Kravet om at Israel skal være et hellig folk tilsvarer det budet som møter oss kristne i ordene: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din makt." Det er det heller ingen av oss som har vært i nærheten av! Men har vi av den grunn opphørt å være kristne? Nei, sier Paulus, fordi vi lever ikke lenger under loven, men under nåden.
Det samme gjelder Israel. De har sine nådeløfter som er gitt patriarkene. Gud er trofast, og han går ikke tilbake på løftene til fedrene. Slik leser vi det mange steder.
I Romerbrevet (9-11) bekrefter Paulus at løftene til fedrene ligger fast også i nytestamentlig tid. Etter at jødene hadde forkastet sin Messias var det jo en nærliggende tanke at Gud til gjengjeld forkastet Israel. Men det avviser Paulus blankt: "Har da Gud forkastet sitt folk?" Han stiller spørsmålet utelukkende for å avvise det. "Langt derifra!" "Gud har ikke forkastet sitt folk som han forut kjente." De er rett nok blitt forherdet, men de er ikke forkastet.
Gud kan ikke forkaste et folk som han forut kjente, sier Paulus. Det vil si at han har vedkjent seg dette folket fra evighet av og derfor ikke kan forkaste det. Med andre ord. Det nye testamentet bekrefter at Israels særstilling som Guds folk ligger fast.
Til evig tid
Løftene til Abraham, Isak og Jakob ligger som en bærebjelke i hele Det gamle testamentet. Det er hevet over tvil at disse løftene ikke har noen begrensning i tid. Guds ord sier gjentagne ganger at dette er en evig pakt. "Og du dannet deg ditt folk Israel, så det skulle være ditt folk til evig tid" (2. Sam. 7:24). Andre steder leser vi at Herren elsker sitt folk Israel og derfor vil hegne om det og holde det oppe til evig tid.
At Herren vil verne sitt folk, er også det som ligger i velsignelsen til Abraham. De som velsigner Israel vil selv høste velsignelse. Motsatt vil hver den som forbanner Israel, bli møtte med Guds vrede og straff. Herren påtar seg å bevare sitt folk mot utslettelse. Historien selv vitner om hvor sant dette er.
Så sikker er Israels utvalgelse at den sammenliknes med naturlovene i skaperverket. "Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager" (Jes. 31,36) Like sikkert som at solen lyser om dagen og månen om natten er Israels utvelgelse.
Men ikke alle vil gå med på dette. Våre teologer viser til 2. Kor. 1 hvor det står at alle løftene har fått sitt Ja og sitt Amen i Kristus. Dette utlegges slik at løftene til Israel og dermed også utvelgelsen har fått sin oppfyllelse i Kristus. Det er de troende i Kristus som nå er Guds folk. Ja, det er riktig at vi som troende er Guds barn og at vi tilhører Abrahams ætt. Men den historiske siden ved utvelgelsen er ikke oppfylt i Kristus. Den tilhører fremdeles Israel.
Israel i frelseshistorien
Vi vet alle at Israel var Guds åpenbaringsolk i gammeltestamentlig tid. Men i hvilken grad kan det sies å være en Herrens tjener også i nytestamentlig tid?
Vi vet alle at Israel var Guds åpenbaringsolk i gammeltestamentlig tid. Men i hvilken grad kan det sies å være en Herrens tjener også i nytestamentlig tid?
Når vi skal svare på det, kan det være nyttig å dvele ved den rolle jødene spilte i Jesu lidelseshistorie. Det er jødene som forfølger Jesus og bringer ham på korset. Men det forunderlige ved dette, er at hele hendelsesforløpet er nøye beskrevet i Det gamle testamentet. Dette kan bare forståes dit hen at jødene går i de gjerninger som forut var lagt ferdig for dem. Med andre ord, at det var meningen at de skulle gjøre akkurat det de gjorde. La oss se litt på dette.
I 1. Peters brev (2:8) sier apostelen om sine landsmenn at de "snubler ved sin vantro mot Ordet", men så tilføyer han de voldsomme ordene at "til det er de også satt". Vi kunne også ha oversatt det med at dette var deres "bestemmelse". Det var altså meningen at de skulle gjøre det de gjorde.
Skriftene oppfylles
Den samme tanken går igjen i Peters store pinsetale. Her heter det at Jesus "ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten". (Apg. 2:23) Det var rett nok jødene som slo ham i hjel, sier Peter, men det som skjedde var bestemt i Guds råd.
I Getsemane hugger Peter øret av yppersteprestens tjener. Han får en reprimande av Jesus: tror du ikke at jeg kunne be min Far sende meg mer enn tolv legioner engler? Og så kommer det: "Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?..... Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt."
Hvilke skriftsteder tenker Jesus på? Det mest nærliggende er jo den salmen Jesus ba på korset, Salme 22 - "Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?". Salmen beskriver Messias' lidelse som en kosfestelse - tusen år før det skjer. Salmen har også med de ord som skulle falle ved korset.
Korsfestelsen er også nevnt hos Sakarias (kap. 12) "de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget." Vi har også Moses som henger opp kobberslangen på en stang i ørkenen. I sin samtale med Nikodemus bruker Jesus dette som et bilde på sin egen lidelse og død.
Men fremfor alt er den lidende Messias utførlig beskrevet hos Jesaja kapitlene 49 - 53. Her tales det om "en smertens mann", en som var forlatt og foraktet av mennesker. Og så står det: "Men det behaget Herren å knuse ham... Ved trengsel og dom ble han revet bort..." Det behaget Herren å knuse ham. Det var ikke noe som jødene tok seg til. En bestemmelse var fattet i Guds råd, og dette blir profetert av Jesaja 700 år før det skjer.
Vi kan ikke nevne alle skriftstedene. Men det sentrale her er at Jesus lider i henhold til Skriftene. Korsfestelsen var ingen arbeidsulykke. Det var ingen impulshandling eller tilfeldighet som brakte Jesus på korset. Ved sin lidelse og død oppfyller han profetiene i Det gamle testamentet. Og hadde han ikke gjort det, ville Det gamle testamentet ha manglet troverdighet.
Jødenes rolle på Golgata
I vår sammenheng er spørsmålet: hvorledes skulle frelsesverket ha blitt gjennomført om ikke jødene hadde medvirket? Og hvordan skulle de ha kunnet unndra seg å medvirke når dette var så utførlig profetert?
I vår sammenheng er spørsmålet: hvorledes skulle frelsesverket ha blitt gjennomført om ikke jødene hadde medvirket? Og hvordan skulle de ha kunnet unndra seg å medvirke når dette var så utførlig profetert?
Paulus sier at "Gud ga dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører". Gud ga dem. Jødene måtte forherdes for at frelsesverket skulle kunne gjennomføres.
En Messias-troende jøde sa det slik: "Det ble dessverre vår jobb å spille skurken i dramaet på Golgata". Uttalelsen gjenspeiler en meget korrekt bibelforståelse. Vi hedningekristne må vokte oss for hovmod, og i stedet tenke igjennom hva jødenes medvirkning i Guds frelsesplan har kostet dette folket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar