Nettutstilling om jøders innsats i norsk kulturliv.

Jødisk museum i Oslo står bak nettutstillingen.

Israel leder an sammen med bilgigantene Renault og Nissan

- står foran en transportrevolusjon

De nyeste el-bilene

på gaten i Israel

i 2011

Om bare halvannet år
forestår en veritabel trans-
portrevolusjon, idet de første
masseproduserte elektrisk
drevne biler da vil begynne
å kjøre i Israel.

Bilen, som har navnet "Fluence ZE", er blitt til ved et nært samarbeid mellom det iraelske bilinfrastrukturfirmaet "Better Place" og den franske bilfabrikken Renault. Som følge av Reanults tilknytning til den japanske bilgiganten Nissan er selskapet nå verdens fjerde største bilprodusent.

Renault og "Better place" har nettopp underskrevet en avtale, hvor sistnevnte skal importere og markedsføre bilen i Israel fra begynnelsen av 2011.

Bokstavene ZE i navnet på den nye bilen står for det miljøvennlige "Zero Emission" ("Null utslipp"). Bilen er nettopp blitt vist - under stor oppmerksomhet - på automessen i Frankfurt.

Avisen "New York Times" brakte 18. september en helsides annonse om fire "Fluence ZE"-bilmodeller under overskriften: "Alle kan fremstille el-biler, men hvem kan gjøre en el-bil tilgjengelig for alle?"

Prisen på kjøretøyet er ennå ikke kjen. Men om tekniske enkeltheter vites det:
Den har fem sitteplasser, er 4,82 meter lang, har en aksel på 1.672 meter og et bagasjerom på 0,329 kubikkmeter. Den har en rekkevidde på 160 km, og dens batteri kan lades opp på få minutter ved oppladingssteder, som nå er under oppførelse.

I Israel vil den bli solgt med en fireårs, 120.000 km garanti. Den ventes å bli lansert i 20 land i 2011.

Renaults president, Carlos Ghosn, sier om avtalen med det israelske firmaet, at "dette er et skritt frem for Renaults el-bil strategi -en attraktiv og romslig familiebil, som vil kunne konkurrere i driftsutgifer med konvensjonellle kjøretøy".

Presidenten for det israelske firmaet "Better Place" er den 41-årige Shai Agassi. Han sier at avtalen med Renault er en historisk milepel ved produksjonen av en mer bekvem og prisoverkommelig bil enn et alminnelig bensindrevet kjøretøy.

Av Richard Oestermann

i "Et ord fra Jerusalem" nr. 9 - 2009.

Netanjahus gode tale.

Lederartikkel i avisen DagenMagazinet 28.09 2009. Oppsummering og analyse av hva som skjedde i forbindelse med denne talen, som er gjengitt i mange linker på Facebook:

TORSDAG VAR DET den israelske statsministerens tur til å tale i FNs hovedforsamling. Netanjahu holdt en ualminnelig viktig, ualminnelig utfordrende og ualminnelig velformulert tale. Derfor er det ikke rart at talen forties i norske medier. Men både for Netanjahu personlig og for Israel ble den på flere måter et vendepunkt. Og et av de minst påaktede poengene under talen kan vise seg å være viktigere enn alt annet: Minst ni sunnimuslimske stater satt stille i stolene sine og hørte Netanjahu til ende.

VI LEVER I renessansetider for det gamle faget retorikk (=talekunst). I FNs hovedforsamling hørte man i forrige uke et mesterverk sjangeren: Obamas FN-tale. Men to dager etter Obame var det Netanjahus tur. Og hans bidrag ble om mulig enda mer glitrende.

DET ER IKKE overraskende for dem som husker hvor godt Netanjahu gjorde det da han på 1980-tallet var Israels FN-ambassadør i New York. For Netanjahu var torsdagens tale derfor en tilbakevending til en gammel hjemmbane, et podium som han for 21 år siden behersket til fullkommenhet.

MEN VIKTIGERE enn slike personlige ting var Netanjahus saklige seire. For etter fire-fem måneder med tøffe forhandlinger med Obame om de israelske bosettingene er det nå ingen tvil. Obama har kapitulert. Netanjahu ble den sterkeste av de to. I Israel er det utvilsomt noen som vil si at det var Obamas jødiske stabssjef, Rahm Emanuel, Netanjahu i virkeligheten beseiret.

