderende arabisk Hebron.
     Da vi kommer, lærer jødene barna i barnehagen å plante blomster.
     Vi står et øyeblikk på stedet hvor en ettåring ble skutt for noen år siden.
Gjerningsmannen ble tatt. Det skjedde etter ordre fra islamsk hold, forklarte han. Et vakkert minne er malt på veggen.

     Jødene i Hebron har hele tiden også vært et hår i suppen for israelske myndigheter. Under sterkt vestlig press vil den israelske regjeringen ikke ha jøder på deres gamle eiendommer i Hebron. Og boligløyver er det her nesten umulig å få - om så på taket av jødiske hus. 10 voksne jøder mer, som sender barna i blomsterbarnehagen, kan sette verdensfreden i fare.
     Det er den amerikanske utenrikspolitiske teorien. Bare Israels venner har en annen oppfatning om årsakene til krig og fred og en annen utenrikspolitisk teori.
     De tror at de som gir ytringsfrihet, politisk frihet, organisasjonsfrihet og skaper demokratiske institusjoner, undervisning, helse, teknologi og utvikling skal bygge fritt i alle land. Hebron, Judea og Samaria er intet unntak. Israels venner støtter jøder som sier det er plass til oss begge.
     - De støtter ikke muslimer og vestlige politiskere som vil skape jøderene områder i jødenes eget gamle land, mener Leif A. Wellerop.
     Derfor har vi ikke lov å glemme Hebron, mener ICEJ. Det er en siste skanse for demokratiet i Midtøsten. Ofrene for bødlene må ønskes velkommen hjem igjen.
     - Og vi drar til Hebron for å si at jødene er ikke alene. Vi støtter dem når de vender hjem, sier Leif Wellerop - som med egne øyne undersøkte anklagen om at de få utøver apartheid mot de mange i Hebron.

     - Teorien som ble framsatt i en norsk avis igjen, var jo vilt usannsynlig. Men det var godt å dra ut og undersøke fakta - og få forklaringen på bakken - over hva som faktisk skjer.
     - Derfor investerer vi i å se med egne øyne og vise folk fra Norge hvordan det faktisk ser ut - og avsløre medieløgnene om Hebron, sier Leif A. Wellerop.

2011-04-12T07:06:00.000-07:00

Artikkel av Finn Jarle Sæle i Et ord fra Jerusalem (tidsskrift for Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem), Nr. 3 - 2011.

Hva er unikt med Alan Dershowitz?

Det som er unikt med Alan Dershowitz, er at han etablerer en målestokk som er den samme for alle tilfeller og alle nasjoner. Og han bruker arabernes egne utsagn for å bevise Israels sak. Hvorfor vil norske universiteter da stenge ham ute?

For det første besvarer Alan Dershowitz spørsmålene først ved hjelp av sitater og kilder fra motparten.

Om du møter i rettssalen med en rekke tanker du har, og de støtter deg, så er det ikke noe galt i det. De kan si sannheten. Men det er ikke godt å kontrollere eller avgjøre det. For de vil i utgangspunktet støtte deg.
De er jo tankene dine.

Men om du møter i rettssalen med motpartens tanker. Og de kommer med utsagn som støtter deg, da begynner dommeren å spisse ører. For her sier jo den annen parts vitner at du har rett!

Det er slik Alan Dershowitz har bygget opp hele boka "Israels sak". Derfor er den et unikt kildeskrift. Alle kristne bør sette seg inn i den. Israels venner og kristenfolket bør studere den i filler - og vinne den akademiske debatt. Universitetene sa nei til en gratis forelesning av en professor fra verdens fremste universitet.

De sier i stedet: Bort med de som legger fram avgjørende kildemateriale om saken. Bort med Dershowitz, Joan Peters og Baat Yeor. Hysj, hjernevask pågår.

Det er Israels venner, som ICEJ, som har tatt fram de fremste kjennere av kildematerialet, historien, folkeretten og resolusjon 242.

Men den andre siden har nektet å høre. De har boikottet den frie debatt og forskning.
Metoden til Dershowitz er annerledes. Den er hentet fra rettssalen. Og rettssalen har hentet den fra den jødisk-kristne diskurs, eller kritiske samtale.

Det er en urgammel metode i den litterære judeo-kristne verden å stille kritiske spørsmål til tekstene og til seg selv. Det var slik den kritiske fornuft oppstod, og den moderne vitenskap. De gamle grekere og islam var tradisjonstro. De stilte ikke kritiske spørsmål til tradisjonen. Derfor ble ikke fornuften og vitenskapen utviklet hos dem - men i den kristne tradisjon som overprøvet tradisjonen hele tiden. Dette er nå et vanlig syn blant de som forsker på idéhistorien. Om ikke i Norge, så i resten av verden.

I Norge sa universitetene nei til Harvards store sønn, Dershowitz. Harvard er verdens fremste universitet. Tidligere har de sagt nei til stjernejournalisten Joan Peters' helt nødvendige samling av kilder og analyser i boka "Fra uminnelige tider", utgitt i Norge av Hermon og Norge IDAG. De bruker heller ikke Bat Yeors banebrytende analyser av fredstraktater gjennom århundrene, og den østlige kristenhets skjebne under dhimmi-status. Disse bøkene lot seg ikke godt forene med en del grunnpåstander i norske universiteters Midtøsten-politikk.

For det er politikk de driver, ikke forskning. Noam Chomsky er venstreside og "inn" ved våre universiteter. Dershowitz er venstreside og boikottet. Nå har han gjort det kjent i Wall Street Journal - og flere store aviser følger.

- Bare to ganger har jeg ikke vært velkommen i et land. Det er i Sør-Afrika under apartheid som advokat for Mandela - og det er i Norge, sier han.

For det andre bruker Dershowitz samme målestokk for alle tilfeller og nasjoner.

Om man bruker en målestokk på Israel 213 ganger i FNs hovedforsamling, og en helt annen målestokk på andre land, da er det antisemittisme.

Vi er forpliktet til å bruke samme kriterier på alle. Bare det gir rettferdighet.
Dershowitz tar i boka "Israels sak" åpent opp spørsmålene:
Har Israel okkupert land?
Har Israel brutt menneskerettighetene?
Har Israel ikke fulgt resolusjon 242?

Når Dershowitz skal svare, innleder han hvert kapittel med motstanderens påstander, for eksempel fra Noam Chomsky, som har forsvart Røde Khmer, men alltid omhyggelig angriper Israel. Det norske akademias syn på Israel er nå så spesielt at det ikke tåler flere argumenter, ikke tåler pluralisme og liberalisme, ikke tåler ytringsfriheten. Alan Dershowitz følger motsatt metode. Han lar de andre komme til orde.

Dershowitz viser at arabiske kilder gir på punkt etter punkt Israels venner rett. Vi har i boken "Svar 4" samlet ti sånne sitater.

Dershowitz-metoden er den beste dialog-metoden som fins. Og den er suverent best i rettssalen hvor den store jusprofessor har hentet den fra. Her gjelder det å finne rett og rettferdighet. Og det gjelder mest mulig å eliminere det subjektive i vitneutsagnene - for å få frem det objektive.

Er akademia nå så presset av Sannheten at de ikke kan høre Amerikas fremste professor - og at de må boikotte verdens fremste forskningsland, Israel?
Desto viktigere er nå Israels venner.

Palestinernes tapte 20 år - på grunn av norsk dumhet.

2010-10-18T10:09:00.000-07:00

Lederartikkel i "Et ord fra Jerusalem" Nr. 9, 2010 av Finn Jarle Sæle.

Bare bibelsmugling og vekkelse kan gi dem frihet - som da Muren falt i Øst-Europa.

Israels venner gikk i forrige uke i fredsmarsj i Jerusalem. Isen tiner mellom kristne og jøder - og antisemittismen har fått et våpen mot seg.
Jødehatets slange skal vi stå imot. Selv om politiet lot oss i stikken på Eidsvolls Plass 8. januar i fjor, der vi ble angrepet med slagordet "Død over jødene", gir vi oss ikke. Vi er snart tilbake og demonstrerer mot jødehatet i Oslo - og ber for ofrene på begge sider. Slik som i Oslo.

Jødene der var oss - på Eidsvoll Plass.
Fredelige norske borgere demonstrerte her fra hele landet. Oppe på Stortinget var vi ikke velkomne. - Rull sammen Israels flagg, sa en stortingsrepresentant til en fredelig demonstrant fra Sotra, som løp unna køller, jernstykker som suste i luften og politiets tåregass. Så langt er det kommet på Eidsvolls Plass, som vi kunne kalle Henrik Wergelands plass.

Kristen vekkelse vil sikre Israels overlevelse, sier en ortodoks jøde, som har talt på ICEJ-stevne på Hedmarktoppen. Christian Revival for Israels Survival, heter boka.

Men Israels venner er også palestinernes siste håp. Gruppe på gruppe av Israels venner i Jerusalem under Løvhyttefesten har kontakt med araberne. Ambassaden gir penger til kristne arabiske barn i Betlehem som ikke får skolepenger under beinhardt islamsk diktatur. Og noen vil gi penger til kristne barn som mobbes og lider i Nasaret.

Kanskje 200 000 palestina-arabere tror hemmelig på Jesus Kristus. Offisielt regner en med 5000 kristne der. Og kristen vekkelse er nå det eneste som kan redde de totalt undertrykte palestina-arabere. Politikken har slått feil - og har intet håp i år som kommer.

Palestina-araberne er forrådt av sine ledere, helt siden 1920-årene, sier den store Midtøsten professoren Efraim Karsh i London i en ny bok, "Palestina Betrayed". Først Haj Amin al Husseini, så Jassir Arafat, så Abbas. Det fins ingen moderate, sier Karsh. Det er en vestlig myte. Alle disse har hele tiden stått fast på staten Israels utslettelse. Alle mener med "retten for flykninger til å vende tilbake" destruksjonen av den jødiske stat, er konklusjonen til lederen av Midsøstenstudiene ved Kings College i London. Senest på Fatah-konferansen i august i fjor i Betlehem, kom det fram.

Og våre media lyver om saken, om vi skal tro Karsh. Han dokumenterer alt med sitater.
-"Osloavtalen var den største feil som Israel noensinne gjorde", sa Abbas i juli 2002. Siden har han holdt fast på "Right of return" som er "en eufemisme for Israels ødeleggelse", skriver Karsh. Oslo ble en anledning til å fortsette krigen mot Israel, som var arabiske lederes hensikt med avtalen, sier Karsh. Palestinernes tale har vært klar hele tiden. Men fredsbehovet hos våre politikere var så stort at de ikke vil høre hva de sa. München nok en gang.

"Netanjahu må vente 1000 år for å finne en eneste palestiner som vil samarbeide med ham på basis av hans Bar-Ilan tale". Det sa sjefsforhandler Saeb Erekat da Netanjahu foreslo en palestina-arabisk stat (og endret Likuds standspunkt 14. juni 2009) - under forutsetning av at de godkjente staten Israels "jødiske natur".
Klare ord for pengene. Slik forrådte arabiske ledere, alle som en, det palestine-arabiske folket.

Og norske bistandsmidler, på 700 millioner årlig, har gått til terror, bekrefter lederen av Midtøstenstudier i London. Hva nå Jonas Gahr Støre?
Israels venner har fått rett igjen. Oslo-prosessen hadde fra arabisk side kun som hensikt å dele Israel etter faseplanen fra 1974 - og bruke tilbakevendingsretten til å bryte ned Israel demografisk - og trene folk til hat og vold mot jøder, inklusiv jødemassakrer, som Hamas har i sitt charter. Det er analysen til den anerkjente London-professoren.

Vi tror at friheten kommer først for folket i Palestina når de er kvitt sine venstreorienterte velgjørere i Norge, som sender 700 millioner rett til undertrykkerne og ikke til Røde Kors eller Internasjonale Kristne Ambassade som kan bringe hjelpen direkte til kvinner og barn.
Palestina-araberne har tapt 20 år - akkurat som folket i Øst-Europa gjorde i sin tid. Politikere og kirkeledere går i den samme totalitære fellen som den gang. Utenrikspolitikerne trodde på det. Kirkene bifaller det - som Olav Fykse Tveit i Verdenskirkerådet. Men kirkelige råd fornektet også undertrykkelsen i øst, angrep Wurmbrand og de som smuglet bibler og frihet til øst. De tok løgner som fakta den gangen, og fulgte ikke med i timen. Nå bør de lese Karsh. Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør.

Det palestina-arabiske folket, det vil si det ikke utdannete flertallet, er positive til Israel og fred. Mindre enn 15 prosent så den såkalte tilbakevendingsretten for flyktningene som betingelse, viste en måling i mars 1999.
Og det israelske demokratiet ble likt "svært godt" eller "godt" av 78 prosent av palestina-araberne i en undersøkelse i desember 1996. USA kom på 68 prosent, Frankrike på 62 prosent og PA-myndighetene på 43 prosent. Palestinerne har en helt annen topprating på Israels demokrati enn norske venstrevridde medier. Vi er lurt trill rundt her hjemme i Norge og av våre egne myndigheter i Oslo. Liksom palestina-araberne gikk glipp av fred og utvikling, har vi gått glipp av sannheten.

Jødehat i Norge.

2009-12-30T12:24:00.000-08:00

Kronikk i avisen DagenMagazinet av Odd Myrland, 28. og 29.12.09

Del I av II

Det har kommet fram at mange israelere anser Norge som ett av de mest Israel-fiendtlige landene i
Vest-Europa. I Norge blir dette synspunktet avvist med en blanding av forakt, overbærenhet og
humor: I norsk mainstream finnes det lite eller ingen antisemittisme, mener norsk mainstream. På ett felt har man med en viss rett kunnet hevde at det er lite antisemittisme i Norge: Etter 2. verdenskrig har det ikke vært offisielt godtatt at jøder bosatt i Norge behandles annerledes enn andre mennesker. Men de siste tiårene er det kommet inn innvandrergrupper med en god del jødefiendtlige holdninger. Jeg er redd for at denne
antisemittismen godtas, for eksempel slik at det godtas at jøder ikke kan opptre åpent som jøder på grunn av faren for å bli utsatt for vold. Det er allerede situasjonen for mange jøder i Oslo.

Forskjellsbehandling
Men stort sett ytrer antisemittismen seg ved at man behandler jødenes ørlille stat (litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke) helt annerledes enn alle andre stater. Det potensielt farligste feltet i så måte gjelder flyktninger. Ett flyktningproblem behandles annerledes enn alle de andre, og hensikten er åpenbart å bringe jødene tilbake til situasjonen fra før 1948: Minoritet overalt, overlatt til flertallets skiftende og usikre «nåde».

I artikkelen Palestinske flyktninger har ingen allmenn rett til å vende tilbake har vi listet opp et stort antall flyktningtragedier etter år 1900, med kilde Wikipedia (Ethnic cleansing). Det er fakta som burde være velkjente og som i hovedsak ikke er omstridte. Noen av de mest kjente er at 400-500.000 finner flyktet fra de områdene av Finland som Russland overtok under 2. verdenskrig. 13-17 millioner etniske tyskere ble
jaget fra Øst-Europa i slutten av 2. verdenskrig og ikke minst etter at krigen var godt og vel slutt. Minst
500.000 omkom under flukten. Minst 10 millioner hinduer og muslimer ble jaget fra landet hvor de var i mindretall religiøst sett til landet hvor de var i flertall da India ble delt i Pakistan og India. Hundretusener ble drept. Og ikke minst viktig i denne saken: Ca. 1 million jøder ble fordrevet fra arabiske land etter at Israel
ble opprettet i 1948, etter århundrer med diskriminering og tidvis forfølgelse.

