fredag 15. juli 2011

Er Israel en apartheidstat?


Artikkel i avisen Dagen, torsdag 14. juli 2011 av Rolf Jarl Sjøen, lokallagsleder Karmøy KrF.

Vi ser krefter som ønsker akademisk og kulturell boikott av Israel, omtale landet som en apartheidstat på linje med tidligere Sør-Afrika.  Det tyder på at deler av den intellektuelle og kulturelle eliten i Norge ikke vet hva apartheid er.  I Sør-Afrika var det et lite hvitt mindretall som styrte over et stort flertall svarte.  Svarte hadde ingen demokratiske rettigheter, og de hvite mente de var rasemessig overlegne.  Det var egne skoler, busser, toaletter og så videre for hvite, hvor det svarte flertallet ikke hadde tilgang.

Israel er et demokrati med en befolkning av 80 prosent jøder og ca. 20 prosent palestina-arabere.  De jobber sammen og er sammen på alle offentlige steder som universiteter, sykehus, kino, teater, kjøpesentre og så videre.  Palestinerne har stemmerett og er representert i nasjonalforsamlingen Knesset.  Det at israelerne beskytter seg mot terrorisme med sikkerhetsgjerde mot vestbredden og Gaza, og har streng kontroll ved grenseoverganger kan vi ikke betegne som apartheid.  Vi bør heller spørre hvorfor disse sikkerhetstiltakene er nødvendige!

Vi kan også spørre oss hvorfor Gaza måtte bli jøderent da området ble overlatt til palestinerne.  Hvorfor måtte noen få tusen jøder flyttes ut av Gaza? Hvorfor kunne det ikke være jødiske landsbyer i Gaza slik det er arabiske landsbyen i Israel?  Og hvorfor kan det ikke være jødiske bosetninger på vestbredden av Jordanelven - Samaria og Judea - selv om det skulle bli en palestinsk stat?  Hvorfor må ararbiske områder være jødereine?  Ligner ikke dette mer på apartheid enn landet Israel?

Rupert Murdoch - eier av et medieimperium i USA, Australia og England - skrev i høst at det har vært en pågående krig mot jødene og Israel - i tre faser - siden staten ble opprettet i 1948.  Fase 1 - de første tiårene etter at staten Israel ble opprettet - ble det brukt militær makt.  Da de arabiske nabolandene innså at de ikke kunne vinne over Israel i krig, begynte Fase 2 med terrorisme både inne i landet og mot jødiske mål i andre land.  De har heller ikke lykkes med å ødelegge landet med terrorisme.  Fase 3 - som nå pågår - går ut på å isolere Israel i verdenssamfunnet med bruk av massemedia, FN og andre internasjonale organisasjoner.  Målet er å gjøre Israel utstøtt blant nasjonene - blant annet ved å omtale Israel som en apartheidstad og oppfordre til boikott.  Det ser dessverre ut til at denne strategien så langt er vellykket.

Staten Israel - som har måttet forsvare seg i over 60 år - måles etter en helt annen målestokk enn andre nasjoner.  Jøder - 0,2 prosent av verdens befolkning - utsettes igjen for antisemittisme ikke bare i arabiske land, men også i Europa.  Seks av ti europeere mener at det lille landet Israel er den største trussel mot verdensfreden!  Hva er det som skjer?  Israel ønsker fred innenfor sikre grenser - mens palestina-araberne og arabiske naboland aldri har akseptert nasjonen Israel.  Det er dessverre nødvendig at vi søker informasjon om Midstøsten fra andre kilder enn våre viktigste offisielle medier for å få et mer fullstendig bilde av situasjonen.

søndag 5. juni 2011

Grunnlaget for rettferdighet i det gamle jødeland

Artikkel i "Et ord fra Jerusalem" Nr. 5 - 2011, av Finn Jarle Sæle.


David Wilders fotoblogg


Grunnlaget for rettferdighet i det gamle jødeland

Hvorfor skal ikke jøder få be og bo ved gravene til Abraham, Isak og Jakob - i en by hvor vi har vært til stede i 3000 år?

Det er spørsmålet til David Wilder.  Når vi kommer uanmeldt til Hebron, og vil se på anklagen om at jødene øver apartheid mot araberne, er han straks klar.
- Vi møter denne anklagen hele tiden.  Jeg har skrevet en artikkel om det på Internett.  Vil dere ha den med en gang i utskrift eller skal jeg maile den til dere?
     Vi blir med David Wilder inn i det vakre restaurerte jødiske kvarteret, som er et resultat av at jødene kom tilbake igjen etter at de først ble massakrert, barn, kvinner og menn, på de mest bestialske måter i 1929 - med reprise i 1936.
      Vi får en snarvisitt i den lille barnehagen som har fått pris i Israel som en av de beste.  Noen av barna er ute i det lille blomsterbedet og planter blomster.  Freden og tilliten rår der en ny jødisk generasjon - som man forsøkte å utrydde - vokser opp i Hebron - uvitende om de storpolitiske begivenheter.
     Og uvitende om debattinnlegget i en norsk kristen dagsavis - som beskylder den lille jødiske gruppen på 800 mennesker for å drive apartheid mot den muslimske majoriteten på 160 000 mennesker.
     Bare siste setningen i Wilders svar på apartheidanklagen røper engasjement.  "Kampen om Hebron står nå", sier den.
     Skal jøders eksistens i Hebron i hvert århundre siden Kong Davids tid utslettes?  Skal det bli resultatet i september når PA-myndighetene vil ha FN til å erklære ensidig en jøderen palestina-arabisk stat?  Skal jødene kastes ut av sin gamle by og ikke få lov å bo og be ved gravene til Abrahem, Isak og Jakob, som ble opphav til Israels folk?
     David Wilders korte forsvarsskrift er helt akademisk.  Det er fritt for usaklige utfall mot noen.  Rolig og nøkternt tar det opp spørsmål og fakta.