OG NETANJAHUS SAKLIGE seier over Obama er det ingen tvil om at de sunnimuslimske statsoverhodene fra Marokko til Malaysia bet seg merke i. Ingen av dem har for vane å falle for vestlig talekunst. For dem er Obamas veltalenhet vare en pratmakers ordgyteri. Derimot studerte de situasjonens maktpolitiske fakta nøye. Og måten Netanjahu og Barak har snudd Obame og Hillay på i bosetterspørsmålet, har vist dem et bilde av Israels formidable styrke, et bilde som åpenbart ennå ikke er gått opp for europeiske og norske ledere.

DET DE SUNNIMUSLIMSKE lederne utvilsomt lyttet mest etter i Natanjahus tale, handlet om Iran. Det fant de i de to første av talens fire hovedavsnitt. I første avsnitt angrep Netanjahu holocaustfornektelsen til Irans president Ahmadinejad med fotokopi i hånden av Hitlers underskrift på plantegningene for utryddelsesleiren Auschwitz. Og i andre avsnitt angrep han FN for å neglisjere den iranske atombombetrusselen.

DET VAR SÆRLIG dét avsnittet de bekymrede sunniene ønsket å høre. Etter 60-70 år med amerikansk beskyttelse av sunnienes olje frykter de at Obama er i ferd med å prisgi dem til Irans sjiamuslimske atombombe. I så fall er Israel det eneste landet i verden med makt til å forsvare dem.

I ISRAELSK PRESSE feiret man fredag Netanjahus tale fra ytre høyre til ytre venstre. For Netanjahus regjeringssamhold er det ualminnelig betydningsfullt. For det betyr at den lille israelske klubben av ekstreme ytre-venstre-journalister (som finansieres i euro) for tiden ikke har håp om å kunne velte regjeringskoalisjonen.

Olympiaden i Berlin i 1936 - og Durban 1 og 2.

Lederartikkel i "Et Ord fra JERUSALEM" Nr. 4 - 2009 av Finn Jarle Sæle.

Hva har Olympiaden som Hitler arrangerte i Berlin i 1936, med Durban 1 og 2 å gjøre?

Ikke noe spesielt. Men arrangementene misbrukes til det samme. En diktator får en arena til å bre seg og søke verdenssamfnnets legitimitet - før han utsletter jødene.

Showet i Geneve i forrige uke kunne blitt verre enn Olympiaden i Berlin i 1936 - om ikke USA, Nedersland og Tyskland hadde nektet å møte, og EU-landene hadde marsjert ut under Ahmadinejads tale.

Ahmadinejad skulle sikre økende diskreditering av jødestaten og utrope sionisme som rasisme i FN. Jødehateren fra Iran mislyktes totalt. Han står ribbet tilbake. Rasisme-uttalelsene fra Durban 1 er langt på vei ødelagt. Sionisme er ikke rasisme. Og SV må gå hjem og skrive om talene til skolevalget. Det blir konsekvensen.

Den norske boikotten av israelske varer har samme funksjon. Den skal delegitimere Israel, mens diktaturene som har ført ått utslettelseskriger mot Israel, får mer legitimitet. Sånn funker Palestina-komiteens virksomhet - enten de skjønner det selv eller ikke.

SV som også er med på notene - skjønte ikke hva som skjedde når deres forgjengere forsvarte Cuba, Albania, Mao og Stalin, mens de foraktet de vestlige demokratier og det formelle demokrati.

Nå spilles det samme rolleheftet fra den gangen opp igjen, med demokratiet Israel i skurkerollen. Dette plottet har gått mye lenger ut i det norske samfunn denne gangen. Derfor er det flott å lese Klassekampens renhårige reportasjer - som kan oppfattes nærmest som en kritikk av at Jonas Gahr Støre satt i ro - da vestlige statsledere gikk ut. Vi tror ikke Gahr Støre skal kritiseres for sterkt for det. Men poengene fra Klassekampen om at Støre misforstod sin diplomatiske rolle, tar vi med.

Det er også et poeng at talen Støre holdt til Ahmadinejad, fikk han ikke med. Han var da gått ut. Støre kunne også gått ut og kommet inn igjen - for å holde sin tale.

Den store skandalen var at en mann som har oppfordret til folkemord på en medlesstat, var invitert som hovedtaler til Geneve. Det kompromitterte FN-systemet. Nå må en korrigere det - uansette hva 51 muslimske stater sier. Vi vet at i hvert fall Egypt nå har fått nok - og er sterkt kritisk. Men det er ikke nok. Vi må se en ny linje.