Som sagt: Du finner mange flere flyktninggrupper i nevnte artikkel, som også bare er et utvalg av det som har vært. Det som er felles for alle disse gamle flyktningproblemene, er at svært få i dag vil hevde at det fremmer noe godt at flyktningene vender tilbake dit de kom fra og får sine eiendommer igjen. Eller kanskje du har registrert at Mellomkirkelig råd i Den norske kirke fører noen kampanje for at finske flyktninger fra 40-tallet, og alle deres etterkommere, skal få vende tilbake til husene de flyktet fra, og hvor det nå bor russere? - I
mange tilfeller er en «rett til å vende tilbake» ikke mulig i praksis, fordi de tilbakevendte ville bli møtt med terror. Det gjelder for eksempel jødene fra arabiske land og (for å ta noe mye nyere) serberne fra Kosovo.

Den eneste flyktninggruppen som man vil gi rett til å vende tilbake etter over 60 år, er araberne som flyktet fra det Israel i 1948 og alle deres etterkommere (tallene varierer fra 4 til 6 millioner). To av de tre regjeringspartiene (SV og Sp) har denne «retten» klart skrevet inn i sitt program, Ap er visst litt vag, men i det minste mange av topplederne mener det der også. Disse politikerne har ingen tilsvarende programpost for noe annet gammelt flyktningproblem. Det samme gjelder for Mellomkirkelig Råd i Den norske kirke, Norsk
Folkehjelp og mange andre. Dersom araberne får «rett til å vende tilbake», vil Israel være borte som tilfluktssted for jødene i løpet av kort tid. Det vil nemlig føre til arabisk flertall i Israel. Dette går altså vide kretser i norsk politikk og kirkeliv inn for. Derimot vil det ikke være noe problem for Israel å betale erstatning etter hvilke satser det skulle være. Betingelsen er at jøder som er jaget og drept i Europa, i arabiske land og resten av verden, utløser erstatning etter de samme satsene. Jødene har mye mer erstatning
til gode enn de skylder, ikke minst i Europa. Men det er ikke rimelig at Israel skal betale erstatning uten selv å få det.

Minoriteter i Midtøsten

Norske politikerne, kirkelederne og mange andre vil altså gjøre jødene til et mindretall i det eneste ørlille landet jødene har (Israel er mindre enn Nord-Trøndelag fylke). Det må ses i sammenheng med hvordan minoriteter generelt blir behandlet i arabiske land, med andre ord hva slags situasjon nordmenn ønsker å bringe de israelske jødene i. Som nevnt er så godt som alle jøder jaget fra arabiske land. Den situasjonen de
flyktet fra, skal de altså bringes tilbake til.

I Irak er millioner av shia-muslimer, sunni-muslimer og kurdere jaget fra blandede områder til «sine egne» områder de siste årene, i en storstilt etnisk rensning. I Saudi-Arabia styrer sunnimuslimer, der er shia-muslimer undertrykte og fattige. I Iran styrer shia-muslimer, der er sunni-muslimene undertrykte og fattige.
Og i Hamas' grunnlov, artikkel 7, står det at det kommer en dag da muslimene skal drepe hver eneste jøde i hele verden. Mange muslimer tror at vi nå nærmer oss sterkt den tiden da dette skal oppfylles. På miff.no kan du høre eksempler på at dette fremdeles blir forkynt. At ledende nordmenn vil behandle de palestinske flyktningene annerledes enn de selv vil behandle alle andre flyktninger, med de sannsynlige følgene det får, vil jeg kalle et beinhardt jødehat. Selvsagt vil man si at man er imot at jødene skal bli massakrert og jaget, man er for «like rettigheter for alle». Men de som har kjempet fram disse synspunktene i kirken, i partiene og organisasjonene vet veldig godt hvordan slike slagord praktiseres både blant palestinerne internt og i den arabiske verden ellers. De vet at de flotte orda er meget lite troverdige. De vet hva som vil skje med jødene i
virkeligheten dersom jødene mister kontrollen. Likevel går de inn for det.

Overfokusering i mediene

Et annet hovedfelt hvor jødehatet kommer sterkt til syne i norsk mainstream, er i forskjellen mellom hvordan Israel blir dekket av mediene på den ene siden og hvordan alle andre land i verden blir dekket på den andre, spesielt med hensyn til krig. Ett eksempel blant utallige: I desember 2008-januar 2009 foregikk en krig mellom Israel og Hamas i Gaza, med ca. 1400 drepte palestinere. Krigen var det store hovedoppslaget hver eneste dag, med en masse bilder av drepte og sårede og sterke øyenvitneskildringer (blant annet av noen norske leger).

Samtidig ble 10-20 ganger så mange tamiler drept av regjeringsstyrker i borgerkrigen på Sri Lanka. Det hadde minimal interesse, det ble bare dekket en liten brøkdel så mye og sterkt som den langt mindre blodige konflikten hvor Israel var innblandet. Og svært få etniske nordmenn gikk i tog sammen med tamilene, i motsetning til den store oppslutningen på anti-israelske demonstrasjoner.

BEINHARDT: At ledende nordmenn vil behandle de palestinske flyktningene annerledes enn de selv vil behandle alle andre flyktninger,

med de sannsynlige følgene det får, vil jeg kalle et beinhardt jødehat.
KRONIKK
Odd Myrland
redaktør Midtøsten i fokus

Del II.

I Irak og Afghanistan dreper vestlige soldater mange ganger så mange sivile som de palestinerne som blir drept i krigen mot Israel. Det har minimal interesse. Tyrkerne har ført en svært brutal krig mot sine kurdere, dekningen var minimal. (Det er en forholdsvis rolig periode akkurat nå i 2009 i den konflikten.)

Det foregår altså hele tiden en sterk overdekning av vold som kan knyttes til Israel sammenlignet med all annen voldsbruk i fjerne områder. Dersom vold fra muslimsk side hadde vært overdekket like systematisk, ville alle ha kalt det rasisme eller andre negativt ladede begreper. Men når det er jøder som rammes, er det
politisk korrekt. Dekningen pisker opp hat mot Israel, mot jøder og mot Israels venner også i Norge. Det fikk vi tydelig se i forbindelse med den pro-israelske demonstrasjonen i Oslo i januar 2009 (under Gaza-krigen).

Dette gjelder også selv om representanter for Israel og Israels venner av og til får komme med en forklaring, og selv om hvert eneste ord i reportasjene skulle være nøyaktig sant og ingen bilder manipulert. Dersom man ikke har tilsvarende dekning og ikke viser tilsvarende bilder fra andre konflikter, blir det en skeiv dekning som fremmer hat.

Gjentakelser
Det er ikke bare det at krigføring som Israel er innblandet i dekkes langt, langt sterkere enn annen krigføring mens den pågår. Israels «synderegister» gjentas stadig.
Bare ett enkelt eksempel på vold fra ikke-jøder: Fra 1952 til 1962 førte Frankrike kolonikrig i Algerie.
Anslagene over antall drepte algirere varierer fra 350.000 til 1,5 millioner, med utstrakt bruk av tortur. Sammenligningsvis døde ca. 18.000 franske soldater (6000 av dem av andre grunner enn kamp), ifølge Wikipedia. Hvor ofte hører og leser vi om dette når vi får en reportasje fra dagens Frankrike? Jeg vil påstå nesten aldri. Det samme med andre land med blodig fortid, langt mer enn Israel har, enten de er vestlige eller
«fremmedkulturelle».

Til sammenligning: Min lokalavis, Stavanger Aftenblad, har nå nylig hatt en medarbeider (med fotograf) på reise i Israel igjen. Som alle andre fra Aftenbladet som reiser til Israel, passet han på å få med hva Israel skal ha gjort i 1948 da ca. 700.000 arabere (som siden har begynt å kalle seg palestinere) flyktet. Dette får Aftenbladet med hver gang, så langt jeg har kunnet se. Samtidig har det hittil ikke hendt at Aftenbladet har behandlet redaksjonelt jødene som flyktet den andre veien, i mange tilfeller av meget gode grunner (de ble utsatt for trusler og vold, i noen tilfeller direkte fordrevet). Og det er nesten utenkelig at Aftenbladet tar opp noe annet gammelt flyktningproblem (finner, tyskere, …).

Bare det ene som kan brukes mot Israel, terpes om igjen og om igjen.
Og ellers kjøres det på nytt på Gaza-krigen for et år siden. Når dette skrives, har jeg nettopp lest en dobbeltside om det. Jeg kan ikke huske noen tilsvarende markering av andre kriger i ettertid.

I forholdet til Israel er Aftenbladet typisk for norske medier. Voldsbruk i nåtid og fortid behandles helt annerledes når Israel kan gis skylden enn annen voldsbruk, også fra vestlige land. Dersom en tilsvarende forskjellsbehandling hadde rammet muslimer, hadde alle forstått at dette er uforsvarlig og egnet til å piske opp hat. Men den grunnleggende fiendtligheten i Norge mot jødenes stat gjør at skeivdekningen er godtatt
når den rammer jøder.

Ingen sammenligning
I sammenheng med foranstående: Israel behandles som om det skulle være det eneste landet i verden.
Det palestinske flyktningproblemet sammenlignes ikke med andre flyktningproblemer. Israels krigføring sammenlignes ikke seriøst med andre lands krigføring. Israel tåler å bli sammenlignet med hvem som helst som fører krig, men det skulle en ikke tro ut fra dekningen.

Diskrimineringen av muslimene i Israel sammenlignes ikke med diskriminering av minoriteter i andre land. Til Israel stilles det ideelle krav, med stor kritikk når det ikke lever opp til kravene. For eksempel får Israel kritikk for at muslimene i Israels har dårligere utdanning enn jødene. Men forskjellen mellom muslimer og
flertallsbefolkning i Israel er mindre enn den er mange steder i Europa. Det har ingen interesse. Israel
kritiseres uten å sammenligne med andre land.

Underfokusering
Som nevnt var det borgerkrig på Sri Lanka samtidig med Gaza-krigen i overgangen 2008-09. Det var 10-20 ganger så mange døde på Sri Lanka som i Gaza. Både tamiler og mange andre reagerte på den påfallende
mangelen på interesse for tamilenes skjebne. Det ble ikke noen mediestorm som kunne påvirke regjeringen på Sri Lanka til en mindre brutal politikk. Det har vært en rekke andre store voldskatastrofer også, for eksempel i Darfur i Sudan og i Kongo. Jan Egeland og andre har stått fram med sterke appeller. Responsen
i mediene er minimal. Når noen spør om grunnen til mangelen på interesse, møtes det med
øredøvende taushet. Denne mangelen på dekning har sikkert kostet tusener av mennesker livet på grunn av manglende nødhjelp og ikke minst manglende politisk støtte. Den gir tyrannene større handlingsrom.

Jeg har aldri sett noen fra de store mediene gi et seriøst svar på hvorfor det er en så grenseløs stor forskjell i dekning av konflikter hvor Israel er innblandet på den ene siden og alle andre konflikter på den andre, og på den oppsiktsvekkende mangelen på interesse for tragedier som til dels har folkemordsdimensjoner. Jeg kan ikke si noe sikkert om grunnen. Men dersom alle konflikter skulle dekkes i forhold til tapstall og nød, ville Israels krigføring framstå slik den egentlig er: Mindre brutal enn andre lands krigføring, også vestlige
lands. Man vil kanskje unngå at folk forstår det.

Mediene rapporterer veldig lite om andre gamle flyktningetragedier enn den palestinske. Her gjelder
det samme: Hvis flyktningtragediene ble framstilt i forhold til antall flyktninger og graden av død, ville palestinernes flukt reduseres fra den eneste mange kjenner til og til noe nokså ordinært, som ikke minst jødene gjennom historien har opplevd hundrevis av ganger.

Ibsen skriver: «Man skal ei granske hjerter eller nyrer. Det er ei verv for støv, men for dets styrer.» Så jeg skal være forsiktig med å si noe om hva som bevisst ligger bak dekningen i de ulike redaksjoner.

Men virkningen av dette, og mye annet lignende, mener jeg berettiger kritikken mot Norge for fiendtlig holdning mot Israel i politikk, medieverden og kirkeliv. Om man skal kalle det antisemittisme eller jødehat, er et spørsmål om ordbruk. Det legitimerer i hvert fall det hatet som er i ulike deler av befolkningen og pisker opp mer hat. Og det ville, om det ble gjennomført, føre til at jødene mister sitt land. Mange nordmenn er forhåpentligvis ikke helt klar over hva de er med på.

Jeg håper at vi, Israels venner, lykkes i å få dette bedre fram.

Nettutstilling om jøders innsats i norsk kulturliv.

2009-10-22T07:11:00.000-07:00

Jødisk museum i Oslo står bak nettutstillingen.

Israel leder an sammen med bilgigantene Renault og Nissan

2009-10-19T05:15:00.000-07:00

- står foran en transportrevolusjon

De nyeste el-bilene

på gaten i Israel

i 2011

Om bare halvannet år
forestår en veritabel trans-
portrevolusjon, idet de første
masseproduserte elektrisk
drevne biler da vil begynne
å kjøre i Israel.

Bilen, som har navnet "Fluence ZE", er blitt til ved et nært samarbeid mellom det iraelske bilinfrastrukturfirmaet "Better Place" og den franske bilfabrikken Renault. Som følge av Reanults tilknytning til den japanske bilgiganten Nissan er selskapet nå verdens fjerde største bilprodusent.

Renault og "Better place" har nettopp underskrevet en avtale, hvor sistnevnte skal importere og markedsføre bilen i Israel fra begynnelsen av 2011.

Bokstavene ZE i navnet på den nye bilen står for det miljøvennlige "Zero Emission" ("Null utslipp"). Bilen er nettopp blitt vist - under stor oppmerksomhet - på automessen i Frankfurt.

Avisen "New York Times" brakte 18. september en helsides annonse om fire "Fluence ZE"-bilmodeller under overskriften: "Alle kan fremstille el-biler, men hvem kan gjøre en el-bil tilgjengelig for alle?"

Prisen på kjøretøyet er ennå ikke kjen. Men om tekniske enkeltheter vites det:
Den har fem sitteplasser, er 4,82 meter lang, har en aksel på 1.672 meter og et bagasjerom på 0,329 kubikkmeter. Den har en rekkevidde på 160 km, og dens batteri kan lades opp på få minutter ved oppladingssteder, som nå er under oppførelse.

I Israel vil den bli solgt med en fireårs, 120.000 km garanti. Den ventes å bli lansert i 20 land i 2011.

Renaults president, Carlos Ghosn, sier om avtalen med det israelske firmaet, at "dette er et skritt frem for Renaults el-bil strategi -en attraktiv og romslig familiebil, som vil kunne konkurrere i driftsutgifer med konvensjonellle kjøretøy".

Presidenten for det israelske firmaet "Better Place" er den 41-årige Shai Agassi. Han sier at avtalen med Renault er en historisk milepel ved produksjonen av en mer bekvem og prisoverkommelig bil enn et alminnelig bensindrevet kjøretøy.

Av Richard Oestermann

i "Et ord fra Jerusalem" nr. 9 - 2009.

Netanjahus gode tale.