     David Wilder tar oss med på en rask tur gjennom Hebron, selv om han ikke var klar over vår ankomst.
     - De sier det er apartheid i Hebron.  Kom la meg vise der, sier Wilder.
Han ankommer i sin gamle støvete bil og så kjører vi inn hovedgaten Kong Davids gate, eller på arabisk Shuhada - selve apartheidgaten som vi er kommet for å sjekke - for å se om anklagene gjelder.
    
     Muslimer, nesten bare kvinner og barn, passerer på en vanlig fredag på vei til moskeen som jødenes store bygg over fedrenes graver er omdannet til.
     Et par soldater vokter avslappet gaten der muslimer går opp til det store bygget Herodes bygde.  Soldatene vil bare stanse jøder som kommer denne veien.  De andre går ubesværet forbi og synes ikke å merkes ved noe.
     - Så kjører vi inn gjennom gaten.  Her får muslimene gå på høyre side noen hundre meter, og jødene på venstre side.  Men det ligger muslimske butikker på vår side.
Grunnen er at det er trangt.  Under intifadaen reduserte en mulige spenningsmomenter på denne måte, sier Wilder.
     - Det var ikke vi, men myndighetene som gjorde det.  Og vi blir behandlet helt likt på den måten at vi fikk hver vår side av gaten.

     - Så kommer vi til gaten på en og en halv kilometer som er sperret for muslimer.  Der går en trapp opp og der går en trapp ned, sier Wilder etter to minutter.  Der oppe er parallellveien til muslimene.
     Vi ser kvinner i sorte kapper og med skaut passere.  Hebron virker som en dorsk by, der ingen legger merke til andre.  Alt går sin vante gang - som de ganger før vi har vært der.  Krigen er stor i avisoverskriftene, mens noen få avslappete soldater tydeligvis føler at Hebron er rolig og fredelig.  I gatebildet i Hebron er jødene så å si usynlig - ingen plage for noen.

     - Vi får en storslått utsikt over Davids gamle by.  Etter 1967 er alle disse åssidene bebygget, sier David Wilder og peker utover.
     - Det har vært en enorm muslimsk ekspensjon.  Ifølge Osloavtalen skulle vi alle ha samme adgang til byen.  Nå har jødene adgang til 3 prosent og muslimene til hele byen.  De kan gå på begge veiene opp til gravmonumentet, vi bare på den ene.  De har en svær moske, vi en liten synagoge i det som opprinnelig var en jødisk bygning.  De er utelukket fra en kilometer med gate av sikkerhetsgrunner - og vi fra en hel by.  De får bygge fritt.  Vi må søke og vente i årevis på å bygge et par leiligheter.  Slik ser apartheid ut i denne byen, sukker David Wilder.

- Arabisk område?  Hvor og når? - vil David vite.
     - Fra 1500-tallet var det en stor jødisk koloni i Hebron for å be ved fedrenes graver.  I 1929 levde jøder og muslimer i fred med hverandre.  Slik hadde det vært lenge.
     Så dukket Haj Amin al Husseieni opp, mannen som ville ha alle jøder vekk fra det hellige land.  Han planla gasskamre sammen med Hitler for de jøder som var i landet  -  dersom tyskerne vant krigen.  I stedet tapte Rommel for Mongomery ved Al Alamein.
     Gasskamrene i Midtøsten ble det ikke noe av - selv om planene var klare og avtalen om jødeutryddelse i samarbeid med Hitler.  Jødene kunne erklære gjenopprettelsen av sin stat i det lovede land - ut fra Balfour-erklæringen som ble folkerett ved fredsslutningen etter første verdenskrig i 1920.  Det jødiske hjemland skulle i følge det folkerettsgyldige vedtaket strekke seg over hele det britiske palestina-mandatet inklusive de tre fjerdedeler av området som Churchill gjorde til staten Jordan i 1922 - for at palestinerne skulle få sitt.

     Slik argumenterer de historisk bevisste jødene i Hebron.
     - Men det var så lenge siden at alle tillot seg å glemme at en palestinsk stat var opprettet på 77 prosent av mandatområdet som var lovet jødene, og som var innfelt i folkeretten - som basis for et nasjonalhjem for det jødiske folk.
     - Men Hebron var et av de områdene der jødene var hele tiden.  Hvordan kan vi være bråkmakerne når vi forsatt vil være her.
     - Wilder pleier å forklare folk som vil høre ved å ta dem rundt i det lille museet der navnene over de massakrerte, som ble hogget i fillebiter blir husket. 
     - De ville ikke væpne seg når Husseini oppfordret til jødemassakrer i Palestina i 1929.  Haganah, det jødiske heimevernet, ville gi dem våpen.  Vårt beste våpen er vårt vennskap med våre naboer, så vi vil være våpenløse, og ikke bli misforstått, sa de.
     - Neste natt hadde gode naboer drept dem, gått løs på fredelige mennesker, hugget i stykker, små og store, barn og voksne.
     David Wilder ser det slik at hvis den fredelige jødiske kolonien i den gamle byen Hebron drar, da danser bødlene på fedrenes graver.  Er det vestlig demokrati?