FN burde benyttet anledningen i Geneve til å ta fram den Internasjonale Kristne Ambassadens underskriftsaksjon mot oppfordring til folkemord, og innledet en prosess mot Ahmadinejad ut fra FN-pakten som fordømmer dette.

Hva så med advokatene som skal delegitimere Israel og demonisere jødestaten så den blir venneløs og forsvarsløs?

Det går inn i rekken av et stort komplott som består av vareboikott (som vi har fått i Norge på initiativ fra Israels fiender), akademisk boikott (som lykkes delvis i England, men ikke har fått oppslutning i Norge). Nå følges komplottet for å stemple Israel som rasistisk og forbrytersk opp, av advokatene som vil hindre at Israels tidligere statsminister og utenriksminister kan komme til Norge, uten at de stilles for retten som krigsforbrytere.

Det er for mange rettsindige mennesker i Norge og i Europa til at advokatene lykkes med dette. Men de må tas alvorlig. De må få kjør i debatten. Men den kampanjen som de bygger opp, skal Israels venner gjøre sitt beste for å bygge ned.

Igjen: Israel er det eneste land som stiller egne soldater for retten. Israel er et avansert rettssamfnn. De har ikke dødsstraff, som alle andre land i Midtøsten.

De kan ikke anklages for krigsforbrytelser, mens arabiske land, og Hamasregimet spesielt, kan anklages for det (bruk av sivile som skjold, bruk av sykehus som militærbaser og våpenlagre, summariske og brutale henrettelser av sine egne, oppfordring til folkemord på jøder osv.)

I denne situasjonen går advokatene løs på Israel. De retter baker for smed.

De er med på å legitimere det nye holocaust på jødene som Ahmadinejad planlegger like tydelig som Hitler gjorde det på 30-tallet.

Israels største historiker, Benny Morris, begynner sin viktige artikkel i Festskriftet fra MIFF ved Israels 60-års-jubileum med denne faren.

Tel Aviv og Jerusalem kan være borte på 15 sekunder. Etter atombomber fra Iran.

Advokatene burde innlede prosess mot Iran, og dets to vasaller Hamas og Hizbollah, som skriver tydeligere om jødenes utslettelse i sine chartere, enn Hitler gjorde det i Mein Kampf.

Men de angriper rettsstatens kontrollerte forsvarskrig mot 9000 nye raketter - i stedet for islamo-fascismens planlagte jødeutryddelse.

Det må være en misforståelse?

Nakba, "katastrofen".

Utdrag fra Herman Willis' bok: "Katten og Elefanten - Israels triumf of tragedie". Fra s. 123 og ut kapitlet.

Toraruller fra Jemen i det Jemenittiske museet i Netanya som vi besøkte i februar 2007.

"- Nakba, "katastrofen", som er den palestinske betegnelsen på hendelsene i mai 1948 da staten Israel ble opprettet, var en virkelig katastrofe fo dem. På samme måte som opprettelsen av staten Paksistan var det for mer enn ti millioner som flyktet fra sine hjem uten håp om å se dem igjen. Forskjellen var at palestinerne ikke ga opp dette håpet. De har ennå ikke gjort det, selv ikke etter at minst like mange jøder ble tvunget til å flykte fra araberlandene i årene som fulgte. Jødene som ble steinet og kjeppjaget ut av Tripoli og Alger og Kairo, de innså straks at ethvert håp om å vende tilbake var fåfengt, og dette er avgjørende viktig: For ved at de innså fakta, innså hva som var realitetene, kom disse jødene til Israel, like tomhendt som de palestinske flyktningene, men med en virkelighetsorientering som tilsa at de måtte begynne forfra. Den forståelsen er det som aldri har innhentet de palestinske flyktningene. Det er ikke flere av dem enn av de jødene som flyktet fra de arabiske land, og deres skjebne var hverken bedre eller dårligere enn den som rammet de jødiske fordrevne. Det virkelige nakba for palestinerne, deres virkelige katastrofe, er at de selv etter nærmere seksti år ikke har kunne innse det de jødiske flyktningene gjorde; ikke innse det de ti millioner inderne innså; at man var nødt til å starte på nytt. Hadde palestinerne gjort det, ville samfunnet deres i dag ha blomstret og vært et arabisk eksempel til etterfølgelse, for man må aldri glemme at palestinerne har en eldgammel tradisjon for å være dyktige handelsfolk med et rikt akademisk liv. De har hatt de beste forutsetninger, men skyslet dem bort på håpløse, irrasjonelle krav på en eller annen olivenlund og sitrushage.

Hadde jødene fra Syria oppført seg å samme måte - sittet med hendene i fanget og drømt om å få huset of forretningen tilbake, hadde Israel sett ut som en flyktningeleir i dag. Særlig hvis alle de europeiske jødene hadde gjort det samme. Sittet her i teltet sitt og pukket på sin rett til bygårder i Stuttgart og tannlegeklinikker i Budapest. Alle andre har startet på nytt, men ikke palestinerne, og det har én eneste grunn.

- Dette er en jødisk stat, sa Ruth som om det var en slags nødvendig tilleggsopplysning for at jeg skulle ta poenget.

- Og det står en god del om jøder i Koranen. Slik det står en god del groteske ting i Bibelen også. Men slik Israel aldri ville finne på å innføre steining bare frdi det er en bibelsk avstraffelse, ser også de fleste moderne muslimer bort fra perifere koranvers som gir liten mening i dag. Men langt fra alle og i alle fall flere enn mange nok til at trusselen om å slette Israel fra kartet er helt reell.

- Og bare fordi det er en jødisk stat?

- Bare derfor. Utelukkende.

Jeff gjorde en langsom bevegelse med en nedadvendt håndflate.

- Ser du på andre eksempler fra britisk kolonihistorie, så har du et muslimsk land som Malaysia. Der fikk man selvstendighet på begynnelsen av 1960-tallet, men i 1965 brøt det ut muslimske opptøyer i Singapore - som stort sett er buddhistisk - med den følge at denne bystaten takket for seg og ble et eget land. Men du hører aldri malaysiske muslimer snakke om at de skal utslette Singapore eller hive alle som bor der på sjøen. Og det selv om Singapore er enormt mye rikere enn alle naboene, og selv om nesten alle som bor der er fremmede som har ankommet det siste hundreåret. Det har gått greit, fordi det ikke er snakk om de forhatte jødene. Samme på Kypros. Der trakk britene seg ut i 1960, og om det ikke har gått spesielt fredelig for seg mellom kristne og muslimer, er det ingen som snakker om at den andre parten må slettes fra kartet eller drepes, alle som én.

Jeg spurte om de hadde fått med seg nyheten på CNN dagen før? Den om at man nå (mars 2008) hadde tatt fatt på rivingen av muren som delte den kypriotiske hovedstaden Nikosia i to. Jo, de hadde sett det, og det var en god nyhet.

- Men det sier sitt om hvor mye lettere det er å oppnå fred mellom muslimer og kristne enn mellom muslimer og jøder. For denne Kypros-konflikten er ikke særlig gammel. Det var uroligheter rundt delingen av øye etter at London firte flegget, og noen endelig deling var det ikke snakk om før den tyrkiske invasjonen av Nord-Kypros i 1974. Det førte til at nesten 200 000 gresk-kyprioter måtte forlate alde de eide i nord og flykte til sør, mens rundt 50 000 tyrkisk-kyprioter flyktet den andre veien. Så dette som har skjedd her med Israel og Palestine, er langt fra spesielt. Det er nærmest normen, ser det ut til. Det spesielle er og blir at Israel er, og må være, en jødisk stat. Slik muslimene i India ikke turte å være i mindretall og leve på andre nåde, tør heller ikke israelerne det. Det er en helt naturlig holdning som ingen later til å ha problemer med å godta før noen nevner dette forferdelig ordet "jøde".

Israel og tidsånden

DET HAR i tiden under og etter «Gazakrigen» stormet kraftig mot dem som ikke lar seg rive med i fordømmelsen av Israel. I stormkastene kan det også høres noe som må kalles antisemittisme. I et større perspektiv ser antisemittismen ut til å tåles mer og mer av tidsånden. Tidsånden fremtrer så umerksomt, men likevel med en fengslende makt over folks tanker og holdninger som den elegant dreier inn under sitt banner.

DEN SOM FORSVARER Israel og jødene i studentmilijø, på arbeidsplass, i media osv., får merke tidsåndens kraft og innflytelse nærmest som en flodbølge! Bildene som massemediene formidler er heller ikke et unntak fra tidsånden. De er for manges vedkommende eneste informasjon om konflikten. Men tas det med tilstrekkelig bakgrunnsstoff og historiske kjensgjerninger til at folk får mulighet til å danne seg et objektivt bilde? Neppe, blir min påstand.

FRA DE MANGE debattene om den arabisk-israelske konfliken den siste tiden, er det noen svært misvisende vendinger jeg gjerne ønsker å peke på. Setningen «Israels ulovlige okkupasjon» går igjen. Den sammenlignes gjerne med Tysklands okkupasjon av Norge i april 1940. Hamas sammenlignes med den norske hjemmefronten.
Disse sammenligningene som fremføres av fremstående personer, er svært misvisende. Det er, etter min oppfatning, respektløst overfor den norske hjemmefront å bli sidestilt med Hamas og Hizbollah. Vi må ha klart for oss at det som kalles «Israels okkupasjon», er erobringer gjort i forsvarskrig.
Hadde ikke araberne i 1948 og 1967 angrepet Israel, ville ikke disse områdene blitt erobret. Hvorfor sies ikke dette? FN`s resolusjon 242 om bla. tilbaketrekning fra erobrede områder, er forsøkt etterkommet av Israel. I resolusjonsteksten ble det lagt vekt på at Israel skulle trekke seg tilbake fra «områder», som var erobret. Denne formuleringen poengterte at det skulle forhandles om grenser slik at Israel, den angrepne part, kunne få grenser som ivaretok deres rettmessige sikkerhet.

ARABERNE SAMLET SEG derimot i Kartom i Sudan etter seksdagerskrigen i 1967 og vedtok sine «tre nei»: Nei til forhandlinger med Israel. Nei til fred og nei til anerkjennelse.
Dette var ikke noe nytt. Det var linjen fra Haj Amin al-Husseini som var stormufti i Jerusalem og arabisk leder fra før 2. verdenskrig. Han var venn med Hitler og stod på nazistenes side under 2. verdenskrig.

al-Husseini og Hitler i samtale

Husseini fikk i stand flere massakre av den jødiske befolkning i Palestina.

ISRAEL HAR i fredsforhandlinger strukket seg svært langt i å gi tilbake erobret land i bytte mot varig fred og annerkjennelse. Dette er blitt avvist. I stedet finner vi en beregnende konfrontasjonslinje like siden FN’s delingsplan av 1947.
Da er spørsmålet berettiget: Er de ledende araberne egentlig interessert i fredelig sameksistens med en jødisk stat? De arabiske holdningene som er uttrykt i de siste 60–70 årene, samt charteret til Hamas, Hizbhollah og PLO, bør gi innspill til et slikt svar.

Det er deres rett å bli tatt på alvor. Og tas deres ord, handlinger og det de har nedfelt i sine charter på alvor, burde ikke svaret være vanskelig å se.
Det burde heller ikke være vanskelig å se hvor truende og komplisert det er for Israel å være omgitt av et nabolag der slike holdniger dominerer store deler av folket og myndighetene. Ser en på disse naboenes ressurser, avsløres også propagandautspillet om at Israel er som den store Goliat overfor David. Nei, Israel må ta sin eksistensielle sikkerhet på største alvor!

Alle midler tas i bruk i kampen mot Israel.

KAMPEN MOT ISRAEL føres på flere måter. Jeg viser til tre:
- Oljeressursene er et sterkt trumfkort mot nasjoner som blir for Israelvennlige. Få land tør av den grunn å bli upopulære i arabernes øyne.
– FN, der hver nasjons stemme teller, er en annen strategisk arena. Muslimske land finne gjerne sammen under avstemninger slik at de går i Israels disfavør. Deres «kjøp og press makt» mot andre lands stemmer, har bevirket at de kan få FN’s «godkjenningsstempel» på det mest absurde. For eksempel «Sionismeresulusjonen av 1975» der Ugandas diktator Idi Amin stod i spissen.
– I flyktningeleirene blir, tragisk nok, de palestina-arabiske flyktningene fra de arabiske angrepskrigene mot Israel holdt som en strategisk brikke, et «åpent sår», i kampen mot Israel.