2009-09-29T02:55:00.000-07:00

Lederartikkel i avisen DagenMagazinet 28.09 2009. Oppsummering og analyse av hva som skjedde i forbindelse med denne talen, som er gjengitt i mange linker på Facebook:

TORSDAG VAR DET den israelske statsministerens tur til å tale i FNs hovedforsamling. Netanjahu holdt en ualminnelig viktig, ualminnelig utfordrende og ualminnelig velformulert tale. Derfor er det ikke rart at talen forties i norske medier. Men både for Netanjahu personlig og for Israel ble den på flere måter et vendepunkt. Og et av de minst påaktede poengene under talen kan vise seg å være viktigere enn alt annet: Minst ni sunnimuslimske stater satt stille i stolene sine og hørte Netanjahu til ende.

VI LEVER I renessansetider for det gamle faget retorikk (=talekunst). I FNs hovedforsamling hørte man i forrige uke et mesterverk sjangeren: Obamas FN-tale. Men to dager etter Obame var det Netanjahus tur. Og hans bidrag ble om mulig enda mer glitrende.

DET ER IKKE overraskende for dem som husker hvor godt Netanjahu gjorde det da han på 1980-tallet var Israels FN-ambassadør i New York. For Netanjahu var torsdagens tale derfor en tilbakevending til en gammel hjemmbane, et podium som han for 21 år siden behersket til fullkommenhet.

MEN VIKTIGERE enn slike personlige ting var Netanjahus saklige seire. For etter fire-fem måneder med tøffe forhandlinger med Obame om de israelske bosettingene er det nå ingen tvil. Obama har kapitulert. Netanjahu ble den sterkeste av de to. I Israel er det utvilsomt noen som vil si at det var Obamas jødiske stabssjef, Rahm Emanuel, Netanjahu i virkeligheten beseiret.

OG NETANJAHUS SAKLIGE seier over Obama er det ingen tvil om at de sunnimuslimske statsoverhodene fra Marokko til Malaysia bet seg merke i. Ingen av dem har for vane å falle for vestlig talekunst. For dem er Obamas veltalenhet vare en pratmakers ordgyteri. Derimot studerte de situasjonens maktpolitiske fakta nøye. Og måten Netanjahu og Barak har snudd Obame og Hillay på i bosetterspørsmålet, har vist dem et bilde av Israels formidable styrke, et bilde som åpenbart ennå ikke er gått opp for europeiske og norske ledere.

DET DE SUNNIMUSLIMSKE lederne utvilsomt lyttet mest etter i Natanjahus tale, handlet om Iran. Det fant de i de to første av talens fire hovedavsnitt. I første avsnitt angrep Netanjahu holocaustfornektelsen til Irans president Ahmadinejad med fotokopi i hånden av Hitlers underskrift på plantegningene for utryddelsesleiren Auschwitz. Og i andre avsnitt angrep han FN for å neglisjere den iranske atombombetrusselen.

DET VAR SÆRLIG dét avsnittet de bekymrede sunniene ønsket å høre. Etter 60-70 år med amerikansk beskyttelse av sunnienes olje frykter de at Obama er i ferd med å prisgi dem til Irans sjiamuslimske atombombe. I så fall er Israel det eneste landet i verden med makt til å forsvare dem.

I ISRAELSK PRESSE feiret man fredag Netanjahus tale fra ytre høyre til ytre venstre. For Netanjahus regjeringssamhold er det ualminnelig betydningsfullt. For det betyr at den lille israelske klubben av ekstreme ytre-venstre-journalister (som finansieres i euro) for tiden ikke har håp om å kunne velte regjeringskoalisjonen.

Olympiaden i Berlin i 1936 - og Durban 1 og 2.

2009-05-12T04:04:00.000-07:00

Lederartikkel i "Et Ord fra JERUSALEM" Nr. 4 - 2009 av Finn Jarle Sæle.

Hva har Olympiaden som Hitler arrangerte i Berlin i 1936, med Durban 1 og 2 å gjøre?

Ikke noe spesielt. Men arrangementene misbrukes til det samme. En diktator får en arena til å bre seg og søke verdenssamfnnets legitimitet - før han utsletter jødene.

Showet i Geneve i forrige uke kunne blitt verre enn Olympiaden i Berlin i 1936 - om ikke USA, Nedersland og Tyskland hadde nektet å møte, og EU-landene hadde marsjert ut under Ahmadinejads tale.

Ahmadinejad skulle sikre økende diskreditering av jødestaten og utrope sionisme som rasisme i FN. Jødehateren fra Iran mislyktes totalt. Han står ribbet tilbake. Rasisme-uttalelsene fra Durban 1 er langt på vei ødelagt. Sionisme er ikke rasisme. Og SV må gå hjem og skrive om talene til skolevalget. Det blir konsekvensen.

Den norske boikotten av israelske varer har samme funksjon. Den skal delegitimere Israel, mens diktaturene som har ført ått utslettelseskriger mot Israel, får mer legitimitet. Sånn funker Palestina-komiteens virksomhet - enten de skjønner det selv eller ikke.

SV som også er med på notene - skjønte ikke hva som skjedde når deres forgjengere forsvarte Cuba, Albania, Mao og Stalin, mens de foraktet de vestlige demokratier og det formelle demokrati.

Nå spilles det samme rolleheftet fra den gangen opp igjen, med demokratiet Israel i skurkerollen. Dette plottet har gått mye lenger ut i det norske samfunn denne gangen. Derfor er det flott å lese Klassekampens renhårige reportasjer - som kan oppfattes nærmest som en kritikk av at Jonas Gahr Støre satt i ro - da vestlige statsledere gikk ut. Vi tror ikke Gahr Støre skal kritiseres for sterkt for det. Men poengene fra Klassekampen om at Støre misforstod sin diplomatiske rolle, tar vi med.

Det er også et poeng at talen Støre holdt til Ahmadinejad, fikk han ikke med. Han var da gått ut. Støre kunne også gått ut og kommet inn igjen - for å holde sin tale.

Den store skandalen var at en mann som har oppfordret til folkemord på en medlesstat, var invitert som hovedtaler til Geneve. Det kompromitterte FN-systemet. Nå må en korrigere det - uansette hva 51 muslimske stater sier. Vi vet at i hvert fall Egypt nå har fått nok - og er sterkt kritisk. Men det er ikke nok. Vi må se en ny linje.

FN burde benyttet anledningen i Geneve til å ta fram den Internasjonale Kristne Ambassadens underskriftsaksjon mot oppfordring til folkemord, og innledet en prosess mot Ahmadinejad ut fra FN-pakten som fordømmer dette.

Hva så med advokatene som skal delegitimere Israel og demonisere jødestaten så den blir venneløs og forsvarsløs?

Det går inn i rekken av et stort komplott som består av vareboikott (som vi har fått i Norge på initiativ fra Israels fiender), akademisk boikott (som lykkes delvis i England, men ikke har fått oppslutning i Norge). Nå følges komplottet for å stemple Israel som rasistisk og forbrytersk opp, av advokatene som vil hindre at Israels tidligere statsminister og utenriksminister kan komme til Norge, uten at de stilles for retten som krigsforbrytere.

Det er for mange rettsindige mennesker i Norge og i Europa til at advokatene lykkes med dette. Men de må tas alvorlig. De må få kjør i debatten. Men den kampanjen som de bygger opp, skal Israels venner gjøre sitt beste for å bygge ned.

Igjen: Israel er det eneste land som stiller egne soldater for retten. Israel er et avansert rettssamfnn. De har ikke dødsstraff, som alle andre land i Midtøsten.

De kan ikke anklages for krigsforbrytelser, mens arabiske land, og Hamasregimet spesielt, kan anklages for det (bruk av sivile som skjold, bruk av sykehus som militærbaser og våpenlagre, summariske og brutale henrettelser av sine egne, oppfordring til folkemord på jøder osv.)

I denne situasjonen går advokatene løs på Israel. De retter baker for smed.

De er med på å legitimere det nye holocaust på jødene som Ahmadinejad planlegger like tydelig som Hitler gjorde det på 30-tallet.

Israels største historiker, Benny Morris, begynner sin viktige artikkel i Festskriftet fra MIFF ved Israels 60-års-jubileum med denne faren.

Tel Aviv og Jerusalem kan være borte på 15 sekunder. Etter atombomber fra Iran.

Advokatene burde innlede prosess mot Iran, og dets to vasaller Hamas og Hizbollah, som skriver tydeligere om jødenes utslettelse i sine chartere, enn Hitler gjorde det i Mein Kampf.

Men de angriper rettsstatens kontrollerte forsvarskrig mot 9000 nye raketter - i stedet for islamo-fascismens planlagte jødeutryddelse.

Det må være en misforståelse?

Nakba, "katastrofen".

2009-04-07T05:21:00.000-07:00

Utdrag fra Herman Willis' bok: "Katten og Elefanten - Israels triumf of tragedie". Fra s. 123 og ut kapitlet.

Toraruller fra Jemen i det Jemenittiske museet i Netanya som vi besøkte i februar 2007.

"- Nakba, "katastrofen", som er den palestinske betegnelsen på hendelsene i mai 1948 da staten Israel ble opprettet, var en virkelig katastrofe fo dem. På samme måte som opprettelsen av staten Paksistan var det for mer enn ti millioner som flyktet fra sine hjem uten håp om å se dem igjen. Forskjellen var at palestinerne ikke ga opp dette håpet. De har ennå ikke gjort det, selv ikke etter at minst like mange jøder ble tvunget til å flykte fra araberlandene i årene som fulgte. Jødene som ble steinet og kjeppjaget ut av Tripoli og Alger og Kairo, de innså straks at ethvert håp om å vende tilbake var fåfengt, og dette er avgjørende viktig: For ved at de innså fakta, innså hva som var realitetene, kom disse jødene til Israel, like tomhendt som de palestinske flyktningene, men med en virkelighetsorientering som tilsa at de måtte begynne forfra. Den forståelsen er det som aldri har innhentet de palestinske flyktningene. Det er ikke flere av dem enn av de jødene som flyktet fra de arabiske land, og deres skjebne var hverken bedre eller dårligere enn den som rammet de jødiske fordrevne. Det virkelige nakba for palestinerne, deres virkelige katastrofe, er at de selv etter nærmere seksti år ikke har kunne innse det de jødiske flyktningene gjorde; ikke innse det de ti millioner inderne innså; at man var nødt til å starte på nytt. Hadde palestinerne gjort det, ville samfunnet deres i dag ha blomstret og vært et arabisk eksempel til etterfølgelse, for man må aldri glemme at palestinerne har en eldgammel tradisjon for å være dyktige handelsfolk med et rikt akademisk liv. De har hatt de beste forutsetninger, men skyslet dem bort på håpløse, irrasjonelle krav på en eller annen olivenlund og sitrushage.

Hadde jødene fra Syria oppført seg å samme måte - sittet med hendene i fanget og drømt om å få huset of forretningen tilbake, hadde Israel sett ut som en flyktningeleir i dag. Særlig hvis alle de europeiske jødene hadde gjort det samme. Sittet her i teltet sitt og pukket på sin rett til bygårder i Stuttgart og tannlegeklinikker i Budapest. Alle andre har startet på nytt, men ikke palestinerne, og det har én eneste grunn.

- Dette er en jødisk stat, sa Ruth som om det var en slags nødvendig tilleggsopplysning for at jeg skulle ta poenget.

- Og det står en god del om jøder i Koranen. Slik det står en god del groteske ting i Bibelen også. Men slik Israel aldri ville finne på å innføre steining bare frdi det er en bibelsk avstraffelse, ser også de fleste moderne muslimer bort fra perifere koranvers som gir liten mening i dag. Men langt fra alle og i alle fall flere enn mange nok til at trusselen om å slette Israel fra kartet er helt reell.

- Og bare fordi det er en jødisk stat?

- Bare derfor. Utelukkende.

Jeff gjorde en langsom bevegelse med en nedadvendt håndflate.

- Ser du på andre eksempler fra britisk kolonihistorie, så har du et muslimsk land som Malaysia. Der fikk man selvstendighet på begynnelsen av 1960-tallet, men i 1965 brøt det ut muslimske opptøyer i Singapore - som stort sett er buddhistisk - med den følge at denne bystaten takket for seg og ble et eget land. Men du hører aldri malaysiske muslimer snakke om at de skal utslette Singapore eller hive alle som bor der på sjøen. Og det selv om Singapore er enormt mye rikere enn alle naboene, og selv om nesten alle som bor der er fremmede som har ankommet det siste hundreåret. Det har gått greit, fordi det ikke er snakk om de forhatte jødene. Samme på Kypros. Der trakk britene seg ut i 1960, og om det ikke har gått spesielt fredelig for seg mellom kristne og muslimer, er det ingen som snakker om at den andre parten må slettes fra kartet eller drepes, alle som én.

Jeg spurte om de hadde fått med seg nyheten på CNN dagen før? Den om at man nå (mars 2008) hadde tatt fatt på rivingen av muren som delte den kypriotiske hovedstaden Nikosia i to. Jo, de hadde sett det, og det var en god nyhet.

- Men det sier sitt om hvor mye lettere det er å oppnå fred mellom muslimer og kristne enn mellom muslimer og jøder. For denne Kypros-konflikten er ikke særlig gammel. Det var uroligheter rundt delingen av øye etter at London firte flegget, og noen endelig deling var det ikke snakk om før den tyrkiske invasjonen av Nord-Kypros i 1974. Det førte til at nesten 200 000 gresk-kyprioter måtte forlate alde de eide i nord og flykte til sør, mens rundt 50 000 tyrkisk-kyprioter flyktet den andre veien. Så dette som har skjedd her med Israel og Palestine, er langt fra spesielt. Det er nærmest normen, ser det ut til. Det spesielle er og blir at Israel er, og må være, en jødisk stat. Slik muslimene i India ikke turte å være i mindretall og leve på andre nåde, tør heller ikke israelerne det. Det er en helt naturlig holdning som ingen later til å ha problemer med å godta før noen nevner dette forferdelig ordet "jøde".

Israel og tidsånden

2009-03-28T03:44:00.001-07:00

DET HAR i tiden under og etter «Gazakrigen» stormet kraftig mot dem som ikke lar seg rive med i fordømmelsen av Israel. I stormkastene kan det også høres noe som må kalles antisemittisme. I et større perspektiv ser antisemittismen ut til å tåles mer og mer av tidsånden. Tidsånden fremtrer så umerksomt, men likevel med en fengslende makt over folks tanker og holdninger som den elegant dreier inn under sitt banner.

DEN SOM FORSVARER Israel og jødene i studentmilijø, på arbeidsplass, i media osv., får merke tidsåndens kraft og innflytelse nærmest som en flodbølge! Bildene som massemediene formidler er heller ikke et unntak fra tidsånden. De er for manges vedkommende eneste informasjon om konflikten. Men tas det med tilstrekkelig bakgrunnsstoff og historiske kjensgjerninger til at folk får mulighet til å danne seg et objektivt bilde? Neppe, blir min påstand.

FRA DE MANGE debattene om den arabisk-israelske konfliken den siste tiden, er det noen svært misvisende vendinger jeg gjerne ønsker å peke på. Setningen «Israels ulovlige okkupasjon» går igjen. Den sammenlignes gjerne med Tysklands okkupasjon av Norge i april 1940. Hamas sammenlignes med den norske hjemmefronten.
Disse sammenligningene som fremføres av fremstående personer, er svært misvisende. Det er, etter min oppfatning, respektløst overfor den norske hjemmefront å bli sidestilt med Hamas og Hizbollah. Vi må ha klart for oss at det som kalles «Israels okkupasjon», er erobringer gjort i forsvarskrig.
Hadde ikke araberne i 1948 og 1967 angrepet Israel, ville ikke disse områdene blitt erobret. Hvorfor sies ikke dette? FN`s resolusjon 242 om bla. tilbaketrekning fra erobrede områder, er forsøkt etterkommet av Israel. I resolusjonsteksten ble det lagt vekt på at Israel skulle trekke seg tilbake fra «områder», som var erobret. Denne formuleringen poengterte at det skulle forhandles om grenser slik at Israel, den angrepne part, kunne få grenser som ivaretok deres rettmessige sikkerhet.