     - Det er illevarslende at det er ingen vestlige journalister som besøker minnemuseet.  De besøker bare den muslimske siden - og forteller sine løgner om jødenes stygge behandling av muslimene i Hebron, sier Erik Selle, fra ICEJ - som kom til Hebron noen timer for å se på apartheid-anklagen mot jødene.
     - Hvorfor er det slik?
     - Det passer ikke inn i FNs historie, hvor menneskerettighetskomiteen er styrt av 57 muslimske land, og hvor Iran som ikke har noen form for menneskerettigheter lenge hadde formannskapet, sier Leif Wellerop, leder av ICEJ i Norge.
     Det var kvinner og barn som tok tilbake det jødiske nærværet i Hebron etter 1967 - da arabernes aggresjon under Nasser, tilbaketrekning av FN-styrkene, stenging av Tiran-stredet og trusler om å kaste jødene på sjøen over arabisk radio daglig, og forsvarspakt og opprustning av hele den arabiske verden - førte til arabernes smerteligste nederlag.
     Kvinner og barn rykket først inn i de gamle husruinene i Hebron.  Etter 40 år var de tilbake - og bygde den vakreste lille fredelige oase i et nedslitt, støvete og sterkt ekspanderende arabisk Hebron.
     Da vi kommer, lærer jødene barna i barnehagen å plante blomster.
     Vi står et øyeblikk på stedet hvor en ettåring ble skutt for noen år siden.
Gjerningsmannen ble tatt.  Det skjedde etter ordre fra islamsk hold, forklarte han. Et vakkert minne er malt på veggen.

     Jødene i Hebron har hele tiden også vært et hår i suppen for israelske myndigheter.  Under sterkt vestlig press vil den israelske regjeringen ikke ha jøder på deres gamle eiendommer i Hebron.  Og boligløyver er det her nesten umulig å få - om så på taket av jødiske hus.  10 voksne jøder mer, som sender barna i blomsterbarnehagen, kan sette verdensfreden i fare.
     Det er den amerikanske utenrikspolitiske teorien.  Bare Israels venner har en annen oppfatning om årsakene til krig og fred og en annen utenrikspolitisk teori.
     De tror at de som gir ytringsfrihet, politisk frihet, organisasjonsfrihet og skaper demokratiske institusjoner, undervisning, helse, teknologi og utvikling skal bygge fritt i alle land.  Hebron, Judea og Samaria er intet unntak.  Israels venner støtter jøder som sier det er plass til oss begge.
     - De støtter ikke muslimer og vestlige politiskere som vil skape jøderene områder i jødenes eget gamle land, mener Leif A. Wellerop.
     Derfor har vi ikke lov å glemme Hebron, mener ICEJ.  Det er en siste skanse for demokratiet i Midtøsten.  Ofrene for bødlene må ønskes velkommen hjem igjen.
     - Og vi drar til Hebron for å si at jødene er ikke alene.  Vi støtter dem når de vender hjem, sier Leif Wellerop - som med egne øyne undersøkte anklagen om at de få utøver apartheid mot de mange i Hebron.

     - Teorien som ble framsatt i en norsk avis igjen, var jo vilt usannsynlig.  Men det var godt å dra ut og undersøke fakta - og få forklaringen på bakken - over hva som faktisk skjer.
     - Derfor investerer vi i å se med egne øyne og vise folk fra Norge hvordan det faktisk ser ut - og avsløre medieløgnene om Hebron, sier Leif A. Wellerop.

tirsdag 12. april 2011

Artikkel av Finn Jarle Sæle i Et ord fra Jerusalem (tidsskrift for Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem), Nr. 3 - 2011.




Hva er unikt med Alan Dershowitz?

Det som er unikt med Alan Dershowitz, er at han etablerer en målestokk som er den samme for alle tilfeller og alle nasjoner. Og han bruker arabernes egne utsagn for å bevise Israels sak.  Hvorfor vil norske universiteter da stenge ham ute?

For det første besvarer Alan Dershowitz spørsmålene først ved hjelp av sitater og kilder fra motparten.

Om du møter i rettssalen med en rekke tanker du har, og de støtter deg, så er det ikke noe galt i det. De kan si sannheten. Men det er ikke godt å kontrollere eller avgjøre det. For de vil i utgangspunktet støtte deg. 
De er jo tankene dine.

Men om du møter i rettssalen med motpartens tanker. Og de kommer med utsagn som støtter deg, da begynner dommeren å spisse ører. For her sier jo den annen parts vitner at du har rett!

Det er slik Alan Dershowitz har bygget opp hele boka "Israels sak". Derfor er den et unikt kildeskrift. Alle kristne bør sette seg inn i den. Israels venner og kristenfolket bør studere den i filler - og vinne den akademiske debatt.  Universitetene sa nei til en gratis forelesning av en professor fra verdens fremste universitet.

De sier i stedet: Bort med de som legger fram avgjørende kildemateriale om saken. Bort med Dershowitz, Joan Peters og Baat Yeor.  Hysj, hjernevask pågår.

Det er Israels venner, som ICEJ, som har tatt fram de fremste kjennere av kildematerialet, historien, folkeretten og resolusjon 242.

Men den andre siden har nektet å høre. De har boikottet den frie debatt og forskning.
Metoden til Dershowitz er annerledes. Den er hentet fra rettssalen. Og rettssalen har hentet den fra den jødisk-kristne diskurs, eller kritiske samtale.

Det er en urgammel metode i den litterære judeo-kristne verden å stille kritiske spørsmål til tekstene og til seg selv. Det var slik den kritiske fornuft oppstod, og den moderne vitenskap. De gamle grekere og islam var tradisjonstro.  De stilte ikke kritiske spørsmål til tradisjonen. Derfor ble ikke fornuften og vitenskapen utviklet hos dem - men i den kristne tradisjon som overprøvet tradisjonen hele tiden. Dette er nå et vanlig syn blant de som forsker på idéhistorien. Om ikke i Norge, så i resten av verden.

I Norge sa universitetene nei til Harvards store sønn, Dershowitz. Harvard er verdens fremste universitet. Tidligere har de sagt nei til stjernejournalisten Joan Peters' helt nødvendige samling av kilder og analyser i boka "Fra uminnelige tider", utgitt i Norge av Hermon og Norge IDAG. De bruker heller ikke Bat Yeors banebrytende analyser av fredstraktater gjennom århundrene, og den østlige kristenhets skjebne under dhimmi-status. Disse bøkene lot seg ikke godt forene med en del grunnpåstander i norske universiteters Midtøsten-politikk.

For det er politikk de driver, ikke forskning. Noam Chomsky er venstreside og "inn" ved våre universiteter. Dershowitz er venstreside og boikottet.  Nå har han gjort det kjent i Wall Street Journal - og flere store aviser følger.

- Bare to ganger har jeg ikke vært velkommen i et land. Det er i Sør-Afrika under apartheid som advokat for Mandela - og det er i Norge, sier han.

For det andre bruker Dershowitz samme målestokk for alle tilfeller og nasjoner.

Om man bruker en målestokk på Israel 213 ganger i FNs hovedforsamling, og en helt annen målestokk på andre land, da er det antisemittisme.

Vi er forpliktet til å bruke samme kriterier på alle. Bare det gir rettferdighet.
Dershowitz tar i boka "Israels sak" åpent opp spørsmålene:
Har Israel okkupert land?
Har Israel brutt menneskerettighetene?
Har Israel ikke fulgt resolusjon 242?

Når Dershowitz skal svare, innleder han hvert kapittel med motstanderens påstander, for eksempel fra Noam Chomsky, som har forsvart Røde Khmer, men alltid omhyggelig angriper Israel. Det norske akademias syn på Israel er nå så spesielt at det ikke tåler flere argumenter, ikke tåler pluralisme og liberalisme, ikke tåler ytringsfriheten. Alan Dershowitz følger motsatt metode. Han lar de andre komme til orde.

Dershowitz viser at arabiske kilder gir på punkt etter punkt Israels venner rett. Vi har i boken "Svar 4" samlet ti sånne sitater.

Dershowitz-metoden er den beste dialog-metoden som fins. Og den er suverent best i rettssalen hvor den store jusprofessor har hentet den fra.  Her gjelder det å finne rett og rettferdighet. Og det gjelder mest mulig å eliminere det subjektive i vitneutsagnene - for å få frem det objektive.

Er akademia nå så presset av Sannheten at de ikke kan høre Amerikas fremste professor - og at de må boikotte verdens fremste forskningsland, Israel?
Desto viktigere er nå Israels venner.

mandag 18. oktober 2010

Palestinernes tapte 20 år - på grunn av norsk dumhet.




Lederartikkel i "Et ord fra Jerusalem" Nr. 9, 2010  av Finn Jarle Sæle.

Bare bibelsmugling og vekkelse kan gi dem frihet - som da Muren falt i Øst-Europa.

Israels venner gikk i forrige uke i fredsmarsj i Jerusalem.  Isen tiner mellom kristne og jøder - og antisemittismen har fått et våpen mot seg.
Jødehatets slange skal vi stå imot.  Selv om politiet lot oss i stikken på Eidsvolls Plass 8. januar i fjor, der vi ble angrepet med slagordet "Død over jødene", gir vi oss ikke.  Vi er snart tilbake og demonstrerer mot jødehatet i Oslo - og ber for ofrene på begge sider.  Slik som i Oslo.

Jødene der var oss - på Eidsvoll Plass.
Fredelige norske borgere demonstrerte her fra hele landet.  Oppe på Stortinget var vi ikke velkomne.  - Rull sammen Israels flagg, sa en stortingsrepresentant til en fredelig demonstrant fra Sotra, som løp unna køller, jernstykker som suste i luften og politiets tåregass.  Så langt er det kommet på Eidsvolls Plass, som vi kunne kalle Henrik Wergelands plass.

Kristen vekkelse vil sikre Israels overlevelse, sier en ortodoks jøde, som har talt på ICEJ-stevne på Hedmarktoppen.  Christian Revival for Israels Survival, heter boka.

Men Israels venner er også palestinernes siste håp.  Gruppe på gruppe av Israels venner i Jerusalem under Løvhyttefesten har kontakt med araberne.  Ambassaden gir penger til kristne arabiske barn i Betlehem som ikke får skolepenger under beinhardt islamsk diktatur.  Og noen vil gi penger til kristne barn som mobbes og lider i Nasaret.

Kanskje 200 000 palestina-arabere tror hemmelig på Jesus Kristus.  Offisielt regner en med 5000 kristne der.  Og kristen vekkelse er nå det eneste som kan redde de totalt undertrykte palestina-arabere.  Politikken har slått feil - og har intet håp i år som kommer.

Palestina-araberne er forrådt av sine ledere, helt siden 1920-årene, sier den store Midtøsten professoren Efraim Karsh i London i en ny bok, "Palestina Betrayed".  Først Haj Amin al Husseini, så Jassir Arafat, så Abbas.  Det fins ingen moderate, sier Karsh.  Det er en vestlig myte.  Alle disse har hele tiden stått fast på staten Israels utslettelse.  Alle mener med "retten for flykninger til å vende tilbake"  destruksjonen av den jødiske stat, er konklusjonen til lederen av Midsøstenstudiene ved Kings College i London.  Senest på Fatah-konferansen i august i fjor i Betlehem, kom det fram.

Og våre media lyver om saken, om vi skal tro Karsh.  Han dokumenterer alt med sitater.
-"Osloavtalen var den største feil som Israel noensinne gjorde", sa Abbas i juli 2002.  Siden har han holdt fast på "Right of return" som er "en eufemisme for Israels ødeleggelse", skriver Karsh.  Oslo ble en anledning til å fortsette krigen mot Israel, som var arabiske lederes hensikt med avtalen, sier Karsh.  Palestinernes tale har vært klar hele tiden.  Men fredsbehovet hos våre politikere var så stort at de ikke vil høre hva de sa.  München nok en gang.

"Netanjahu må vente 1000 år for å finne en eneste palestiner som vil samarbeide med ham på basis av hans Bar-Ilan tale".  Det sa sjefsforhandler Saeb Erekat da Netanjahu foreslo en palestina-arabisk stat (og endret Likuds standspunkt 14. juni 2009) - under forutsetning av at de godkjente staten Israels "jødiske natur".
Klare ord for pengene.  Slik forrådte arabiske ledere, alle som en, det palestine-arabiske folket.

Og norske bistandsmidler, på 700 millioner årlig, har gått til terror, bekrefter lederen av Midtøstenstudier i London.  Hva nå Jonas Gahr Støre?
Israels venner har fått rett igjen.  Oslo-prosessen hadde fra arabisk side kun som hensikt å dele Israel etter faseplanen fra 1974 - og bruke tilbakevendingsretten til å bryte ned Israel demografisk - og trene folk til hat og vold mot jøder, inklusiv jødemassakrer, som Hamas har i sitt charter.  Det er analysen til den anerkjente London-professoren.

Vi tror at friheten kommer først for folket i Palestina når de er kvitt sine venstreorienterte velgjørere i Norge, som sender 700 millioner rett til undertrykkerne og ikke til Røde Kors eller Internasjonale Kristne Ambassade som kan bringe hjelpen direkte til kvinner og barn.
Palestina-araberne har tapt 20 år - akkurat som folket i Øst-Europa gjorde i sin tid.  Politikere og kirkeledere går i den samme totalitære fellen som den gang.  Utenrikspolitikerne trodde på det.  Kirkene bifaller det - som Olav Fykse Tveit i Verdenskirkerådet.  Men kirkelige råd fornektet også undertrykkelsen i øst, angrep Wurmbrand og de som smuglet bibler og frihet til øst.  De tok løgner som fakta den gangen, og fulgte ikke med i timen.  Nå bør de lese Karsh.  Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør.

Det palestina-arabiske folket, det vil si det ikke utdannete flertallet, er positive til Israel og fred.  Mindre enn 15 prosent så den såkalte tilbakevendingsretten for flyktningene som betingelse, viste en måling i mars 1999.
Og det israelske demokratiet ble likt "svært godt" eller "godt" av 78 prosent av palestina-araberne i en undersøkelse i desember 1996.  USA kom på 68 prosent, Frankrike på 62 prosent og PA-myndighetene på 43 prosent.  Palestinerne har en helt annen topprating på Israels demokrati enn norske venstrevridde medier.  Vi er lurt trill rundt her hjemme i Norge og av våre egne myndigheter i Oslo.  Liksom palestina-araberne gikk glipp av fred og utvikling, har vi gått glipp av sannheten.

onsdag 30. desember 2009

Jødehat i Norge.

Kronikk i avisen DagenMagazinet av Odd Myrland, 28. og 29.12.09



Del I av II


Det har kommet fram at mange israelere anser Norge som ett av de mest Israel-fiendtlige landene i
Vest-Europa. I Norge blir dette synspunktet avvist med en blanding av forakt, overbærenhet og
humor: I norsk mainstream finnes det lite eller ingen antisemittisme, mener norsk mainstream. På ett felt har man med en viss rett kunnet hevde at det er lite antisemittisme i Norge: Etter 2. verdenskrig har det ikke vært offisielt godtatt at jøder bosatt i Norge behandles annerledes enn andre mennesker. Men de siste tiårene er det kommet inn innvandrergrupper med en god del jødefiendtlige holdninger.  Jeg er redd for at denne
antisemittismen godtas, for eksempel slik at det godtas at jøder ikke kan opptre åpent som jøder på grunn av faren for å bli utsatt for vold. Det er allerede situasjonen for mange jøder i Oslo.

Forskjellsbehandling
Men stort sett ytrer antisemittismen seg ved at man behandler jødenes ørlille stat (litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke) helt annerledes enn alle andre stater.  Det potensielt farligste feltet i så måte gjelder flyktninger. Ett flyktningproblem behandles annerledes enn alle de andre, og hensikten er åpenbart å bringe jødene tilbake til situasjonen fra før 1948: Minoritet overalt, overlatt til flertallets skiftende og usikre «nåde».