DET ER RESPEKTLØST overfor muslimer å ikke ta deres tro på alvor. Her må det nyanseres. Men det er et faktum at fundamentalistiske krefter innen islam er en drivkraft i arabernes kamp mot jødene og staten Israels eksistens.
Et viktig poeng er lite kommet frem i dagens debatt: Jøder ble angrepet og massakrert av muslimer både i og utenfor Palestina lenge før Israel ble opprettet som stat i 1948. I Palestina stod det islamistiske muslimske brorskap bak. De samme krefter er grunnlaget for de mange palestinske «frigjøringsbevegelser» og terroristorganisasjoner. Egyptiske myndigheter er livredde for at de samme krefter skal få fotfeste der.

DA ISRAEL ble opprettet i 1948, ble den gamle og mange ganger grove forfølgelser av jøder fornyet i den arabisk-muslimske verden. De fleste måtte flykte. Nærmere 600 000 er kommet til Israel fra disse områdene mellom 1948 og 1972. Deres eiendelene ble for det meste konfiskert av myndighetene, og de utgjør enorme verdier.
Disse flyktningene med deres dramatiske bakgrunn, hører vi ikke om i pressen og andre massemedia.

ISRAELS KONFLIKTER med sine arabiske naboer må sees i et større perspektiv om vi skal forstå også de aktuelle begivenhetene. Da står en også fastere mot tidsåndens lunefulle kastevinder på dette området.
Det er virkelig på tide å våkne opp! Vi kunne nylig lese i DagenMagazinet at barn i en jødisk barnehage i Oslo, ikke kunne leke fritt utendørs av hensyn til sikkerhet. Denne tidsånden kan lett generere mekanismer vi ikke under noen omstendigheter må akseptere i Norge! Som kristne skulle vi stå som en sterk motkultur til dette!

Dagfinn Nese
Artikkel i Ordet og Israel mars 2009 - nr. 1.

Hele bladet kan leses gratis på nett: www.ordetogisrael.no Trykk på: Bladet.

Kaptein "No Surrender"

Han sa nei til "surrender" - overgivelse


I et intervju i Jerusalem Post kommer det fram et klart bilde av kapteinen på skipet med de holocaustoverlevende som ble returnert til Tyskland utenfor kysten av Israel i 1947.
Kapteinen på Exodus er en levende legende. Han er tilbake på begivenhetene i 1947 - som vekket en hel verden for at jødene var uten et hjemland.

85 år gammel er kapteinen på det legendariske skipet Exodus like formidabel, sterk og åpenmunnet som noen gang. Møt Ike Aranne, skrev Jerusalem Post før jul, opprinnelig navn Yitzak Aronowitz.

Vi skulle aldri overgitt oss til engelskmennene i juli 1947, da de kapret Exodus utenfor kysten av vårt palestinske nasjonalhjem.

Vi skulle aldri i 1920 gitt fra oss 80 prosent av det området som Folkeforbundet gav oss i 1917 i Balfour-erklæringen om et jødisk nasjonalhjem.

Vi bør aldri i dag dele Israel enda en gang, i to stater til.

Angrepet av britene
Ike Aranne var skipper på det skipet som er gått inn i historien. Da Exodus i 1947 nærmet seg kysten av Israel med over 4515 jødiske flyktninger fra Europa, de fleste holocaustoverlevende, tvang man jødene til å snu.

Britiske krigsskip lå i kjølvannet fra skipet forlot Bète i Frankrike 11. juni 1947 med sin dyrebare last.
Da de nærmer seg kysten av Israel, slår krigsskipene til. To sivile og en av mannskapet blir drept. Til tross for sivil motstand om bord, tvinges skipet inn til Haifa, og flytningene ombord i tre skip som sendes tilbake til Frankrike.

Men passasjerene som har unnsluppet Europas brennoffer, nekter å gå i land. De forlanger å få reise til Palestina.

Britene sender dem da så tilbake til Hamburg. Der tvinger de dem i land. Jødene på vei til det lovede land befinner seg igjen i konsentrasjonsleir i Tyskland. Under britisk bevoktning.

Skulle aldri overgitt oss
Exodus-hendelsen gjorde et dypt inntrykk og det medvirket til opprettelse av staten Israel.
Britenes kolonipolitikk kom i et særdeles dårlig lys. Og Englands mandat vaklet videre mot avvikling.
- Men vi skulle aldri overgitt oss til britene, sier kaptein Ike Aranne til Jerusalem Post.
Plutselig er han der tilbake på historiens scene.
- Jeg glemmer det aldri. Jeg husker det som det var i går.