ARABERNE SAMLET SEG derimot i Kartom i Sudan etter seksdagerskrigen i 1967 og vedtok sine «tre nei»: Nei til forhandlinger med Israel. Nei til fred og nei til anerkjennelse.
Dette var ikke noe nytt. Det var linjen fra Haj Amin al-Husseini som var stormufti i Jerusalem og arabisk leder fra før 2. verdenskrig. Han var venn med Hitler og stod på nazistenes side under 2. verdenskrig.

al-Husseini og Hitler i samtale

Husseini fikk i stand flere massakre av den jødiske befolkning i Palestina.

ISRAEL HAR i fredsforhandlinger strukket seg svært langt i å gi tilbake erobret land i bytte mot varig fred og annerkjennelse. Dette er blitt avvist. I stedet finner vi en beregnende konfrontasjonslinje like siden FN’s delingsplan av 1947.
Da er spørsmålet berettiget: Er de ledende araberne egentlig interessert i fredelig sameksistens med en jødisk stat? De arabiske holdningene som er uttrykt i de siste 60–70 årene, samt charteret til Hamas, Hizbhollah og PLO, bør gi innspill til et slikt svar.

Det er deres rett å bli tatt på alvor. Og tas deres ord, handlinger og det de har nedfelt i sine charter på alvor, burde ikke svaret være vanskelig å se.
Det burde heller ikke være vanskelig å se hvor truende og komplisert det er for Israel å være omgitt av et nabolag der slike holdniger dominerer store deler av folket og myndighetene. Ser en på disse naboenes ressurser, avsløres også propagandautspillet om at Israel er som den store Goliat overfor David. Nei, Israel må ta sin eksistensielle sikkerhet på største alvor!

Alle midler tas i bruk i kampen mot Israel.

KAMPEN MOT ISRAEL føres på flere måter. Jeg viser til tre:
- Oljeressursene er et sterkt trumfkort mot nasjoner som blir for Israelvennlige. Få land tør av den grunn å bli upopulære i arabernes øyne.
– FN, der hver nasjons stemme teller, er en annen strategisk arena. Muslimske land finne gjerne sammen under avstemninger slik at de går i Israels disfavør. Deres «kjøp og press makt» mot andre lands stemmer, har bevirket at de kan få FN’s «godkjenningsstempel» på det mest absurde. For eksempel «Sionismeresulusjonen av 1975» der Ugandas diktator Idi Amin stod i spissen.
– I flyktningeleirene blir, tragisk nok, de palestina-arabiske flyktningene fra de arabiske angrepskrigene mot Israel holdt som en strategisk brikke, et «åpent sår», i kampen mot Israel.

DET ER RESPEKTLØST overfor muslimer å ikke ta deres tro på alvor. Her må det nyanseres. Men det er et faktum at fundamentalistiske krefter innen islam er en drivkraft i arabernes kamp mot jødene og staten Israels eksistens.
Et viktig poeng er lite kommet frem i dagens debatt: Jøder ble angrepet og massakrert av muslimer både i og utenfor Palestina lenge før Israel ble opprettet som stat i 1948. I Palestina stod det islamistiske muslimske brorskap bak. De samme krefter er grunnlaget for de mange palestinske «frigjøringsbevegelser» og terroristorganisasjoner. Egyptiske myndigheter er livredde for at de samme krefter skal få fotfeste der.

DA ISRAEL ble opprettet i 1948, ble den gamle og mange ganger grove forfølgelser av jøder fornyet i den arabisk-muslimske verden. De fleste måtte flykte. Nærmere 600 000 er kommet til Israel fra disse områdene mellom 1948 og 1972. Deres eiendelene ble for det meste konfiskert av myndighetene, og de utgjør enorme verdier.
Disse flyktningene med deres dramatiske bakgrunn, hører vi ikke om i pressen og andre massemedia.

ISRAELS KONFLIKTER med sine arabiske naboer må sees i et større perspektiv om vi skal forstå også de aktuelle begivenhetene. Da står en også fastere mot tidsåndens lunefulle kastevinder på dette området.
Det er virkelig på tide å våkne opp! Vi kunne nylig lese i DagenMagazinet at barn i en jødisk barnehage i Oslo, ikke kunne leke fritt utendørs av hensyn til sikkerhet. Denne tidsånden kan lett generere mekanismer vi ikke under noen omstendigheter må akseptere i Norge! Som kristne skulle vi stå som en sterk motkultur til dette!

Dagfinn Nese
Artikkel i Ordet og Israel mars 2009 - nr. 1.

Hele bladet kan leses gratis på nett: www.ordetogisrael.no Trykk på: Bladet.

Kaptein "No Surrender"

2009-03-26T10:46:00.001-07:00

Han sa nei til "surrender" - overgivelse

I et intervju i Jerusalem Post kommer det fram et klart bilde av kapteinen på skipet med de holocaustoverlevende som ble returnert til Tyskland utenfor kysten av Israel i 1947.
Kapteinen på Exodus er en levende legende. Han er tilbake på begivenhetene i 1947 - som vekket en hel verden for at jødene var uten et hjemland.

85 år gammel er kapteinen på det legendariske skipet Exodus like formidabel, sterk og åpenmunnet som noen gang. Møt Ike Aranne, skrev Jerusalem Post før jul, opprinnelig navn Yitzak Aronowitz.

Vi skulle aldri overgitt oss til engelskmennene i juli 1947, da de kapret Exodus utenfor kysten av vårt palestinske nasjonalhjem.

Vi skulle aldri i 1920 gitt fra oss 80 prosent av det området som Folkeforbundet gav oss i 1917 i Balfour-erklæringen om et jødisk nasjonalhjem.

Vi bør aldri i dag dele Israel enda en gang, i to stater til.

Angrepet av britene
Ike Aranne var skipper på det skipet som er gått inn i historien. Da Exodus i 1947 nærmet seg kysten av Israel med over 4515 jødiske flyktninger fra Europa, de fleste holocaustoverlevende, tvang man jødene til å snu.

Britiske krigsskip lå i kjølvannet fra skipet forlot Bète i Frankrike 11. juni 1947 med sin dyrebare last.
Da de nærmer seg kysten av Israel, slår krigsskipene til. To sivile og en av mannskapet blir drept. Til tross for sivil motstand om bord, tvinges skipet inn til Haifa, og flytningene ombord i tre skip som sendes tilbake til Frankrike.

Men passasjerene som har unnsluppet Europas brennoffer, nekter å gå i land. De forlanger å få reise til Palestina.

Britene sender dem da så tilbake til Hamburg. Der tvinger de dem i land. Jødene på vei til det lovede land befinner seg igjen i konsentrasjonsleir i Tyskland. Under britisk bevoktning.

Skulle aldri overgitt oss
Exodus-hendelsen gjorde et dypt inntrykk og det medvirket til opprettelse av staten Israel.
Britenes kolonipolitikk kom i et særdeles dårlig lys. Og Englands mandat vaklet videre mot avvikling.
- Men vi skulle aldri overgitt oss til britene, sier kaptein Ike Aranne til Jerusalem Post.
Plutselig er han der tilbake på historiens scene.
- Jeg glemmer det aldri. Jeg husker det som det var i går.

Men Leon Uris, den store forfatteren som skrev boken om Exodus, og Paul Newmann som spilte i filmen fra 1960, har lite med de historiske realiteter å gjøre, sier kapteinen.

Aranne går ikke dypt inn i de historiske fakta. Men så mye vil han si:
- Chaim Weizmann, arkitekten bak Balfour-erklæringen og Israels uavhengighet og Ben Gurion, Israels første statsminister, gjorde en stor feil.
- De bad oss overgi oss. Det var en alvorlig feil, med alvorlige konsekvenser, sier kaptein "No Surrender" Ike Aranne, kaptein på Exodus i 1947.

- Jeg sa til Leon Uris at han var en svært begavet forfatter, men ikke en historiker, og derfor burde det ikke være han som skrev historien om Exodus.

Svik
Han tar tak i Israels historie.
- Di har aldri oppnådd noe med overgivelse.
Og han understreker at det første sviket kom i 1920, da Churchill ville gi palestina-araberne en egen stat fordi de bråket sånn i Trans-Jordania.
- De var 15 000 nomader der under amis Abdullah, som ikke engang var fra Jordan. De fikk staten Jordan og 80 prosent av det gamle 10-stammefolkets område som Folkeforbundet hadde gitt Israel. I kraft av den folkerett som ble etablert i fredsslutninger etter første verdenskrig på basis av Balfour-erklæringen fra 1917.

Kaptein "No Surrender" tenker tilbake på julidagene 1947. Ben Gurion beordret ham til å overgi skipet.
Han liker derfor lite at han i dag har sin adresse i Sderot Ben Gurion, en gate i Zicron Ja'acov sør for Haifa. Dit flyttet han inn i 1992 i sitt nybygde hjem.
- Jeg visste ikke da at gaten ville få dette navnet, sier han.

85 år gammel, er helten fra Exodus i 1947, fortsatt absolutt uenig med avgjørelsen. Den førte til en ny deling av Palestine, hevder han.

Det eneste som kan bli verre er en deling til i dag, ved at Israel oppgir sitt land.

Aranne tok universitetsgrader ved Georgetown og Columbia-universitetene etter sin legendariske sjøkarriere, der han nådde stillingen kaptein under flagget til Honduras. Bekvemmelighetsflagget gjorde mulig en raskere forfremmelse fra styrmann til kaptein på Exodus.
- Skipet vil ikke flyte, sa skeptikerne. Men Aranne pekte på at skadene var overflatiske.

Skipet Exodus
Exodus var et skip med en broget fortid før det fikk sin store rolle i historien. Det var et luksuspassasjerskip som gikk mellom Maryland og Virginia i USA fra 1929 til 1940.
Så tok det del i invasjonen av Normandie. Der det lå på kirkegården over utrangerte skip etter krigen, fant Haganah det og kjøpte det av den amerikanske marinen.

Skipet var flatbunnet og egnet til å sette flyktningene i land på stranden, til tross for det desperate britiske forbud. Britene saboterte Balfour-erklæringen, tillot ubegrenset arabisk innvandring, men prøvde febrilsk å stanse de holocaustoverlevende som var på vei hjem - etter forsøket i Europa på å utslette jødedommen.

Ramsalt og klarsynt
En hel verden fulgte dramaet med undring. Den gamle sjøulken er ramsalt i uttalelsene - om han senere aldri så mye ble universitetsutdannet.

Man må til et møte med Johan I. Holm og Israels venner i Norge for å få et like klart og definitivt syn på opprettelsen av staten Israel og opprettholdelsen av staten Israel.
- Israels rett er utvilsom, mener kaptein "No Surrender" - som ennå ikke kan tilgi Ben Gurion - eller snakke om ham til Jerusalem Post, uten at glosene av beklagelse og bebreidelser kommer ut av munnen hans.

Tidsvitne
Den gamle kapteinen står fortsatt oppreist.
Han er den siste av de involverte som gir sin historie uten omsvøp på lydbånd til Jerusalem Post.
Siden kan forskerne få hans syn på flyktningeskipet - da det like utenfor stranden av det lovede land overga seg til britene som bragte dem tilbake til Tyskland - stedet der alt det grusomme hadde hendt.

Av Finn Jarle Sæle
i "Et ord fra Jerusalem" Nr. 11/12 - 2008.

Palestina-mandatet, "Vestbredden" og folkeretten.

2009-03-05T09:18:00.000-08:00

Artikkel i "Et Ord fra Jerusalem", Utgitt av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem.

I 1917 gikk britiske styrker under ledelse av general Allenby inn i Jerusalem og satte en sluttstrek for fire hundre år med ottomansk styre.
Samme år hadde den brititske Balfourerklæringen gitt støtte til opprettelsen av et "jødisk nasjonalhjem" i Palestina.

Dette ble så anerkjent av Folkeforbundet i 1922 og britene ble oppfordret til å lette jødisk immigrasjon og la jødene bosette seg i hele mandatområdet.

Samme år delte imidlertid britene mandatområdet i strid med Folkeforbundets vedtak. 75 prosent ble avgitt til det arabiske emiratet Transjordan (i dag kongeriket Jordan). Året etter gav britene Golanhøydene til Syria som da var et fransk mandatområde.

På denne tiden eksisterte ikke "Vestbredden" eller Gaza som egne landområder. De 25 prosent som var tilbake av Palestina-mandatet var naturligvis tenkt som et jødisk hjemland hvor jødene kunne bosette seg hvor de ville.

Arabisk vold og terror
Arabiske nasjonalister gikk sterkt imot at jødene skulle gjenoppbygge landet. Terroranslag og voldsomheter brøt ut både i 1920, 1921, 1929 og i perioden 1936 - 1939. Den britiske regjeringen klarte ikke å skape noen forsoning mellom jøder og arabere og "Palestina-spørsmålet" ble bragt inn for De Forente Nasjoner. FNs Generalforsamling vedtok den 29. november 1947 å dele de resterende 25 prosent av mandatområdet til to stater, en jødisk og en arabisk. Jødene godtok delingsplanen; araberne forkastet den enstemmig og høylydt.

Dagen etter at Israel ble proklamert som stat den 14. mai 1948, angrep de regulære armeer i Egypt, Jordan, Irak, Syria og Libanon den nye staten.

Den lille og mangelfullt utrustede jødiske forsvarsstyrken stod imot angrepet og drev araberne tilbake. Jordan invaderte imidlertid det som vi i dag kjenner som "Vestbredden" og ble stående der i 19 år, frem til 6-dagers krigen i 1967. Det var bare Storbritannia og Pakistan som anerkjente denne okkupasjonen som av de øvrige nasjoner ble sett på som ulovlig. I de 19 årene som Jordan hadde kontrollen over "Vestbredden" var det aldri snakk om å opprette noen såkalt palestinsk stat. Det eksisterte ikke noe "palestinsk folk" og "Vestbredden" (eller Judea og Samaria) hadde aldri vært noen arabisk stat.

Internasjonal Lov
Så kommer spørsmålet om folkeretten, eller Internasjonal Lov. Dette begrepet brukes av så mange for å påpeke at Israel bryter denne folkeretten ved å stå som okkupant på "Vest-bredden" og ved å bosette seg i området.

Hva sier så Internasjonal Lov om dette?
Det er et juridisk prinsipp som heter "ex injura non oritur ius" som fungerer i Internasjonal Lov for det prinsipp at det ikke kan reises noe legalt krav på territorium som stammer fra ulovlig aggresjon.

Basisforskriften for Internasjonal Lov med hensyn til rettighetene til en stat som er offer for aggresjon, og som i selvforsvar lovlig har okkupert den angripende stats territorium, er klar. Dette er fremdeles internasjonal lov, og som ikke på noen måte gav FNs generalforsamling noe makt til å oppheven denne loven.

Forskriften er slik at en lovlig okkupent, slik som Israel, har rett til å forbli i kontroll over territoriet i påvente av forhandlinger og en fredsavtale.