I artikkelen Palestinske flyktninger har ingen allmenn rett til å vende tilbake har vi listet opp et stort antall flyktningtragedier etter år 1900, med kilde Wikipedia (Ethnic cleansing). Det er fakta som burde være velkjente og som i hovedsak ikke er omstridte. Noen av de mest kjente er at 400-500.000 finner flyktet fra de områdene av Finland som Russland overtok under 2. verdenskrig.  13-17 millioner etniske tyskere ble
jaget fra Øst-Europa i slutten av 2. verdenskrig og ikke minst etter at krigen var godt og vel slutt. Minst
 500.000 omkom under flukten.  Minst 10 millioner hinduer og muslimer ble jaget fra landet hvor de var i mindretall religiøst sett til landet hvor de var i flertall da India ble delt i Pakistan og India. Hundretusener ble drept.  Og ikke minst viktig i denne saken: Ca. 1 million jøder ble fordrevet fra arabiske land etter at Israel
ble opprettet i 1948, etter århundrer med diskriminering og tidvis forfølgelse.

Som sagt: Du finner mange flere flyktninggrupper i nevnte artikkel, som også bare er et utvalg av det som har vært.  Det som er felles for alle disse gamle flyktningproblemene, er at svært få i dag vil hevde at det fremmer noe godt at flyktningene vender tilbake dit de kom fra og får sine eiendommer igjen. Eller kanskje du har registrert at Mellomkirkelig råd i Den norske kirke fører noen kampanje for at finske flyktninger fra 40-tallet, og alle deres etterkommere, skal få vende tilbake til husene de flyktet fra, og hvor det nå bor russere? - I
mange tilfeller er en «rett til å vende tilbake» ikke mulig i praksis, fordi de tilbakevendte ville bli møtt med terror. Det gjelder for eksempel jødene fra arabiske land og (for å ta noe mye nyere) serberne fra Kosovo.

Den eneste flyktninggruppen som man vil gi rett til å vende tilbake etter over 60 år, er araberne som flyktet fra det Israel i 1948 og alle deres etterkommere (tallene varierer fra 4 til 6 millioner). To av de tre regjeringspartiene (SV og Sp) har denne «retten» klart skrevet inn i sitt program, Ap er visst litt vag, men i det minste mange av topplederne mener det der også. Disse politikerne har ingen tilsvarende programpost for noe annet gammelt flyktningproblem. Det samme gjelder for Mellomkirkelig Råd i Den norske kirke, Norsk
Folkehjelp og mange andre.  Dersom araberne får «rett til å vende tilbake», vil Israel være borte som tilfluktssted for jødene i løpet av kort tid. Det vil nemlig føre til arabisk flertall i Israel. Dette går altså vide kretser i norsk politikk og kirkeliv inn for.  Derimot vil det ikke være noe problem for Israel å betale erstatning etter hvilke satser det skulle være. Betingelsen er at jøder som er jaget og drept i Europa, i arabiske land og resten av verden, utløser erstatning etter de samme satsene.  Jødene har mye mer erstatning
til gode enn de skylder, ikke minst i Europa. Men det er ikke rimelig at Israel skal betale erstatning uten selv å få det.

Minoriteter i Midtøsten

Norske politikerne, kirkelederne og mange andre vil altså gjøre jødene til et mindretall i det eneste ørlille landet jødene har (Israel er mindre enn Nord-Trøndelag fylke).  Det må ses i sammenheng med hvordan minoriteter generelt blir behandlet i arabiske land, med andre ord hva slags situasjon nordmenn ønsker å bringe de israelske jødene i. Som nevnt er så godt som alle jøder jaget fra arabiske land. Den situasjonen de
flyktet fra, skal de altså bringes tilbake til.

I Irak er millioner av shia-muslimer, sunni-muslimer og kurdere jaget fra blandede områder til «sine egne» områder de siste årene, i en storstilt etnisk rensning.  I Saudi-Arabia styrer sunnimuslimer, der er shia-muslimer undertrykte og fattige. I Iran styrer shia-muslimer, der er sunni-muslimene undertrykte og fattige. 
Og i Hamas' grunnlov, artikkel 7, står det at det kommer en dag da muslimene skal drepe hver eneste jøde i hele verden. Mange muslimer tror at vi nå nærmer oss sterkt den tiden da dette skal oppfylles. På miff.no kan du høre eksempler på at dette fremdeles blir forkynt.  At ledende nordmenn vil behandle de palestinske flyktningene annerledes enn de selv vil behandle alle andre flyktninger, med de sannsynlige følgene det får, vil jeg kalle et beinhardt jødehat.  Selvsagt vil man si at man er imot at jødene skal bli massakrert og jaget, man er for «like rettigheter for alle». Men de som har kjempet fram disse synspunktene i kirken, i partiene og organisasjonene vet veldig godt hvordan slike slagord praktiseres både blant palestinerne internt og i den arabiske verden ellers. De vet at de flotte orda er meget lite troverdige. De vet hva som vil skje med jødene i
virkeligheten dersom jødene mister kontrollen. Likevel går de inn for det.

Overfokusering i mediene

Et annet hovedfelt hvor jødehatet kommer sterkt til syne i norsk mainstream, er i forskjellen mellom hvordan Israel blir dekket av mediene på den ene siden og hvordan alle andre land i verden blir dekket på den andre, spesielt med hensyn til krig.  Ett eksempel blant utallige: I desember 2008-januar 2009 foregikk en krig mellom Israel og Hamas i Gaza, med ca. 1400 drepte palestinere. Krigen var det store hovedoppslaget hver eneste dag, med en masse bilder av drepte og sårede og sterke øyenvitneskildringer (blant annet av noen norske leger).

Samtidig ble 10-20 ganger så mange tamiler drept av regjeringsstyrker i borgerkrigen på Sri Lanka.  Det hadde minimal interesse, det ble bare dekket en liten brøkdel så mye og sterkt som den langt mindre blodige konflikten hvor Israel var innblandet. Og svært få etniske nordmenn gikk i tog sammen med tamilene, i motsetning til den store oppslutningen på anti-israelske demonstrasjoner.

BEINHARDT: At ledende nordmenn vil behandle de palestinske flyktningene annerledes enn de selv vil behandle alle andre flyktninger,

med de sannsynlige følgene det får, vil jeg kalle et beinhardt jødehat.
KRONIKK
Odd Myrland
redaktør Midtøsten i fokus

Del II.

I Irak og Afghanistan dreper vestlige soldater mange ganger så mange sivile som de palestinerne som blir drept i krigen mot Israel.  Det har minimal interesse. Tyrkerne har ført en svært brutal krig mot sine kurdere, dekningen var minimal. (Det er en forholdsvis rolig periode akkurat nå i 2009 i den konflikten.)

Det foregår altså hele tiden en sterk overdekning av vold som kan knyttes til Israel sammenlignet med all annen voldsbruk i fjerne områder. Dersom vold fra muslimsk side hadde vært overdekket like systematisk, ville alle ha kalt det rasisme eller andre negativt ladede begreper. Men når det er jøder som rammes, er det
politisk korrekt. Dekningen pisker opp hat mot Israel, mot jøder og mot Israels venner også i Norge.  Det fikk vi tydelig se i forbindelse med den pro-israelske demonstrasjonen i Oslo i januar 2009 (under Gaza-krigen).

Dette gjelder også selv om representanter for Israel og Israels venner av og til får komme med en forklaring, og selv om hvert eneste ord i reportasjene skulle være nøyaktig sant og ingen bilder manipulert. Dersom man ikke har tilsvarende dekning og ikke viser tilsvarende bilder fra andre konflikter, blir det en skeiv dekning som fremmer hat. 

Gjentakelser
Det er ikke bare det at krigføring som Israel er innblandet i dekkes langt, langt sterkere enn annen krigføring mens den pågår. Israels «synderegister» gjentas stadig. 
Bare ett enkelt eksempel på vold fra ikke-jøder: Fra 1952 til 1962 førte Frankrike kolonikrig i Algerie. 
Anslagene over antall drepte algirere varierer fra 350.000 til 1,5 millioner, med utstrakt bruk av tortur. Sammenligningsvis døde ca. 18.000 franske soldater (6000 av dem av andre grunner enn kamp), ifølge Wikipedia. Hvor ofte hører og leser vi om dette når vi får en reportasje fra dagens Frankrike? Jeg vil påstå nesten aldri. Det samme med andre land med blodig fortid, langt mer enn Israel har, enten de er vestlige eller
«fremmedkulturelle».

Til sammenligning: Min lokalavis, Stavanger Aftenblad, har nå nylig hatt en medarbeider (med fotograf) på reise i Israel igjen.  Som alle andre fra Aftenbladet som reiser til Israel, passet han på å få med hva Israel skal ha gjort i 1948 da ca. 700.000 arabere (som siden har begynt å kalle seg palestinere) flyktet. Dette får Aftenbladet med hver gang, så langt jeg har kunnet se. Samtidig har det hittil ikke hendt at Aftenbladet har behandlet redaksjonelt jødene som flyktet den andre veien, i mange tilfeller av meget gode grunner (de ble utsatt for trusler og vold, i noen tilfeller direkte fordrevet). Og det er nesten utenkelig at Aftenbladet tar opp noe annet gammelt flyktningproblem (finner, tyskere, …).

Bare det ene som kan brukes mot Israel, terpes om igjen og om igjen. 
Og ellers kjøres det på nytt på Gaza-krigen for et år siden. Når dette skrives, har jeg nettopp lest en dobbeltside om det. Jeg kan ikke huske noen tilsvarende markering av andre kriger i ettertid.

I forholdet til Israel er Aftenbladet typisk for norske medier.  Voldsbruk i nåtid og fortid behandles helt annerledes når Israel kan gis skylden enn annen voldsbruk, også fra vestlige land. Dersom en tilsvarende forskjellsbehandling hadde rammet muslimer, hadde alle forstått at dette er uforsvarlig og egnet til å piske opp hat. Men den grunnleggende fiendtligheten i Norge mot jødenes stat gjør at skeivdekningen er godtatt
når den rammer jøder.

Ingen sammenligning
I sammenheng med foranstående:  Israel behandles som om det skulle være det eneste landet i verden.
Det palestinske flyktningproblemet sammenlignes ikke med andre flyktningproblemer. Israels krigføring sammenlignes ikke seriøst med andre lands krigføring. Israel tåler å bli sammenlignet med hvem som helst som fører krig, men det skulle en ikke tro ut fra dekningen.

Diskrimineringen av muslimene i Israel sammenlignes ikke med diskriminering av minoriteter i andre land. Til Israel stilles det ideelle krav, med stor kritikk når det ikke lever opp til kravene.  For eksempel får Israel kritikk for at muslimene i Israels har dårligere utdanning enn jødene. Men forskjellen mellom muslimer og
flertallsbefolkning i Israel er mindre enn den er mange steder i Europa.  Det har ingen interesse. Israel
kritiseres uten å sammenligne med andre land.

