Klipp fra The Jerusalem Post.

Sensasjonelt arkeologisk funn i Jerusalem
Del av en 3000 år gammel keramikkrukke med hebraiske bokstaver
Arkeologen Yossi Garfinkel viste nylig frem i Jerusalem en del av en keramikkrukke med hebraiske skrifttegn som han fant under utgraving i Jerusalem.
Den aktuelle krukken er fra Kong Davids tid og inneholder tre linjer med hebraiske skrifttegn. Krukkedelen er den eldste hebraiske innskrift som er funnet.

ISRAEL ER GUDS FOLK FREMDELES. (Del. II)

Kronikk av Per Haakonsen i DagenMagazinet 3. desember 2008. Del II.

Kravet om at Israel skal være et hellig folk tilsvarer det budet som møter oss kristne i ordene: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din makt." Det er det heller ingen av oss som har vært i nærheten av! Men har vi av den grunn opphørt å være kristne? Nei, sier Paulus, fordi vi lever ikke lenger under loven, men under nåden.

Det samme gjelder Israel. De har sine nådeløfter som er gitt patriarkene. Gud er trofast, og han går ikke tilbake på løftene til fedrene. Slik leser vi det mange steder.

I Romerbrevet (9-11) bekrefter Paulus at løftene til fedrene ligger fast også i nytestamentlig tid. Etter at jødene hadde forkastet sin Messias var det jo en nærliggende tanke at Gud til gjengjeld forkastet Israel. Men det avviser Paulus blankt: "Har da Gud forkastet sitt folk?" Han stiller spørsmålet utelukkende for å avvise det. "Langt derifra!" "Gud har ikke forkastet sitt folk som han forut kjente." De er rett nok blitt forherdet, men de er ikke forkastet.

Gud kan ikke forkaste et folk som han forut kjente, sier Paulus. Det vil si at han har vedkjent seg dette folket fra evighet av og derfor ikke kan forkaste det. Med andre ord. Det nye testamentet bekrefter at Israels særstilling som Guds folk ligger fast.

Til evig tid

Løftene til Abraham, Isak og Jakob ligger som en bærebjelke i hele Det gamle testamentet. Det er hevet over tvil at disse løftene ikke har noen begrensning i tid. Guds ord sier gjentagne ganger at dette er en evig pakt. "Og du dannet deg ditt folk Israel, så det skulle være ditt folk til evig tid" (2. Sam. 7:24). Andre steder leser vi at Herren elsker sitt folk Israel og derfor vil hegne om det og holde det oppe til evig tid.

At Herren vil verne sitt folk, er også det som ligger i velsignelsen til Abraham. De som velsigner Israel vil selv høste velsignelse. Motsatt vil hver den som forbanner Israel, bli møtte med Guds vrede og straff. Herren påtar seg å bevare sitt folk mot utslettelse. Historien selv vitner om hvor sant dette er.

Så sikker er Israels utvalgelse at den sammenliknes med naturlovene i skaperverket. "Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager" (Jes. 31,36) Like sikkert som at solen lyser om dagen og månen om natten er Israels utvelgelse.

Men ikke alle vil gå med på dette. Våre teologer viser til 2. Kor. 1 hvor det står at alle løftene har fått sitt Ja og sitt Amen i Kristus. Dette utlegges slik at løftene til Israel og dermed også utvelgelsen har fått sin oppfyllelse i Kristus. Det er de troende i Kristus som nå er Guds folk. Ja, det er riktig at vi som troende er Guds barn og at vi tilhører Abrahams ætt. Men den historiske siden ved utvelgelsen er ikke oppfylt i Kristus. Den tilhører fremdeles Israel.

Israel i frelseshistorien
Vi vet alle at Israel var Guds åpenbaringsolk i gammeltestamentlig tid. Men i hvilken grad kan det sies å være en Herrens tjener også i nytestamentlig tid?

Når vi skal svare på det, kan det være nyttig å dvele ved den rolle jødene spilte i Jesu lidelseshistorie. Det er jødene som forfølger Jesus og bringer ham på korset. Men det forunderlige ved dette, er at hele hendelsesforløpet er nøye beskrevet i Det gamle testamentet. Dette kan bare forståes dit hen at jødene går i de gjerninger som forut var lagt ferdig for dem. Med andre ord, at det var meningen at de skulle gjøre akkurat det de gjorde. La oss se litt på dette.