FN Resolusjonene
Både FN-resolusjonene 242 (1967) og 338 (1973) gav uttrykk for at det skulle komme til forhandlinger mellom de gjeldende partene. Både Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen i FN stod imot sterkt press fra Sovjetunionen og de arabiske nasjoner som krede at Israel skulle trekke seg tilbake til grensene før 1967.

De samme toner høres i dag også fra mange andre røster. "Folkeretten" og "Internasjonal Lov" har nærmest blitt et munnhell som anvendes uten tilsynelatende å ha innholdet klart for øyet, nettopp i konflikten i Midt-Østen.

I tiåret 1967 - 1977 fortsatte Egypt og landets arabiske allierte ulovligheten gjennom fortsatt fiendtlighet ved tydelig å proklamere: "Ingen anerkjennesle! Ingen fred! Ingen forhandlinger!"

Israels territoriale rettigheter etter 1967 kan best sees i kontrast til Jordans mangel på sådanne rettigheter i Jerusalem og "Vestbredden" etter den arabiske invasjonen av det som skulle bli den jødiske staten. Jordans nærvær i Jerusalem og i rest-Palestina fra 1948 til 1967 skyldtes utelukkende landets ulovlige inntrengen i 1948. Under Internasjonal Lovs prinsipp "iniuria non oritur ius", hadde Jordan intet lovlig krav på området. Selv Egypt avviste Jordans suverenitet; og og Egypt forsøkte aldri å gjøre krav på Gaza som Egyptisk territorium.

Det finnes ingen regel som sier at et territorium som en stat har mistet i en angrepskrig automatisk skal returneres til angriperen. En slik regel ville være absurd og nærme seg vanvidd i følge eksperter på Internasjonal Lov.

Tre viktige punkter
Internasjonal Lov gir følgelig Israel tre vektige punkter når en hevder at hun ikke under noen omstendigheter automatisk behøver å "gi tilbake" "Vestbredden" og Gaza til Jordan eller noen som helst andre.

For det første, så har disse områdene aldri lovlig tilhørt Jordan. For det andre, selv om de hadde sa, er Israels nåværede kontroll lovlig, og hun er berettiget til å forhandle frem omfanget og betingelsene knyttet til hennes tilbaketrekning. For det tredje, under slike omstendigheter krever ikke Internasjonal Lov en automatisk tilbakelevering av territorium selv til en aggressor som var den tidligere besitter.

Jordans innmarsj i "Vestbredden" og Øst-Jerusalem i 1948 var en "ulovlig invasjon" og en aggresjon.

Hjemfallsretten til "Vestbredden"
Det understrekes også at hverken Jordan eller noen annen stat har en suveren hjemfallsrett til å gå inn igjen på "Vestbredden", og Israels lovlige posisjon får nye sider. Hun blir dermed en stat som har lovlig kontroll i territorium der ingen annen stat kan vise bedre, eller i det hele tatt noe som helst, lovlig hjemmel.

De samme forholdene gjøres gjeldende for Jerusalem. Ingen annen stat har hjemmel til Øst-Jerusalem.
Der en tidligere besitter av et territorium hadde tatt dette territoriet ulovlig, så har den staten som tar dette territoriet i en utøvelse av selvforsvar, bedre hjemmel enn den tidligere staten.

Det er viktig å erindre at den før 1967 aldri eksisterte noe "palestinsk folk", og at Israel aldri har okkupert såkalt "palestinsk landområde".

Dagens palestinsk-arabiske myndigheter har ingen rett eller hjemmel til noe land uten det Israel velger å innvilge dem. Dermed er det hele opp til Israel å bestemme.

Kilde: Professorene Julius Stone og Stephen Schwebel.

Mads Gilberts massakre av sannheten.

2009-03-05T05:16:00.000-08:00

Lederartikkel i "Et Ord fra JERUSALEM" nr. 2. - 2009.

Mads Gilbert har nettopp fått Fritt Ords Honnørpris for en serie reportasjer fra Al-Shifa-sykehuset i Gaza. Han sendte bilder av menneskelig lidelse - som verden burde se i enhver krig.

Problemet var Gilberts interpretasjon, fortolkningen av bildene. Den bygget systematisk opp fire medieløgner om Israel. Israel begikk blodbad, massakre, brudd på folkeretten og på menneskerettene. Disse fire medieløgnene som gikk i en svært følelsesladet og anti-israelsk norsk presse - er heller ikke korrigert etter krigen - der det strømmer på med fakta som gjøre en journalistisk debatt nødvendig.

Bombingen av FN-skolen var en av de store uyrlighetene som Israel begikk. Men den var slett ikke bombet. Heldigvis var heller ingen av de 42 "drepte barna" drept. Stort sett var det ingen medier utenfor den kristne presse som vektla denne gledelige opplysningen.

På samme måten var Raymond Johansens påstand om "absolutt blokade", ingen blokade.
1284 transporter kom inn under krigen, og tre av fire grenseoverganger var åpne ifølge gode kilder. Men Hamas forlangte omlastning til egne kjøretøy og forsinket transportene, likesom de stjal dem, noe som to dager etter krigens slutt førte til stans i FN-sendinger inn i området.

Uvanen å lyve på jøder er gammel. Når det gjelder jødeløgner, er det et krav rett og slett av man skal være ukritisk og lett-troende. Den samme rollen er nå tildelt den jødiske staten Israel.

Gilbert ble norsk journalistikks hovedvitne om at Israels forsvarskrig i Gaza var et blodbad, en massakre, at den krenket folkeretten og menneskerettene. Alle fire uttrykkene er medieløgner. Etterpå fins det ikke fnugg av bevis som gir substans til disse anklagene. De lever kun av gjentagelser, ikke av dokumentasjon.

Vi kjøper alle venstresidens bøker og aviser. Vi prøver å følge med i alle debatter der de deltar. Men vi finner ingen dokumentasjon - bare påstander for så vide og omfattende forhold som blodbad, massakre, brudd på folkeretten og menneskerettene.

Hva er innvendigene mot denne type journalistikk?
For det første er det ikke gjort noen refleksjoner over antall drepte i forhold til omfanget av krigsscenen - og omstendighetene rundt den. Her må man se på størrelsen av armeene som er involvert på begge sider. 20 000 Hamas-soldater stod mot like mange israelske soldater.

Man må for det andre se på typen krig. En bykrig vil by på større problemer med å beskytte sivile mot tilfeldige kuler og raketter - enn en krig som har et stort rom som slagmark og få sivile til stede.

En må for det tredje se på om noen av partene bruker sivile som levende skjold, eller sykehus, skoler og private hus som militære innretninger. Hamas gjorde det systematisk. Den bevisste hensikt med det forklarer Hamas-ledelsen i en videosnutt som alle skoleelever (bare ikke norsk utenriksledelse og mesteparten av pressekorpset) har sett på YouTube. "Vi vil bruke barna våre som våpen. Vi vil vinne ved hjelp av døden, ikke livet." Hamas har altså blodbadet som mål. Det skal vinne mediekrigen mot Israel for dem - ved hjelp av totalt blinde og ukritiske journalister som Mads Gilbert. Og Fritt Ord som gir dem en journalistpris - for å stanse diskusjonen?

Diskusjonen er ikke skikkelig begynt ennå. La det være klart. Israels venner er i behov for å få verifisert (bekreftet) eller falsifisert (avkreftet) de informasjoner vi fester tillit til. Det kan vi bare gjøre ved å utfordre venstresiden på alle medieløgnene - og hva de har eller ikke har - som kan gi substans til deres vidtgående påstander mot Israel.

Sånn er all forskning, filosofi og debatt. Vi håper ikke den blir avbrutt av en ureflektert prisutdeling i samme urimelig spor som vi har sett.
Vent med prisene til debatten er over.

Den ekstreme formen for jihad og islam er Midtøstenkonfliktens religiøse kjerne. Israel har måttet forsvare seg i åtte kriger mot et islam som vil utslette staten Israel.

Hvordan kunne Mads Gilbert, uten fnugg av bevis og substans, gi Israel skylder for blodbad, massakre, brudd på folkeretter og menneskerettene under Gaza-krigen?

Det har med manglende journalistisk kvalitetssikring å gjøre. Men det har med en lang historie av forutforståelse - spesielt norsk venstresides for-dommer å gjøre.
Venstresiden har ikke villet se kritisk på den trussel jihad-ideologien representerer som bakteppe for Israels forsvarskrig.

Dermed kan de heller ikke forklare begrepet "okkupasjon" - som er et resultat av mange arabiske nasjoners angrep på Israel gang på gang - innenfor juhad-ideologiens ramme.

Man forklarer til og med alt som skjedde før 1967 - med okkupasjonen som FN påla Israel etterpå!

Den såkalte okkupasjonen (som betyr noe helt annet i FN-dokumenter enn i venstresidens språkbruk) fulgte, da det ikke kunne sluttes en fred med tilbakelevering av Judea og Samaria, som Israel ville (uten grunn). Araberne, med Nasser i spissen, hadde rustet seg til å vinne den endelige jihad i 1967. De sa derfor i Khartoum nei til forhandlinger med Israel, nei til fred med Israel og nei til anerkjennelse av Israel. Det var den nødvendige slutning ut fra jihad-ideologien man mobiliserte krigen ut fra.

Man kunne ikke gå tilbake på den.
Siden gav den irrasjonelle venstresiden Israel skylder for at det ikke ble fred og at det kom nye kriger. Og hver blodsdråpe som rant i Israels forsvarskriger, fikk Israel skylden for.

Det var blodbad og og massakre - som Gilbert sa på TV - ut fra den innprogrammerte forutsortåelsen av konflikten på den røde siden.

Bildene fra Gaza-stripen du ikke får se.

2009-01-13T01:42:00.000-08:00

http://www.miff.no/nyheter/2009/01/12BildeneDuIkkeFaarSe.html

Situasjonen i Israel.

2009-01-05T02:23:00.001-08:00

Du har sikkert fått med deg hvordan Palestina-aktivister herjet i Oslo sist mandag. Det kom dårlig fram i norsk presse at det egentlig var snakk om et angrep på den israelske ambassaden.
http://www.miff.no/nyheter/2008/12/30PolitietStansetAngrepPaaIsraelsAmbassade.html

Israelske forsvarsstyrker rykket lørdag inn på Gaza-stripen for å gjennomføre målrettede angrep mot den antisemittiske terrororganisasjonen Hamas. De siste tre årene, etter at Israel trakk seg ut av Gaza-stripen, har Hamas og deres allierte angrepet den jødiske staten med over fem tusen raketter og granater. Målet med den pågående Gaza-operasjonen er å redusere terrororganisasjonens militære kapasitet og avskrekke dem fra å gjennomføre nye angrep.
Les nyheter på http://www.miff.no

Et stadig større antall israelere - hundretusener - bor under rakett-trussel fra Gaza-stripen. De siste årene har de stadig opplevd at raketter faller og folk blir såret og noen ganger også drept. Stadig flere israelere blir terrorisert på denne måten, fordi Hamas stadig får raketter med større rekkevidde. Det er en helt uholdbar situasjon i lengden, noe vi nok ville forstå hvis det var i vårt nabolag rakettene falt.
http://www.miff.no/nyheter/2008/12/29IngenAnnenUtvei.html

Israel prøver å unngå å skade sivile. Et angrep i forsvar er lovlig etter folkeretten dersom man forsøker å minimere sivile skader. Selv om et angrep skulle forårsake store skader er det lovlig, dersom angrepet er rettet mot et mål med veldig stor militær verdi.
http://www.miff.no/nyheter/2008/12/30OverdrevenMaktbrukMotMilitaereMaalErHeltOk.html

Med Israel for fred (MIFF) og andre Israel-organisasjoner arrangerer en støttemarkering for Israel utenfor Stortinget torsdag 8. januar kl. 17.00.
Jeg håper du vil møte opp. La oss samle hundrevis av Israel-venner!

Det er laget et eget arrangement for demoen på Facebook. Send invitasjoner til alle dine venner!

Alt om demoen her:
http://www.miff.no/miff/arr/2009DemoOslo8Januar.html

Her kan du komme med skriftlig støtteerklæring hvis du ikke selv har anledning til å delta:
http://www.miff.no/miff/arr/2009DemoOslo8Januar-Paamelding.html

Mvh
Conrad Myrland
Daglig leder MIFF
www.miff.no

Klipp fra The Jerusalem Post.

2008-12-10T06:51:00.000-08:00

Sensasjonelt arkeologisk funn i Jerusalem
Del av en 3000 år gammel keramikkrukke med hebraiske bokstaver
Arkeologen Yossi Garfinkel viste nylig frem i Jerusalem en del av en keramikkrukke med hebraiske skrifttegn som han fant under utgraving i Jerusalem.
Den aktuelle krukken er fra Kong Davids tid og inneholder tre linjer med hebraiske skrifttegn. Krukkedelen er den eldste hebraiske innskrift som er funnet.

ISRAEL ER GUDS FOLK FREMDELES. (Del. II)

2008-12-09T10:54:00.000-08:00

Kronikk av Per Haakonsen i DagenMagazinet 3. desember 2008. Del II.

Kravet om at Israel skal være et hellig folk tilsvarer det budet som møter oss kristne i ordene: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din makt." Det er det heller ingen av oss som har vært i nærheten av! Men har vi av den grunn opphørt å være kristne? Nei, sier Paulus, fordi vi lever ikke lenger under loven, men under nåden.

Det samme gjelder Israel. De har sine nådeløfter som er gitt patriarkene. Gud er trofast, og han går ikke tilbake på løftene til fedrene. Slik leser vi det mange steder.

I Romerbrevet (9-11) bekrefter Paulus at løftene til fedrene ligger fast også i nytestamentlig tid. Etter at jødene hadde forkastet sin Messias var det jo en nærliggende tanke at Gud til gjengjeld forkastet Israel. Men det avviser Paulus blankt: "Har da Gud forkastet sitt folk?" Han stiller spørsmålet utelukkende for å avvise det. "Langt derifra!" "Gud har ikke forkastet sitt folk som han forut kjente." De er rett nok blitt forherdet, men de er ikke forkastet.

Gud kan ikke forkaste et folk som han forut kjente, sier Paulus. Det vil si at han har vedkjent seg dette folket fra evighet av og derfor ikke kan forkaste det. Med andre ord. Det nye testamentet bekrefter at Israels særstilling som Guds folk ligger fast.

Til evig tid

Løftene til Abraham, Isak og Jakob ligger som en bærebjelke i hele Det gamle testamentet. Det er hevet over tvil at disse løftene ikke har noen begrensning i tid. Guds ord sier gjentagne ganger at dette er en evig pakt. "Og du dannet deg ditt folk Israel, så det skulle være ditt folk til evig tid" (2. Sam. 7:24). Andre steder leser vi at Herren elsker sitt folk Israel og derfor vil hegne om det og holde det oppe til evig tid.

At Herren vil verne sitt folk, er også det som ligger i velsignelsen til Abraham. De som velsigner Israel vil selv høste velsignelse. Motsatt vil hver den som forbanner Israel, bli møtte med Guds vrede og straff. Herren påtar seg å bevare sitt folk mot utslettelse. Historien selv vitner om hvor sant dette er.

Så sikker er Israels utvalgelse at den sammenliknes med naturlovene i skaperverket. "Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager" (Jes. 31,36) Like sikkert som at solen lyser om dagen og månen om natten er Israels utvelgelse.

Men ikke alle vil gå med på dette. Våre teologer viser til 2. Kor. 1 hvor det står at alle løftene har fått sitt Ja og sitt Amen i Kristus. Dette utlegges slik at løftene til Israel og dermed også utvelgelsen har fått sin oppfyllelse i Kristus. Det er de troende i Kristus som nå er Guds folk. Ja, det er riktig at vi som troende er Guds barn og at vi tilhører Abrahams ætt. Men den historiske siden ved utvelgelsen er ikke oppfylt i Kristus. Den tilhører fremdeles Israel.

Israel i frelseshistorien
Vi vet alle at Israel var Guds åpenbaringsolk i gammeltestamentlig tid. Men i hvilken grad kan det sies å være en Herrens tjener også i nytestamentlig tid?

Når vi skal svare på det, kan det være nyttig å dvele ved den rolle jødene spilte i Jesu lidelseshistorie. Det er jødene som forfølger Jesus og bringer ham på korset. Men det forunderlige ved dette, er at hele hendelsesforløpet er nøye beskrevet i Det gamle testamentet. Dette kan bare forståes dit hen at jødene går i de gjerninger som forut var lagt ferdig for dem. Med andre ord, at det var meningen at de skulle gjøre akkurat det de gjorde. La oss se litt på dette.

I 1. Peters brev (2:8) sier apostelen om sine landsmenn at de "snubler ved sin vantro mot Ordet", men så tilføyer han de voldsomme ordene at "til det er de også satt". Vi kunne også ha oversatt det med at dette var deres "bestemmelse". Det var altså meningen at de skulle gjøre det de gjorde.

Skriftene oppfylles

Den samme tanken går igjen i Peters store pinsetale. Her heter det at Jesus "ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten". (Apg. 2:23) Det var rett nok jødene som slo ham i hjel, sier Peter, men det som skjedde var bestemt i Guds råd.

I Getsemane hugger Peter øret av yppersteprestens tjener. Han får en reprimande av Jesus: tror du ikke at jeg kunne be min Far sende meg mer enn tolv legioner engler? Og så kommer det: "Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?..... Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt."

Hvilke skriftsteder tenker Jesus på? Det mest nærliggende er jo den salmen Jesus ba på korset, Salme 22 - "Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?". Salmen beskriver Messias' lidelse som en kosfestelse - tusen år før det skjer. Salmen har også med de ord som skulle falle ved korset.

Korsfestelsen er også nevnt hos Sakarias (kap. 12) "de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget." Vi har også Moses som henger opp kobberslangen på en stang i ørkenen. I sin samtale med Nikodemus bruker Jesus dette som et bilde på sin egen lidelse og død.

Men fremfor alt er den lidende Messias utførlig beskrevet hos Jesaja kapitlene 49 - 53. Her tales det om "en smertens mann", en som var forlatt og foraktet av mennesker. Og så står det: "Men det behaget Herren å knuse ham... Ved trengsel og dom ble han revet bort..." Det behaget Herren å knuse ham. Det var ikke noe som jødene tok seg til. En bestemmelse var fattet i Guds råd, og dette blir profetert av Jesaja 700 år før det skjer.

Vi kan ikke nevne alle skriftstedene. Men det sentrale her er at Jesus lider i henhold til Skriftene. Korsfestelsen var ingen arbeidsulykke. Det var ingen impulshandling eller tilfeldighet som brakte Jesus på korset. Ved sin lidelse og død oppfyller han profetiene i Det gamle testamentet. Og hadde han ikke gjort det, ville Det gamle testamentet ha manglet troverdighet.

Jødenes rolle på Golgata
I vår sammenheng er spørsmålet: hvorledes skulle frelsesverket ha blitt gjennomført om ikke jødene hadde medvirket? Og hvordan skulle de ha kunnet unndra seg å medvirke når dette var så utførlig profetert?

Paulus sier at "Gud ga dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører". Gud ga dem. Jødene måtte forherdes for at frelsesverket skulle kunne gjennomføres.

En Messias-troende jøde sa det slik: "Det ble dessverre vår jobb å spille skurken i dramaet på Golgata". Uttalelsen gjenspeiler en meget korrekt bibelforståelse. Vi hedningekristne må vokte oss for hovmod, og i stedet tenke igjennom hva jødenes medvirkning i Guds frelsesplan har kostet dette folket.

2008-12-03T09:43:00.001-08:00

Intervju i DagenMagazinet i dag v/Ove Eikje.

Immigranter fra 120 land

OVE EIKJE
Publisert 03.12.2008

FOTO: OVE EIKJE

HJELPER UNGDOM: – Vi tar blant ansvar for 7.000 ungdommer som lever i faresonen over hele Israel, fordi de er forsømt, forteller direktør Yacov Snir i organisasjonen Keren Hayesod.

Dette opplyser direktør Yacov Snir i organisasjonen Keren Hayesod til DagenMagazinet.

Keren Hayesod er den økonomiske avdelingen i Jewish Agency, og har som oppgave å samle inn penger for å hjelpe jøder hjem til Israel. Immigrasjonen var høyest i 1990 da nærmere 200.000 jøder kom til Israel, i forbindelse med at kommunismen gikk i oppløsning blant annet i tidligere Sovjetunionen.

Men i de siste årene har det kommet stadig færre immigranter. I fjor var det under 20.000 personer, og prognosene ser ut til at det i år blir omtrent det samme.

Viktig brikke

– Keren Hayesod er en viktig brikke i arbeidet med å bygge Israel. Vi holder på med veggene, og taket mangler, men vi skal fortsette med å hjelpe fattige og forfulgte jøder rundt i verden hjem. Vi er svært takknemlig for støtten fra Hjelp Jødene Hjem, sa Yacov Snir da norske israelsvenner besøkte organisasjonens hovedkvarter i Jerusalem.

Direktøren pekte på at de hjelper også nye immigranter etter at de er kommet til sitt nye hjemland.

110.000 etiopiske jøder

Yacov Snir opplyste at i de siste 15 årene har Jewish Agency hjulpet 110.000 etiopiske immigranter til Israel og gjennom den første harde tiden i sitt nye hjemland.

– De kommer fra et u-land uten vann og elektrisitet og til et moderne samfunn der de blant annet kan bruke datamaskiner – i løpet av noen timers reise. Dette er en vanskeligere sak enn å gå gjennom Det røde hav, mente Snir.

Han la ikke skjul på at det er et ressurskrevende prosjekt å bringe hjem de siste falasha-jødene fra Etiopia, der omkring 1.400 mennesker venter på å flytte til Israel. Noen av dem har ventet lenge, og nå ber de ansvarlige myndigheter om at alle Israels venner må bli med på denne dugnaden.DM

ISRAEL ER GUDS FOLK FREMDELES

2008-12-02T04:30:00.001-08:00

STØTTE: Når kirken først engasjerer seg i Midtøstenkonflikten, skulle en jo ha trodd at støtten gikk til jødene som er kirkens åndelige røtter, og ikke araberne, skriver Per Haakonsen i denne første delen av sin kronikk. Foto: Scanpix-Illustrasjon

Israel er Guds folk fremdeles
Del I av II

Tanken om at Israel skulle være Guds folk fremdeles møter liten forståelse i det norske folk. Endog mange kristne har problemer her. Ja, Israel som folk og nasjon har i det hele tatt liten forståelse – enten vi legger bibelske perspektiver på det eller ikke.

Men slik har det ikke alltid vært. På 50- og 60-tallet bodde Israel i alles hjerter, og Norge var en av de varmeste forsvarere av staten Israel. Men etter at Israel invaderte Sør-Libanon i 1978, begynte det å snu. Og etter Libanonkrigen i 1982, var det definitivt over med sympatien for Israel. Vi kom til å se på araberne som den undertrykte part, som fortjente vår medfølelse. Terrororganisasjonen PLO ble i folks øyner til en frigjøringsorganisasjon, og i 1994 ble Yasser Arafat æret med Nobels fredspris. Araberne var blitt helter i stedet for israelerne.

En meningsmåling fra 2002 viste at blant dem som hadde tatt stilling til konflikten i Midtøsten, støttet fire av fem nordmenn araberne. Israel var nærmest å forstå som et fyrop, og slik er det fremdeles. I en artikkel i Aftenposten i 2006 sa Jostein Gaarder det mange tenkte: «Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten.»

Kirken tar parti
Ikke bare folket, men også kirken har tatt parti. I årenes løp har en lang rekke biskoper og kirkeledere i tur og orden besøkt Israel – ikke for å gi uttrykk for sin sympati med jødene – men med jødenes fiender. Siste par ut i så måte var biskopene Baasland og Byfuglien som på en tur til Israel i 2007, kunne stemple landet som en apartheidstat. Intet mindre.

Den norske kirke har i flere år hatt et nært samarbeid med Den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og «Det hellige land». Kirken består av palestiner-arabere og driver sin virksomhet på Vestbredden og Jordan. Kirkens leder, biskop Munib Younan, talte på det nylig avholdte kirkemøtet på Øyer. Men Munib Younan er ingen jødevenn. Han har kommet med en rekke antisemittiske uttalelser og har alltid vært motstander av staten Israel. Norske kirkeledere legger da heller ikke skjul på at støtten til «søsterkirken» i Palestina, er motivert ut fra sympati med arabernes sak og deres «frigjøringskamp».

Når kirken først engasjerer seg i Midtøstenkonflikten, skulle en jo ha trodd at støtten gikk til jødene som er kirkens åndelige røtter. Eller at man i det minste innledet et samarbeid med de messianske jødene. De er jo også våre brødre i troen. Når kirken ikke gjør det, henger det ikke bare sammen med at sympatien er på arabernes side, men også med den teologisk forståelse at det er kirken som er det egentlige Guds folk. Jødenes særstilling har for lengst opphørt.Våre politikere

Våre politikere,
særlig fra Arbeiderpartiet, var i begynnelsen glødende forkjempere for staten Israel. Men på 80-tallet snudde også de. Etter at Yasser Arafats måtte dra i eksil i Tunisia, ble han oppsøkt av en rekke fremtredende politikere som Torbjørn Jagland, Thorvald Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland. Den sittende regjering har som det eneste land i den vestlige verden, anerkjent den Hamas-ledede «samlingsregjering» som ble dannet etter valget i 2005.

Norge ignorerer at Hamas står både på EUs og USAs liste over terrororganisasjoner.

Det siste nå, er at utenriksminister Jonas Gahr Støre er kommet med en bok, der han antyder at jødenes behandling av palestinerne kan sammenliknes med forfølgelsen av jødene i Tyskland på 1930-tallet. Dette har fått det israelske utenriksdepartement til å reagere.

Tenk om våre politikere hadde kunnet forestille seg at jødene fremdeles er Guds folk! Men det ligger helt utenfor deres horisont.
I Israel er den endrede norske holdning for lengst registrert. Israelsk presse karakteriserer Norge som det mest israelsfiendtlige land i Europa. Israels ambassadør til Norge, Miryam Shomrat, uttaler at hun ikke noen steder har funnet en så ekstrem antiisraelsk holdning som i vårt land. Israelerne ser nå med skepsis på Norge. Dette kan en registrere med selvsyn. En vanlig norsk turist opplever nå å bli møtt med en kald skulder av israelerne (men ikke av araberne) når en reiser rundt i landet.

Israels venner
Norge har tatt parti for araberne og mot Israel. Dette synes å være en sikker konklusjon. Det endrede klima rammer selvsagt alle oss som er Israels venner. Vi har på en måte lidt samme skjebne som Israel, vi er blitt en marginalisert gruppe i samfunnet. Ja, ikke bare der, men også i kirkelig sammenheng.

Men Israel er fremdeles Guds folk. Hvor har vi det i fra? Jo, fra Bibelen. Vi henter hele vår forståelse for vårt israelsengasjement ut fra Guds eget ord. I en trengt situasjon må vi som støtter Israel, pusse støv av vår teologiske forståelse. Vi må gå inn i striden med det som er vårt våpen – Guds ord. Derfor vender vi oss nå til Bibelen for å la den tale til oss.

Guds eiendomsfolk
Bibelen taler helt tydelig om at Israel er Guds eiendomsfolk. Israel er utvalgt av Gud til å være hans eiendomsfolk fremfor alle folk på jorden (5. Mos. 7:6). Denne utvelgelsen gjelder altså utelukkende Israel som folk. Det er ingen annet folkeslag som har en slik særstilling. Israel velges ut som et hellig folk fordi det skal ha en oppgave i Guds frelsesplan. Denne oppgaven er Israel alene om.

Utvelgelsen får et konkret uttrykk ved at Herren velger ut Abraham, Isak og Jakob – patriarkene. Disse får tre løfter: et løfte om land, et løfte om at de skal bli til et stort folk og ikke minst velsignelsen. Til sammen representerer disse tre løftene Israels utvelgelse (1. Mos. 12:1-3).
Det er to ting vi skal legge merke til ved disse løftene: de er nådeløfter og de er løfter som ikke har noen begrensning i tid.

At løftene til patriarkene er nådeløfter betyr at det ikke er knyttet noen betingelser til disse løftene. Herren spør ikke etter noe Israel skal gjøre eller være for at løftene skal stå ved lag. Det kreves ingen motytelse. Herren har ikke forpliktet andre enn seg selv. Det er altså en ensidig forpliktelse. Dette er evangeliesiden i Guds åpenbaring.

Dette er det viktig å være klar over. For i andre sammenhenger åpenbarer Gud seg også etter sin lovside. For eksempel heter det at Israel skal være Guds eiendomsfolk bare dersom de hører hans røst og holder hans pakt. (2. Mos. 19:5). Er det noe vi med sikkerhet kan si om Israel, så er det at det har de aldri vært i nærheten av. Jesaja klager (42:19):
«Hvem er blind uten min tjener og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? Du har sett mye, men du tar ikke vare på det.»

Per Haakonsen,Ås
Kronikk i DagenMagazinet 02.12.08 Del II kommer i morgen.

Ayalim.

2008-11-12T12:22:00.000-08:00

Tema: Glimt fra Israel
Av: Torbjørn Ekroll
Publisert: Mandag 29. september 2008 i Hjelp Jødene Hjem Informasjonsavis.

AYALIM - et nytt, fantastisk ungdomstiltak
For 4-5 år siden begynte to ungdommer et idealistisk arbeid for utkantene i Israel.
Etter endt militærtjeneste og en liten tur rundt i verden, møttes de og fant
ut at de hadde mye de samme tankene, de ville bruke livet sitt og studietiden til å gjøre noe for utsatte og ressurssvake småbyer og utkanter i Israel.
Nå er det bare plass til en kort omtale her, men vi kommer tilbake med en reportasje om dem og arbeidet deres i avisen i november. Ideen var å få med seg flere idealistiske studenter til å gi minst fire år av livet sitt ved å slå seg ned i Negev
og Galilea for å gi hjelp til svake bosettinger og lokalsamfunn, der det ofte var bare eldre igjen. De satte i gang i en vanskelig liten "grend" i Negev og fikk to enkle "caravans", brakker, der det startet!

Hovedkonseptet er at unge studenter forplikter seg til å bo sammen i mindre "brakkebyer", de får en liten sum til å leve av og gir mye av sin fritid til å sette i stand forsømte boområder, hjelpe gamle og syke, sette i stand barnehager osv.

I dag har de 11 bosettinger med hele 450 studenter rundt i landet, de fleste i Negev og Galilea. Det var fantastisk å få se og møte dem ved Gaza-grensa nå i sommer! Også nye immigranter får hjelp av Ayalim, bl.a. fordi noen av de "nye" er med blant de 450 idealistene.

Nå gleder vi oss til i oktober å ta deltagerne på turen med til "brakkebyene" og vise dem Ayalim i Sha'ar Negev, "vennskapskommunen" vår ved Gaza-grensa!

På grunn av den gode gaveinngangen har vi allerede kunnet sende et tilskudd til Ayalim.

Israels folk lever!

2008-11-05T11:08:00.000-08:00

Spalten "Shalom frå Israel" av Te'ena Østhus Ben-Haim i DagenMagazinet torsdag 30.11.08.
Oversatt fra nynorsk til bokmål av blogginnehaver.

Da vi var på tur i Sderot og området rundt en dag i løpet av Sukkot (Løvhyttefesten), passerte vi mengder av bomberom. Desverre har innbyggerne i disse områdene sterkt behov for disse sterke vernede bygningene, i og med at de i perioder kan få titalls raketter skutt mot seg daglig. (Akkurat nå er vi inne i den såkalte våpenhvilen, men vi vet alle at den er midlertidig.)

Fra det øyeblikket de hører sirenen som forteller om at en ødeleggende rakett er på vei, har de bare mellom 15 til 35 sekunder til å søke dekning. Da er det godt at bomberommene er mange! For eksempel er hvert busstopp i Sderot gjort om til bomberom, så de er godt spredt, og folk vet hvor de er å finne.

Det å se disse bomberommene overalt gir en likevel litt blandede følelser. En blir glad for at de er der, - for de er jo tross alt med på å redde liv! Men samtidig - det er så trist at behovet er så stort for slike rom og bygninger! Folk rundt oss prøver å utslette oss, gjør det de kan for å drepe så mange av oss som de bare kan... En kunne virkelig bli deprimert bare ved tanken...

Men så er det at vi må huske på hvem vi tilhører! Vi tilhører Abrahams, Isaks og Jakobs Gud! Han har ført folket sitt gjennom utrolig mye opp gjennom generasjonene! Israels Gud er trofast mot folket sitt, Han vil aldri forlate oss! Han vil bringe oss gjennom også dette.

Noe svært oppmuntrende som var malt med spraymaling på mange av de bomberommene vi kjørte forbi, var nettopp denne teksten: am yisrael chai! - ISRAELS FOLK LEVER! - Det var viktig å ha nettopp denne proklamasjonene akkurat der på de små bygningene som minner oss om at det er folk som ønsker å drepe og utrydde oss!

Tross alt, - ISRAELSFOLKET LEVER! Halleluja! Takk, Gud! Det er virkelig bare Han vi har å takke for dette, det er Han som har vernet om oss fram til i dag, og som, takk og lov, vil fortsette å holde sin vernende hånd over folket sitt.

Israelske popartister til Norge.

2008-10-24T09:20:00.000-07:00

Artikkel i avisen DagenMagazinet, torsdag 23.10.2008.

The Idan Raichel project er et av de største musikalske suksessene i Israel i dag. Nå kommer gruppen til Norge.
Birgit Opheim

Det er de to kommunene Gran og Lunner som har invitert Idan Raichel med venner til sin markering av mangfoldsåret 2008. Gruppen skal ha konsert i kveld, torsdag, i Lunnerhallen på Roa, femti minutter fra Oslo.

— Vi ønsket oss Raichel fordi musikken hans gjenspeiler musikktradisjonen til flyktningene og immigrantene som er bosatt i våre kommuner, sier Ingrid Birkeli, programrådgiver i flyktningtjenesten og leder for arrangementskomiteen.
— Wergelandsåret markeres samtidig med mangfoldsåret og derfor ville vi å ha jøder til stede. Jødenes situasjon var Wergelands fanesak. Vi vil at respekt og toleranse skal gjelde både overfor jøder, muslimer og kristne. Wergeland kjempet for dette, men det er like aktuelt i dag, sier hun.

Kjærlighet og toleranse

Da Idan Raichel dukket opp på den israelske musikkscenen i 2002, var det nettopp med et budskap om kjærlighet og toleranse. Den 29-år gamle komponisten, produsenten og keyboard-spilleren har selv øst-europeiske røtter. Da han ble innkalt til obligatorisk militærtjeneste ble Raichel med i et militært rockeband som med israelske og europeiske hitlåter på programmet reiste på turnè til militærbaser.
Det som kanskje kom til å prege Raichel mest, musikalsk sett, var at han valgte å arbeide blant vanskeligstilt ungdom på en internatskole etter avsluttet militærtjeneste. Skolen var full av unge immigranter fra Etiopia og de introduserte ham for etiopisk popmusikk og folkemelodier.
- Jeg la merke til at immigrantene fra Etiopia forandret navnene sine da de kom til Israel. De forsøkte å bli assimilert i den vestlige kulturen og tok ikke vare på røttene sine, sier Raichel i følge den offisielle nettsiden til «The Idan Raichel project». Selv begynte han å gå til etiopiske barer, klubber og synagoger i Tel Aviv og lærte på den måten mye om etiopisk musikk og kultur.

Israelsk mangfold Samtidig med at Idan Raichel ble kjent med etiopisk musikk tok han jobber for andre popmusikere. Etter noen år var han klar til å gå løs på et prosjekt som gjenspeilte hans egne musikalske idealer.
Raichel hadde lenge vært fascinert av mangfoldet i Israel og ønsket å vise dette gjennom sin egen musikk. Han inviterte 70 venner og kolleger som representerte ulike etniske og musikalske røtter til å delta i sitt musikalske eksperiment. Den første singelen «Båi» (Kom), hørtes helt annerledes ut enn noe annet israelere hadde hørt før og den tok landet med storm. Raichel besluttet å invitere sju selvstendige artister til å bringe med seg sin musikalske kultur og sitt talent på scenen.
- Ingen skulle ha en ledende posisjon. Vi satt i en halv-sirkel slik at hver musiker fikk anledning til å demonstrere det han eller hun hadde å tilby, forteller Raichel på nettstedet sitt. Tanken var å bringe sammen jevnbyrdige personer med ulik bakgrunn.
- Hvis jeg hadde kalt albumet bare «Idan Raichel», ville folk ha trodd at Raichel var hovedstemmen i alle sangene. Jeg har skrevet sangene og det er jeg som har arrangert og produsert dem, men jeg opptrer sammen med andre vokalister og musikere. Vi er heller ikke noen gruppe. Det er noe midt i mellom, forklarer han på nettstedet.
The Idan Raichel project har hatt mange ulike deltagere. Cabra Casey er av etiopisk avstamming, men ble født i en flyktningleir i Sudan da foreldrene hennes var på vei til Israel. Mira Anwar Awad vokste opp i den israelske byen Haifa og synger på arabisk. Sergio Braams er fra Surinam på den karibiske kysten av Sør-Amerika. Også eldre, kjente israelske musikere har samarbeidet med Raichel. Yihia Tsubara er en av dem, og har deltatt med tekst fra den tradisjonelle jemenittiske bønneboken blandet med moderne elektroniske rytmer.

Vakte oppsikt

Da Idan Raichel i sommer sa ja til å bli intervjuet av den britisk-pakistanske journalisten Riz Khan i Al Jazeera, vakte det oppsikt i hjemlandet Israel. Myndighetene mener den arabiske nyhetskanalen oppfordrer til vold og Israel har derfor boikottet Al Jazeera. Raichel selv var imidlertid ikke i tvil om at han ville stille til intervju.
— For meg var det en mulighet til å nå ut til stater som er fiender av Israel, sa han til Ha`aaretz.com TV. Riz Kahn presenterte Idan Raichel som en artist som forsøker å forene i en region preget av splittelse.
(23.10.2008 kl. 05:00 Sist oppdatert:23.10.2008 kl. 09:46)

Toraens gledesdag. Simchat Torah.

2008-10-23T06:03:00.000-07:00

Bønnens kraft på Simchat Torah
Jerusalem Post 2006.10.11

Det største jødiske bønnesjal - tallit - som noensinne er laget, skal sendes til en synagoge i USA.

Verdens største bønnesjal- tallit - på 10 X 8 meter.

Avslutningen på denne hellige perioden, Rosh Hasjanah(nyttår), Yom Kippur(Forsoningsdagen) og Succot(Løvhyttefesten) er Simchat Torah. Man feirer Torahens glede, Simchat Torah, og den feires om aftenen til Shemini Atzeret. Denne festen er hverken nevnt i Torah eller i Talmud, men den er nevnt i Zohar (Pinhas Rano), og Rabbi Yitzhak Giaat (1100 tallet) har skrevet om denne eldgamle tradisjonen.

Bønnesjalet, på hebraisk tallit, skal brukes av jødiske barn i denne synagogen på Simchat Torah, som i år starter på lørdag aften den 14. oktober.

På Simchat Torah viser man glede over Torahen og dens skrifter. Torahen (de fem Mosebøkene) blir lest i synagogene hver sjabbát, dvs. delt i 54 porsjoner. På Simchat Torah er man fremme ved det siste kapittelet i 5. Mosebok, og etter å ha lest dette avsnittet starter man forfra igjen, med første kapittel i 1. Mosebok. Jødene leser hele Bibelen, Mishna og Talmud året rundt. Men vi har et spesielt forhold til Torahen som får særskilt oppmerksomhet hver sjabbát.

Simchat Torah er en fest der man uttrykker sin kjærlighet til Gud og Guds ord, og gleden på denne dagen er dobbelt: Man er glad for at man er ferdig med å lese Torahen, og man er glad for at man får anledning til å begynne lesingen på nytt. Simchat Torah-feiringen starter om kvelden med hakafot-prosesjoner med Torahen i synagogen. Alle Torah-rullene tas ut fra Torah-skapet og bæres rundt i synagogen av alle som er til stede. Hele landsbyen samler seg til fest, og man synger og danser med Torah-rullene til sent på natt.

OVER 6000 KRISTNE PILGRIMER FRA 90 LAND TIL LØVHYTTEFESTEN

2008-10-14T13:52:00.000-07:00

Over 6000 kristne pilgrimer fra 90 land, blant annet flere hundre fra Norge, er nå på vei til Israel for å delta i den kristne festen i neste uke, den 28. i rekken, av den jødiske Løvhyttefesten (Sukkot), sponset av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ).
Publisert: 25.09.2007 07:29 Richard Oestermann. Foto: Norge IDAG

LØVHYTTEFESTEN

2008-10-14T13:23:00.001-07:00

Hentet fra Det mosaiske trossamfunns nettside.

Sukkot - løvhyttefest og Innhøstingsfest
Helligdagen som kommer etter Yom Kippur kalles Sukkot - løvhyttefesten. Navnet kommer fra de spesielle løvhyttene som bygges og brukes i forbindelse med denne helligdagen. Sukkot er den gladeste helligdagen i det jødiske året. I bønnebøkene kalles disse dagene for Zman Simchatenu - gledens tid.

Sukkot feires i syv dager og starter på den 15. dagen i måneden Tishrei (september/oktober). De to første og de to siste dagene (i Israel bare den første og siste dagen) er helligdager der det er forbudt å utføre arbeid, med unntak av forberedelse av mat til helligdagen. De andre dagene kalles Chol ha'Moed - mellomdagene. Disse dagene er en del av Sukkot, men det er da lov til å jobbe om det behøves.

Løvhyttefesten
Da de jødene kom ut fra Egypt på sin vandring til Kanaans land, vandret de i førti år i ørkenen. De gikk fra en oase til den neste, hvilte en stund, og deretter fortsatte de på den lange ferden til landet de var blitt lovet av Gud. På grunn av dette måtte de bo i små løvhytter som de raskt kunne pakke sammen og ta med seg videre. I løpet av disse årene møtte de på mange vanskeligheter i ørkenen; stekende sol, sandstormer og mangel på mat og vann. Men Gud tok vare på dem og brakte dem trygt til Kanaans land, nå kalt Israel.

Derfor står det skrevet i Toraen:
"I løvhytter skal dere oppholde dere i syv dager,
slik at alle generasjoner skal vite,
at Israels barn oppholdt seg i løvhytter,
da jeg førte dem ut av Egypt."

Når vi nå bygger sukkaen (løvhytten) og feirer Sukkot, minnes vi vårt folks historie og vi takker Gud for det han gjorde mot dem.

Innhøstings-festenEtter at de hadde vandret i førti år i ørkenen, krysset israelittene Jordanelven, og kom omsider til landet Gud hadde gitt dem - Israel. De fleste av dem som kom til landet var bønder, og deres livsstil var basert på mat de selv dyrket. Om våren ble jorden pløyet og sådd. I løpet av den varme sommeren stelte de med vinplantasjene og orkideene. I Israel er det sjelden regn om sommeren, og i de dager måtte bøndene bære vannet fra brønner langt borte for å tilfredsstille trærnes, blomstenes og grønnsaksmarkenes behov. Gjennom hele denne perioden så bonden frem til høsten, da han kunne samle inn alle fruktene, lagre dem bort og lene seg tilbake for å hvile en stund. Innhøstingen ble til den gladeste tiden på året og Sukkot, som feires på høsten, er den gladeste helligdagen. Helligdagen fikk i tillegg navnet Chag ha'Asif; innhøstings-festen, festen da innhøstingen fant sted og fruktene blir tatt inn i huset.

Som innhøstingsfest, er Sukkot den første takkefesten som ble feiret. Blant annet ble den amerikanske dagen Thanksgiving Day formet etter Sukkot som en dag der Gud takkes for jordens velsignelse.

Sukkaen - løvhytten
Det finnes mange seremonier og tradisjoner for feiringen av Sukkot. Like etter at Yom Kippur - der vi ber om tilgivelse - er avsluttet, starter byggingen av sukkaen. Etter at man har bedt om tilgivelse, vil det være naturlig å gjøre noe positivt rett etterpå. Ettersom det står skrevet i Toraen at "I løvhytter skal dere oppholde dere..." er dette et bud fra Gud, og noe som en gjør med positivt sinn, og derfor også en god fortsettelse etter Yom Kippur. Veggene i sukkaen kan bygges av treplater, grener eller til og med murstein, men taket (schach) må være laget av noe som vokser fra jorda, f.eks. grener. Taket (schach) skal legges tykt nok slik at det meste av sollyset holdes ute. Men det må ikke være så tett at alt lys holdes ute, slik at vi hindres i å se stjernene på nattehimmelen. Sollyset og lyset fra stjernene gir sukkaen følelsen av å være en løvhytte, et midlertidig skjul. Veggene pyntes ofte med blomster og tegninger med jødiske motiv. Fra taket henges ofte høstens frukter og grønnsaker for å minne oss om at Sukkot også er Innhøstingens fest. Gjennom hele festen blir måltidene spist i sukkaen, og dersom været tillater det, er det mange som sover i den.

Hver morgen under Sukkotfeiringen (untatt shabbat) tar vi frem Arba Minim - de fire arter.

Disse er:

Lulav - palmegren
Etrog - en spesiell type sitron
Hadass - kvist fra myrt
Arava - kvister fra piltre
En tar en Lulav - Palmegren, to grener fra piletre og tre grener fra myrt og knyter dem sammen med blader fra lulav. Under gudstjenesten holdes dette i høyre hånd, og i venstre holder vi etrog - sitronen - og sier en bønn over dette. Deretter rister man de fire plantene til høyre, bakover, til venstre og fremover - de fire verdens-retningene, og deretter opp og ned - mot himmel og mot jord.

--------------------------------------------------------------------------------

Oversikt over Israels høytider og helligdager:

Shabbat
Rosh Hashana
Jom Kippur
Sukkot
Simchat Torah og
Shmini Atzeret
Chanukka Purim
Pesach
Jom Ha'Shoah
Jom Ha'Zikaron
Jom Yerushalayim
Shavuot
Tisha b'Av

Redaktør for internettsiden er styret i DMT

'''''''''''''''''''''''''

Her kan du lese mer om løvhyttefesten fra kristent ståsted:
http://www.alef.no/loevhyttefesten.htm

TURISTENE STRØMMER TIL DET HELLIGE LAND.

2008-10-13T10:54:00.000-07:00

Fra Fødselskirken i Betlehem.

Fra januar til juli 2008 kom det 1,7 millioner utenlandske turister til Israel. I samme periode 2007 kom det 1,2 millioner, det er en økning på 41%.

Det største antallet kom, kanskje ikke overraskende, fra USA - 388.000 turister, opp 21 prosent fra 321.000 i 2007. Mer overraskende er det kanskje at Russland kom på 2. plass med 170.000 turister. 151.000 kom fra Frankrike, 108.000 fra Storbritannia og 80.000 fra Tyskland.

243.000 turister kom på dagstur til Israel, altså ingen overnatting. De aller fleste av dem kom fra Øst-Europa.

Fra oktober 2008 blir visumtvangen for russere til Israel opphevet. Israelske myndigheter regner med at turismen fra Russland da vil øke ytterligere.

Kilde: En arikkel av Irit Rosenblum på haaretz.com (Ha'aretz) 21. august 2008.
Odd Myrland. Midt-Østen i Fokus nr. 4/08.

Kirke på saligprisningenes berg ved Genesaretsjøen.

Israels nasjonalsang.

2008-10-08T04:48:00.000-07:00

Hatikvah - Håpet som ikke kan dø.

JØDENES HÅP ER IKKE TAPT.
Det er naturlig at Htikvah ble den sionistiske bevegelsens sang og i 1948 Israels nasjonalsang, siden sangen handler om jødenes håp om å komme tilbake til fedrenes land og igjen bli et fritt folk på Sion.

Ifølge teksten i sangen er dette håpet ikke tapt så lenge jødenes blikk er rettet mot Sion. Håpet kan ikke gå tapt så lenge Jordans vann faller i Kinneret (Genesaretsjøen). Håpet er ikke tapt så lenge en jødes kjærlighet til sin egen nasjon er levende. Håpet er ikke tapt selv om jøder i titusentall går i graven. Håpet vil dø kun med den siste jøde. Dette er sangens budskap.

HISTORIEN BAK HATIKVAH.
Jeg synes det er verdt å fortelle historien om "Hatikvah". Det begynte med Naftali Herz Imbers poem "Tikvatenu" (Vårt håp) som først kom på trykk i Jassy (Romania) i 1878.

Naftale Herz Imber (1856 - 1908) fristet hele livet en meget omflakkende tilværelse. Han ble født i Galizia (i den syd-østlige del av Polen og nordvestlige del av Ukranina) som da var en provins av det østerrikske imperium. Da han skrev dette poem, arbeidet han som lærer i hebraisk i Jassy. Mellom 1882 og 1888 var han sekretær for den kjente kristen-sionisten Sir Laurence Oliphant i Israel. Det var i 1882 at han leste sitt poem for de jødiske bøndene i Rishon Le-Zion.

MELODIEN
En av hans tilhørere, Samuel Cohen, satte melodi til diktet. Slik ble poemet til sang. Ifølge Encyclopaedia Judaica ble melodien hentet fra den rumenske folkesangen "Carul cu boi" (Oksekjerren).
Men jeg leste en gang i 60-årene en artikkel i Jerusalem Post som knyttet Hatikvah til en svensk folkemelodi. Ifølge artikkelen ble den tsjekkiske komponist Bedrich Smetana (1824 - 1864) inspirert av denne melodi og gjorde den til del av sin "Vltava"-symfoni. Og denne del ble til Hatikvas melodi.

Selv om jeg er meget tiltrukket av denne historien må jeg holde melodiens rumenske opprinnelse for den mest sannsynlige. For Samuel Cohen kom fra Jassy. Derfor var det mest naturlig for ham å bruke en rumensk folkemelodi.

Men likheten mellom den svenske og rumenske folkemelodi vitner om at musikken ikke lar seg dele i nasjonale kompartimenter som er hermetisk lukket til hverandre. Hatikvahs melodi er bare ett eksempel på den jødiske musikkens gjeld til andre folks musikk.

GUD OG JØDENES NASJONALE HÅP
Men tilbake til Hatikvahs innhold. Det handler om jødenes nasjonale håp. Dette håpet kan ikke dø, for det jødiske folk kan ikke dø fordi Gud har bestemt at det skal være et evig folk (Jes. 44:7).

Jødenes tilbakekomst til Sion handler også om å komme tilbake til Gud. For ifølge Bibelen er Sion stedet for Guds nærvær. Og Gud har lovet at han igjen vil bo på Sion.
Vi har som kristne også grunn til å gled oss til den dagen. For da vil Gud overta. Da vil hans Rike komme på jorden. Derfor bør vi som kristne lære oss å ta del i Israels håp, sorger og gleder, og ikke minst kjempe og arbeide sammen med Israel for at deres håp i sin helhet blir til virkelighet.

Artikkel av Marian Eigeles i bladet "Ordet og Israel".
www.ordetogisrael.no

Feriebildet vårt i nettutgaven av avisen Arutz Sheva.

2008-10-07T09:59:00.001-07:00

Min mann sendte ovenstående bilde til denne avisen, og nå ligger det ute på deres nettutgave. Det er tatt på vår siste ferietur i Israel i februar/mars i år. For å bevise at det er min mann som har tatt det, (hvis noen skulle tvile på det - ha!) sender jeg også med neste bilde, hvor jeg er med! Leiebilen som vi leide i Eilat og kjørte rundt med i ca. 14 dager, ser dere nede til venstre.

Dette er altså Mitzpe Ramon, som ligger på kanten av verdens største erosjonskrater. Du kan lese litt mer om det på et eldre innlegg av meg på Bestemor Aud - bloggen:
http://bestemor-audifarta.blogspot.com/2008/03/mitzpe-ramon.html

Israel er et fantastisk ferieland - fullt av kontraster og alle mulige variasjoner! Utrolig hvor mye forskjellig som kan finnes på et så lite landområde! Jeg unner alle en tur dit!

Øverst til høyre på denne sida er en link til det siste innlegget mitt fra Israelsturen. Når du har åpnet den, kan du få med deg mange smakebiter fra turen vår videre nedover bloggen. God fornøyelse!

LA OSS GJØRE ØRKENEN GRØNN!

2008-09-27T10:09:00.000-07:00

Annonse i avisen DagenMagazinet, fredag 26.09.2008:

LA OSS GJØRE ØRKENEN GRØNN!

"istedenfor tornekratt, skal det vokse sypresser og myrter istedenfor nesler"
(Es. 55, 13)
Der hvor det i dag er byer, parker og jordbruksområder i Israel,
var det for 100 år siden de fleste steder sanddyner eller steinørken.
BIBELSK FRUKTBARHET GJENSKAPES.
Treplanting er ett av de beste midlene for å beskytte jorden.
I fjellområdene hindrer trærne at jorden blir vasket bort av vinterregnet.
I ørkenen beskytter trærne dyrket mark mot sandflukt.
TRÆR GIR BEDRE MILJØ, TRÆR GIR LIV OG FRAMTID.
Ditt bidrag til utvikling av Israel gir arbeidsplasser til nye immigranter.
Mer enn 3500 arbeidsledige immigranter har i år fått arbeid JNF's skoger.
GLED DEG SELV OG DINE VENNER
MED TRÆR I DET HELLIGE LAND.

Pris pr. tre:
kr. 100,-

KEREN KAYEMET LEISRAEL

Jødisk Najonalfond Norge
Postboks 8871 Youngstorvet,
0028 OSLO
Tlf. 22 11 28 14 * Giro 7877.08.76817 * www.KKL.org.il

Derfor befinner Israel seg i den økonomiske verdenstoppen.

2008-09-27T09:19:00.000-07:00

Malha Technology Park, Jerusalem.
Forsker Justus Reid Weiner nevner en rekke eksempler som viser at Israel er på verdentoppen på ulike felt:

* Israel har flere datamaskiner per innbygger enn noe annet land.
* Israel har det største antall universitets-eksamener i verden i forhold til
folketall.
* Israel har flest vitenskapelige avhandlinger og flest patentsøknader i verden i
forhold til folketall.
* Israel har flere vitenskapsmenn i produksjon enn noe land med 145 per 10.0000
personer. Til sammenligning har USA 85 og Japan 70.
* Israel har stått i spissen for å utvikle mobiltelefon og dataprosessor, og det
første program for virusbeskyttelse ble også laget i landet.
* Israel har i dag 3.300 bedrifter som arbeider innen høyteknologi.
* Israel har oppfunnet plast som oppløses og forsvinner, og ikke blir liggende
igjen og forsøpler miljøet.*
* Israel har oppfunnet dryppvanns-anlegg der vannet ledes rett til roten på planter
og trær, og dette brukes i store deler av verden i dag.
* Israel har utviklet biologisk insektsmiddel i stedet for gift.
* Israel har kyr som gir 10.000 liter melk i gjennomsnitt.
* Israel har vært med og utviklet USAs romfartsprogram, blant annet med å sende
videobilder tilbake fra planeten Mars.
* Israel har utviklet roboter som kan lære kunstig intelligens, og de kan blant
annet slipe diamanter.
* Israel har også en ledende rolle på verdensbasis når det gjelder laseroperasjoner
spesielt når det gjelder hudkreft.
* Israel har på Weizmann Institute i Rehovot ett av verdens beste forskningssteder.
* Israel har inngått avtale med verdens fjerde største bilprodusent, Nissan-Renault
om utvikling av elektriske biler til hele verden.
* Israel har oppfunnet en ørliten radar som kan legges i en tablett og føres gjennom
hele fordøyelsessystemet og avfotografere dette.
* Israel har i dag blitt verdensleder på vind- og solenergi. Det første store
anlegg for solenergi i California, USA ble laget av israelere.
* Israel har oppfunnet et system som dreper bakterier som fører til kviser, og
dessuten har landet utviklet et datasystem mot feilmedisinering.
* Israel har gjennom forskning funnet molekyl som utløser hudsykdommen psoriasis.

Opplysningene ble gitt på et møte i Med Israel for fred (MIFF) i Stavanger nylig. Han er blant annet professor ved Hebrew University i Jerusalem, og har skrevet flere bøker om den aktuelle situasjonen i Midtøsten.

Støtter MIFF en palestinsk stat?

2008-09-21T15:41:00.000-07:00

(UTENRIKSKOMMENTAREN): Går Frp inn for opprettelsen av en palestinsk stat? ble formann Siv Jensen spurt på MIFF-møtet i Oslo 26. august.

Skrevet av Conrad Myrland, Med Israel for fred

Jensen tok noen sekunders betenkningstid før hun svarte: «Jeg tror det er veldig viktig at vi bidrar til at også det palestinske folket får fred. De har den samme retten som alle oss andre til å få fred. Og de må ha et sted å bo de også. De må det.»

Med Israel for fred (MIFF) har fått det samme spørsmålet som Jensen noen ganger. – MIFF tar ikke noe standpunkt for eller imot en palestinsk stat, svarer vi. På liknende måte svarer vi også på mange andre politiske spørsmål som israelerne internt er svært uenige om. MIFF har plass til medlemmer med ulike syn, slik det også er veldig ulike syn innad i Israel. Ved å ikke innta noe standpunkt kan vi også bedre formidle israelernes egne synspunkter, for og imot, med troverdighet.

Når det gjelder en palestinsk stat formidler MIFF det som er situasjonen i Israel, og som Jensen nok har oppfattet under sitt Israel-besøk i februar: Et stort flertall av jødene i landet er villige til å trekke seg ut fra det meste av Vestbredden og overlate dette området til palestinsk kontroll - hvis det bare kan føre til ekte fred.

Alternativene er verre

Når et stort flertall av jødene i Israel støtter tanken om en palestinsk stat i prinsippet, er det fordi de synes alternativene er verre. Alternativene er:

a) Annektere Vestbredden og Gaza-stripen og gi alle som bor der stemmerett og andre borgerrettigheter. Det vil bringe en stor arabisk befolkning inn i Israel, og det er stor fare for at det ikke er mange år før Israel får arabisk flertall. (Tendensen i Israel går derfor delvis i motsatt retning. Stadig flere går inn for å avstå landområder i Nord-Israel som er dominert av en arabisk befolkning.)

b) Annektere områdene og la palestinerne bo der uten borgerrettigheter og uten stemmerett. Verden vil ikke godta dette som en varig løsning, og svært mange av Israels jøder mener også at det er prinsipielt uholdbart.

c) Annektere områdene og jage ut palestinerne som bor der. Det ville ikke bli godtatt av verden, og de aller fleste jøder i Israel ville være imot det av moralske grunner.

d) En fredeligere variant av det siste alternativet er å betale enorme summer til palestinerne for at flest mulig skal flytte frivillig. Men det er neppe noen som vil betale de beløpene som er nødvendige, og det er ikke sikkert at mange nok arabere ville flytte uansett beløp.

e) I perioden siden 1967 har det vært fremmet også andre forslag, som for eksempel delingsløsninger med Jordan. Slike tanker er temmelig politisk døde for øyeblikket.

Vanskelig

Alternativet som partene sitter igjen med er en stat for jødene og en annen stat for palestinerne, hvor hver gruppe kan være i flertall i sin stat og utvikle seg etter sin egenart. Dersom en tostatsløsning blir realisert, risikerer jødene i Israel å miste adgang til viktige deler av det gamle Israels land, inklusiv mange hellige steder. Til tross for dette er de fleste israelerne villig til å gå inn for løsningen, men bare hvis det kan gi ekte fred.

I forhandlingene som har pågått det siste året mellom statsminister Ehud Olmert og PA-formann Mahmoud Abbas, skal Israel ha foreslått å beholde mellom to og syv prosent av Vestbredden («bosetningsblokkene»), og at resten blir en palestinsk stat sammen med hele Gaza. I tillegg skal den palestinske staten få et område av Israel i tilknytning til Gaza for å kompensere for det området Israel beholder av Vestbredden. Yasser Arafat avviste noe liknende i 2001, det gjenstår å se hva som blir resultatet nå.

Grunnen til at det ikke er blitt en palestinsk stat for lenge siden, er at det dessverre ikke er noe som tyder på at en slik stat vil leve i fred med Israel. Den vil i beste fall bli et terror-reir, eller enda verre - et oppmarsjområde for fiendtlige hærer og raketter, i verste fall med atomvåpen.

I dagens situasjon er det en av MIFFs fremste oppgaver å forklare hvorfor en palestinsk stat ikke er mulig i praksis, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er de aller fleste israelerne enige om.

Fra Dagen Magazinets papirutgave, fredag 19. september 2008

Conrad Myrland er daglig leder i organisasjonen Med Israel for fred (MIFF), og redaktør av nettstedet miff.no.

Israels nasjonalfugl, Hærfuglen.

2008-09-21T13:56:00.000-07:00

Israel har nylig valgt sin nasjonalfugl etter avstemning blant folket. Er den ikke vakker!
Den tilbringer mye tid på bakken, på jakt etter insekter og makk. Denne dietten kan ha vært blant grunnene til at hærfuglen er listet opp som en «uren» fugl i det gamle testamente.

Mer stoff på:
http://www.ynet.co.il/english/articles/0,7340,L-3549637,00.html