Underfokusering
Som nevnt var det borgerkrig på Sri Lanka samtidig med Gaza-krigen i overgangen 2008-09. Det var 10-20 ganger så mange døde på Sri  Lanka som i Gaza. Både tamiler og mange andre reagerte på den påfallende
mangelen på interesse for tamilenes skjebne. Det ble ikke noen mediestorm som kunne påvirke regjeringen på Sri Lanka til en mindre brutal politikk.  Det har vært en rekke andre store voldskatastrofer også, for eksempel i Darfur i Sudan og i Kongo.  Jan Egeland og andre har stått fram med sterke appeller. Responsen
i mediene er minimal. Når noen spør om grunnen til mangelen på interesse, møtes det med
øredøvende taushet. Denne mangelen på dekning har sikkert kostet tusener av mennesker livet på grunn av manglende nødhjelp og ikke minst manglende politisk støtte. Den gir tyrannene større handlingsrom.

Jeg har aldri sett noen fra de store mediene gi et seriøst svar på hvorfor det er en så grenseløs stor forskjell i dekning av konflikter hvor Israel er innblandet på den ene siden og alle andre konflikter på den andre, og på den oppsiktsvekkende mangelen på interesse for tragedier som til dels har folkemordsdimensjoner.  Jeg kan ikke si noe sikkert om grunnen. Men dersom alle konflikter skulle dekkes i forhold til tapstall og nød, ville Israels krigføring framstå slik den egentlig er: Mindre brutal enn andre lands krigføring, også vestlige
lands. Man vil kanskje unngå at folk forstår det.

Mediene rapporterer veldig lite om andre gamle flyktningetragedier enn den palestinske. Her gjelder
det samme: Hvis flyktningtragediene ble framstilt i forhold til antall flyktninger og graden av død, ville palestinernes flukt reduseres fra den eneste mange kjenner til og til noe nokså ordinært, som ikke minst jødene gjennom historien  har opplevd hundrevis av ganger.

Ibsen skriver: «Man skal ei granske hjerter eller nyrer. Det er ei verv for støv, men for dets styrer.» Så jeg skal være forsiktig med å si noe om hva som bevisst ligger bak dekningen i de ulike redaksjoner.

Men virkningen av dette, og mye annet lignende, mener jeg berettiger kritikken mot Norge for fiendtlig holdning mot Israel i politikk, medieverden og kirkeliv. Om man skal kalle det antisemittisme eller jødehat, er et spørsmål om ordbruk. Det legitimerer i hvert fall det hatet som er i ulike deler av befolkningen og pisker opp mer hat. Og det ville, om det ble gjennomført, føre til at jødene mister sitt land. Mange nordmenn er forhåpentligvis ikke helt klar over hva de er med på.

Jeg håper at vi, Israels venner, lykkes i å få dette bedre fram.

mandag 19. oktober 2009

Israel leder an sammen med bilgigantene Renault og Nissan

- står foran en transportrevolusjon

De nyeste el-bilene
på gaten i Israel
i 2011



Om bare halvannet år
forestår en veritabel trans-
portrevolusjon, idet de første
masseproduserte elektrisk
drevne biler da vil begynne
å kjøre i Israel.

Bilen, som har navnet "Fluence ZE", er blitt til ved et nært samarbeid mellom det iraelske bilinfrastrukturfirmaet "Better Place" og den franske bilfabrikken Renault. Som følge av Reanults tilknytning til den japanske bilgiganten Nissan er selskapet nå verdens fjerde største bilprodusent.

Renault og "Better place" har nettopp underskrevet en avtale, hvor sistnevnte skal importere og markedsføre bilen i Israel fra begynnelsen av 2011.

Bokstavene ZE i navnet på den nye bilen står for det miljøvennlige "Zero Emission" ("Null utslipp"). Bilen er nettopp blitt vist - under stor oppmerksomhet - på automessen i Frankfurt.

Avisen "New York Times" brakte 18. september en helsides annonse om fire "Fluence ZE"-bilmodeller under overskriften: "Alle kan fremstille el-biler, men hvem kan gjøre en el-bil tilgjengelig for alle?"

Prisen på kjøretøyet er ennå ikke kjen. Men om tekniske enkeltheter vites det:
Den har fem sitteplasser, er 4,82 meter lang, har en aksel på 1.672 meter og et bagasjerom på 0,329 kubikkmeter. Den har en rekkevidde på 160 km, og dens batteri kan lades opp på få minutter ved oppladingssteder, som nå er under oppførelse.

I Israel vil den bli solgt med en fireårs, 120.000 km garanti. Den ventes å bli lansert i 20 land i 2011.

Renaults president, Carlos Ghosn, sier om avtalen med det israelske firmaet, at "dette er et skritt frem for Renaults el-bil strategi -en attraktiv og romslig familiebil, som vil kunne konkurrere i driftsutgifer med konvensjonellle kjøretøy".

Presidenten for det israelske firmaet "Better Place" er den 41-årige Shai Agassi. Han sier at avtalen med Renault er en historisk milepel ved produksjonen av en mer bekvem og prisoverkommelig bil enn et alminnelig bensindrevet kjøretøy.

Av Richard Oestermann

i "Et ord fra Jerusalem" nr. 9 - 2009.