I 1. Peters brev (2:8) sier apostelen om sine landsmenn at de "snubler ved sin vantro mot Ordet", men så tilføyer han de voldsomme ordene at "til det er de også satt". Vi kunne også ha oversatt det med at dette var deres "bestemmelse". Det var altså meningen at de skulle gjøre det de gjorde.

Skriftene oppfylles

Den samme tanken går igjen i Peters store pinsetale. Her heter det at Jesus "ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten". (Apg. 2:23) Det var rett nok jødene som slo ham i hjel, sier Peter, men det som skjedde var bestemt i Guds råd.

I Getsemane hugger Peter øret av yppersteprestens tjener. Han får en reprimande av Jesus: tror du ikke at jeg kunne be min Far sende meg mer enn tolv legioner engler? Og så kommer det: "Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?..... Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt."

Hvilke skriftsteder tenker Jesus på? Det mest nærliggende er jo den salmen Jesus ba på korset, Salme 22 - "Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?". Salmen beskriver Messias' lidelse som en kosfestelse - tusen år før det skjer. Salmen har også med de ord som skulle falle ved korset.

Korsfestelsen er også nevnt hos Sakarias (kap. 12) "de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget." Vi har også Moses som henger opp kobberslangen på en stang i ørkenen. I sin samtale med Nikodemus bruker Jesus dette som et bilde på sin egen lidelse og død.

Men fremfor alt er den lidende Messias utførlig beskrevet hos Jesaja kapitlene 49 - 53. Her tales det om "en smertens mann", en som var forlatt og foraktet av mennesker. Og så står det: "Men det behaget Herren å knuse ham... Ved trengsel og dom ble han revet bort..." Det behaget Herren å knuse ham. Det var ikke noe som jødene tok seg til. En bestemmelse var fattet i Guds råd, og dette blir profetert av Jesaja 700 år før det skjer.

Vi kan ikke nevne alle skriftstedene. Men det sentrale her er at Jesus lider i henhold til Skriftene. Korsfestelsen var ingen arbeidsulykke. Det var ingen impulshandling eller tilfeldighet som brakte Jesus på korset. Ved sin lidelse og død oppfyller han profetiene i Det gamle testamentet. Og hadde han ikke gjort det, ville Det gamle testamentet ha manglet troverdighet.

Jødenes rolle på Golgata
I vår sammenheng er spørsmålet: hvorledes skulle frelsesverket ha blitt gjennomført om ikke jødene hadde medvirket? Og hvordan skulle de ha kunnet unndra seg å medvirke når dette var så utførlig profetert?

Paulus sier at "Gud ga dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører". Gud ga dem. Jødene måtte forherdes for at frelsesverket skulle kunne gjennomføres.

En Messias-troende jøde sa det slik: "Det ble dessverre vår jobb å spille skurken i dramaet på Golgata". Uttalelsen gjenspeiler en meget korrekt bibelforståelse. Vi hedningekristne må vokte oss for hovmod, og i stedet tenke igjennom hva jødenes medvirkning i Guds frelsesplan har kostet dette folket.

Intervju i DagenMagazinet i dag v/Ove Eikje.

Immigranter fra 120 land

OVE EIKJE
Publisert 03.12.2008

FOTO: OVE EIKJE

HJELPER UNGDOM: – Vi tar blant ansvar for 7.000 ungdommer som lever i faresonen over hele Israel, fordi de er forsømt, forteller direktør Yacov Snir i organisasjonen Keren Hayesod.

Dette opplyser direktør Yacov Snir i organisasjonen Keren Hayesod til DagenMagazinet.

Keren Hayesod er den økonomiske avdelingen i Jewish Agency, og har som oppgave å samle inn penger for å hjelpe jøder hjem til Israel. Immigrasjonen var høyest i 1990 da nærmere 200.000 jøder kom til Israel, i forbindelse med at kommunismen gikk i oppløsning blant annet i tidligere Sovjetunionen.

Men i de siste årene har det kommet stadig færre immigranter. I fjor var det under 20.000 personer, og prognosene ser ut til at det i år blir omtrent det samme.

Viktig brikke

– Keren Hayesod er en viktig brikke i arbeidet med å bygge Israel. Vi holder på med veggene, og taket mangler, men vi skal fortsette med å hjelpe fattige og forfulgte jøder rundt i verden hjem. Vi er svært takknemlig for støtten fra Hjelp Jødene Hjem, sa Yacov Snir da norske israelsvenner besøkte organisasjonens hovedkvarter i Jerusalem.

Direktøren pekte på at de hjelper også nye immigranter etter at de er kommet til sitt nye hjemland.

110.000 etiopiske jøder

Yacov Snir opplyste at i de siste 15 årene har Jewish Agency hjulpet 110.000 etiopiske immigranter til Israel og gjennom den første harde tiden i sitt nye hjemland.

– De kommer fra et u-land uten vann og elektrisitet og til et moderne samfunn der de blant annet kan bruke datamaskiner – i løpet av noen timers reise. Dette er en vanskeligere sak enn å gå gjennom Det røde hav, mente Snir.

Han la ikke skjul på at det er et ressurskrevende prosjekt å bringe hjem de siste falasha-jødene fra Etiopia, der omkring 1.400 mennesker venter på å flytte til Israel. Noen av dem har ventet lenge, og nå ber de ansvarlige myndigheter om at alle Israels venner må bli med på denne dugnaden.DM

ISRAEL ER GUDS FOLK FREMDELES

STØTTE: Når kirken først engasjerer seg i Midtøstenkonflikten, skulle en jo ha trodd at støtten gikk til jødene som er kirkens åndelige røtter, og ikke araberne, skriver Per Haakonsen i denne første delen av sin kronikk. Foto: Scanpix-Illustrasjon

Israel er Guds folk fremdeles
Del I av II

Tanken om at Israel skulle være Guds folk fremdeles møter liten forståelse i det norske folk. Endog mange kristne har problemer her. Ja, Israel som folk og nasjon har i det hele tatt liten forståelse – enten vi legger bibelske perspektiver på det eller ikke.

Men slik har det ikke alltid vært. På 50- og 60-tallet bodde Israel i alles hjerter, og Norge var en av de varmeste forsvarere av staten Israel. Men etter at Israel invaderte Sør-Libanon i 1978, begynte det å snu. Og etter Libanonkrigen i 1982, var det definitivt over med sympatien for Israel. Vi kom til å se på araberne som den undertrykte part, som fortjente vår medfølelse. Terrororganisasjonen PLO ble i folks øyner til en frigjøringsorganisasjon, og i 1994 ble Yasser Arafat æret med Nobels fredspris. Araberne var blitt helter i stedet for israelerne.

En meningsmåling fra 2002 viste at blant dem som hadde tatt stilling til konflikten i Midtøsten, støttet fire av fem nordmenn araberne. Israel var nærmest å forstå som et fyrop, og slik er det fremdeles. I en artikkel i Aftenposten i 2006 sa Jostein Gaarder det mange tenkte: «Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten.»

Kirken tar parti
Ikke bare folket, men også kirken har tatt parti. I årenes løp har en lang rekke biskoper og kirkeledere i tur og orden besøkt Israel – ikke for å gi uttrykk for sin sympati med jødene – men med jødenes fiender. Siste par ut i så måte var biskopene Baasland og Byfuglien som på en tur til Israel i 2007, kunne stemple landet som en apartheidstat. Intet mindre.

Den norske kirke har i flere år hatt et nært samarbeid med Den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og «Det hellige land». Kirken består av palestiner-arabere og driver sin virksomhet på Vestbredden og Jordan. Kirkens leder, biskop Munib Younan, talte på det nylig avholdte kirkemøtet på Øyer. Men Munib Younan er ingen jødevenn. Han har kommet med en rekke antisemittiske uttalelser og har alltid vært motstander av staten Israel. Norske kirkeledere legger da heller ikke skjul på at støtten til «søsterkirken» i Palestina, er motivert ut fra sympati med arabernes sak og deres «frigjøringskamp».

Når kirken først engasjerer seg i Midtøstenkonflikten, skulle en jo ha trodd at støtten gikk til jødene som er kirkens åndelige røtter. Eller at man i det minste innledet et samarbeid med de messianske jødene. De er jo også våre brødre i troen. Når kirken ikke gjør det, henger det ikke bare sammen med at sympatien er på arabernes side, men også med den teologisk forståelse at det er kirken som er det egentlige Guds folk. Jødenes særstilling har for lengst opphørt.Våre politikere

Våre politikere,
særlig fra Arbeiderpartiet, var i begynnelsen glødende forkjempere for staten Israel. Men på 80-tallet snudde også de. Etter at Yasser Arafats måtte dra i eksil i Tunisia, ble han oppsøkt av en rekke fremtredende politikere som Torbjørn Jagland, Thorvald Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland. Den sittende regjering har som det eneste land i den vestlige verden, anerkjent den Hamas-ledede «samlingsregjering» som ble dannet etter valget i 2005.

Norge ignorerer at Hamas står både på EUs og USAs liste over terrororganisasjoner.

Det siste nå, er at utenriksminister Jonas Gahr Støre er kommet med en bok, der han antyder at jødenes behandling av palestinerne kan sammenliknes med forfølgelsen av jødene i Tyskland på 1930-tallet. Dette har fått det israelske utenriksdepartement til å reagere.

Tenk om våre politikere hadde kunnet forestille seg at jødene fremdeles er Guds folk! Men det ligger helt utenfor deres horisont.
I Israel er den endrede norske holdning for lengst registrert. Israelsk presse karakteriserer Norge som det mest israelsfiendtlige land i Europa. Israels ambassadør til Norge, Miryam Shomrat, uttaler at hun ikke noen steder har funnet en så ekstrem antiisraelsk holdning som i vårt land. Israelerne ser nå med skepsis på Norge. Dette kan en registrere med selvsyn. En vanlig norsk turist opplever nå å bli møtt med en kald skulder av israelerne (men ikke av araberne) når en reiser rundt i landet.

Israels venner
Norge har tatt parti for araberne og mot Israel. Dette synes å være en sikker konklusjon. Det endrede klima rammer selvsagt alle oss som er Israels venner. Vi har på en måte lidt samme skjebne som Israel, vi er blitt en marginalisert gruppe i samfunnet. Ja, ikke bare der, men også i kirkelig sammenheng.

Men Israel er fremdeles Guds folk. Hvor har vi det i fra? Jo, fra Bibelen. Vi henter hele vår forståelse for vårt israelsengasjement ut fra Guds eget ord. I en trengt situasjon må vi som støtter Israel, pusse støv av vår teologiske forståelse. Vi må gå inn i striden med det som er vårt våpen – Guds ord. Derfor vender vi oss nå til Bibelen for å la den tale til oss.

Guds eiendomsfolk
Bibelen taler helt tydelig om at Israel er Guds eiendomsfolk. Israel er utvalgt av Gud til å være hans eiendomsfolk fremfor alle folk på jorden (5. Mos. 7:6). Denne utvelgelsen gjelder altså utelukkende Israel som folk. Det er ingen annet folkeslag som har en slik særstilling. Israel velges ut som et hellig folk fordi det skal ha en oppgave i Guds frelsesplan. Denne oppgaven er Israel alene om.

Utvelgelsen får et konkret uttrykk ved at Herren velger ut Abraham, Isak og Jakob – patriarkene. Disse får tre løfter: et løfte om land, et løfte om at de skal bli til et stort folk og ikke minst velsignelsen. Til sammen representerer disse tre løftene Israels utvelgelse (1. Mos. 12:1-3).
Det er to ting vi skal legge merke til ved disse løftene: de er nådeløfter og de er løfter som ikke har noen begrensning i tid.

At løftene til patriarkene er nådeløfter betyr at det ikke er knyttet noen betingelser til disse løftene. Herren spør ikke etter noe Israel skal gjøre eller være for at løftene skal stå ved lag. Det kreves ingen motytelse. Herren har ikke forpliktet andre enn seg selv. Det er altså en ensidig forpliktelse. Dette er evangeliesiden i Guds åpenbaring.

Dette er det viktig å være klar over. For i andre sammenhenger åpenbarer Gud seg også etter sin lovside. For eksempel heter det at Israel skal være Guds eiendomsfolk bare dersom de hører hans røst og holder hans pakt. (2. Mos. 19:5). Er det noe vi med sikkerhet kan si om Israel, så er det at det har de aldri vært i nærheten av. Jesaja klager (42:19):
«Hvem er blind uten min tjener og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? Du har sett mye, men du tar ikke vare på det.»

Per Haakonsen,Ås
Kronikk i DagenMagazinet 02.12.08 Del II kommer i morgen.