Men Leon Uris, den store forfatteren som skrev boken om Exodus, og Paul Newmann som spilte i filmen fra 1960, har lite med de historiske realiteter å gjøre, sier kapteinen.

Aranne går ikke dypt inn i de historiske fakta. Men så mye vil han si:
- Chaim Weizmann, arkitekten bak Balfour-erklæringen og Israels uavhengighet og Ben Gurion, Israels første statsminister, gjorde en stor feil.
- De bad oss overgi oss. Det var en alvorlig feil, med alvorlige konsekvenser, sier kaptein "No Surrender" Ike Aranne, kaptein på Exodus i 1947.

- Jeg sa til Leon Uris at han var en svært begavet forfatter, men ikke en historiker, og derfor burde det ikke være han som skrev historien om Exodus.

Svik
Han tar tak i Israels historie.
- Di har aldri oppnådd noe med overgivelse.
Og han understreker at det første sviket kom i 1920, da Churchill ville gi palestina-araberne en egen stat fordi de bråket sånn i Trans-Jordania.
- De var 15 000 nomader der under amis Abdullah, som ikke engang var fra Jordan. De fikk staten Jordan og 80 prosent av det gamle 10-stammefolkets område som Folkeforbundet hadde gitt Israel. I kraft av den folkerett som ble etablert i fredsslutninger etter første verdenskrig på basis av Balfour-erklæringen fra 1917.

Kaptein "No Surrender" tenker tilbake på julidagene 1947. Ben Gurion beordret ham til å overgi skipet.
Han liker derfor lite at han i dag har sin adresse i Sderot Ben Gurion, en gate i Zicron Ja'acov sør for Haifa. Dit flyttet han inn i 1992 i sitt nybygde hjem.
- Jeg visste ikke da at gaten ville få dette navnet, sier han.

85 år gammel, er helten fra Exodus i 1947, fortsatt absolutt uenig med avgjørelsen. Den førte til en ny deling av Palestine, hevder han.

Det eneste som kan bli verre er en deling til i dag, ved at Israel oppgir sitt land.

Aranne tok universitetsgrader ved Georgetown og Columbia-universitetene etter sin legendariske sjøkarriere, der han nådde stillingen kaptein under flagget til Honduras. Bekvemmelighetsflagget gjorde mulig en raskere forfremmelse fra styrmann til kaptein på Exodus.
- Skipet vil ikke flyte, sa skeptikerne. Men Aranne pekte på at skadene var overflatiske.

Skipet Exodus
Exodus var et skip med en broget fortid før det fikk sin store rolle i historien. Det var et luksuspassasjerskip som gikk mellom Maryland og Virginia i USA fra 1929 til 1940.
Så tok det del i invasjonen av Normandie. Der det lå på kirkegården over utrangerte skip etter krigen, fant Haganah det og kjøpte det av den amerikanske marinen.

Skipet var flatbunnet og egnet til å sette flyktningene i land på stranden, til tross for det desperate britiske forbud. Britene saboterte Balfour-erklæringen, tillot ubegrenset arabisk innvandring, men prøvde febrilsk å stanse de holocaustoverlevende som var på vei hjem - etter forsøket i Europa på å utslette jødedommen.

Ramsalt og klarsynt
En hel verden fulgte dramaet med undring. Den gamle sjøulken er ramsalt i uttalelsene - om han senere aldri så mye ble universitetsutdannet.

Man må til et møte med Johan I. Holm og Israels venner i Norge for å få et like klart og definitivt syn på opprettelsen av staten Israel og opprettholdelsen av staten Israel.
- Israels rett er utvilsom, mener kaptein "No Surrender" - som ennå ikke kan tilgi Ben Gurion - eller snakke om ham til Jerusalem Post, uten at glosene av beklagelse og bebreidelser kommer ut av munnen hans.

Tidsvitne
Den gamle kapteinen står fortsatt oppreist.
Han er den siste av de involverte som gir sin historie uten omsvøp på lydbånd til Jerusalem Post.
Siden kan forskerne få hans syn på flyktningeskipet - da det like utenfor stranden av det lovede land overga seg til britene som bragte dem tilbake til Tyskland - stedet der alt det grusomme hadde hendt.

Av Finn Jarle Sæle
i "Et ord fra Jerusalem" Nr. 11/12 - 2008.