ISRAEL ER GUDS FOLK FREMDELES

STØTTE: Når kirken først engasjerer seg i Midtøstenkonflikten, skulle en jo ha trodd at støtten gikk til jødene som er kirkens åndelige røtter, og ikke araberne, skriver Per Haakonsen i denne første delen av sin kronikk. Foto: Scanpix-Illustrasjon

Israel er Guds folk fremdeles
Del I av II

Tanken om at Israel skulle være Guds folk fremdeles møter liten forståelse i det norske folk. Endog mange kristne har problemer her. Ja, Israel som folk og nasjon har i det hele tatt liten forståelse – enten vi legger bibelske perspektiver på det eller ikke.

Men slik har det ikke alltid vært. På 50- og 60-tallet bodde Israel i alles hjerter, og Norge var en av de varmeste forsvarere av staten Israel. Men etter at Israel invaderte Sør-Libanon i 1978, begynte det å snu. Og etter Libanonkrigen i 1982, var det definitivt over med sympatien for Israel. Vi kom til å se på araberne som den undertrykte part, som fortjente vår medfølelse. Terrororganisasjonen PLO ble i folks øyner til en frigjøringsorganisasjon, og i 1994 ble Yasser Arafat æret med Nobels fredspris. Araberne var blitt helter i stedet for israelerne.

En meningsmåling fra 2002 viste at blant dem som hadde tatt stilling til konflikten i Midtøsten, støttet fire av fem nordmenn araberne. Israel var nærmest å forstå som et fyrop, og slik er det fremdeles. I en artikkel i Aftenposten i 2006 sa Jostein Gaarder det mange tenkte: «Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten.»

Kirken tar parti
Ikke bare folket, men også kirken har tatt parti. I årenes løp har en lang rekke biskoper og kirkeledere i tur og orden besøkt Israel – ikke for å gi uttrykk for sin sympati med jødene – men med jødenes fiender. Siste par ut i så måte var biskopene Baasland og Byfuglien som på en tur til Israel i 2007, kunne stemple landet som en apartheidstat. Intet mindre.

Den norske kirke har i flere år hatt et nært samarbeid med Den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og «Det hellige land». Kirken består av palestiner-arabere og driver sin virksomhet på Vestbredden og Jordan. Kirkens leder, biskop Munib Younan, talte på det nylig avholdte kirkemøtet på Øyer. Men Munib Younan er ingen jødevenn. Han har kommet med en rekke antisemittiske uttalelser og har alltid vært motstander av staten Israel. Norske kirkeledere legger da heller ikke skjul på at støtten til «søsterkirken» i Palestina, er motivert ut fra sympati med arabernes sak og deres «frigjøringskamp».

Når kirken først engasjerer seg i Midtøstenkonflikten, skulle en jo ha trodd at støtten gikk til jødene som er kirkens åndelige røtter. Eller at man i det minste innledet et samarbeid med de messianske jødene. De er jo også våre brødre i troen. Når kirken ikke gjør det, henger det ikke bare sammen med at sympatien er på arabernes side, men også med den teologisk forståelse at det er kirken som er det egentlige Guds folk. Jødenes særstilling har for lengst opphørt.Våre politikere

Våre politikere,
særlig fra Arbeiderpartiet, var i begynnelsen glødende forkjempere for staten Israel. Men på 80-tallet snudde også de. Etter at Yasser Arafats måtte dra i eksil i Tunisia, ble han oppsøkt av en rekke fremtredende politikere som Torbjørn Jagland, Thorvald Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland. Den sittende regjering har som det eneste land i den vestlige verden, anerkjent den Hamas-ledede «samlingsregjering» som ble dannet etter valget i 2005.

Norge ignorerer at Hamas står både på EUs og USAs liste over terrororganisasjoner.

Det siste nå, er at utenriksminister Jonas Gahr Støre er kommet med en bok, der han antyder at jødenes behandling av palestinerne kan sammenliknes med forfølgelsen av jødene i Tyskland på 1930-tallet. Dette har fått det israelske utenriksdepartement til å reagere.

Tenk om våre politikere hadde kunnet forestille seg at jødene fremdeles er Guds folk! Men det ligger helt utenfor deres horisont.
I Israel er den endrede norske holdning for lengst registrert. Israelsk presse karakteriserer Norge som det mest israelsfiendtlige land i Europa. Israels ambassadør til Norge, Miryam Shomrat, uttaler at hun ikke noen steder har funnet en så ekstrem antiisraelsk holdning som i vårt land. Israelerne ser nå med skepsis på Norge. Dette kan en registrere med selvsyn. En vanlig norsk turist opplever nå å bli møtt med en kald skulder av israelerne (men ikke av araberne) når en reiser rundt i landet.

Israels venner
Norge har tatt parti for araberne og mot Israel. Dette synes å være en sikker konklusjon. Det endrede klima rammer selvsagt alle oss som er Israels venner. Vi har på en måte lidt samme skjebne som Israel, vi er blitt en marginalisert gruppe i samfunnet. Ja, ikke bare der, men også i kirkelig sammenheng.

Men Israel er fremdeles Guds folk. Hvor har vi det i fra? Jo, fra Bibelen. Vi henter hele vår forståelse for vårt israelsengasjement ut fra Guds eget ord. I en trengt situasjon må vi som støtter Israel, pusse støv av vår teologiske forståelse. Vi må gå inn i striden med det som er vårt våpen – Guds ord. Derfor vender vi oss nå til Bibelen for å la den tale til oss.

Guds eiendomsfolk
Bibelen taler helt tydelig om at Israel er Guds eiendomsfolk. Israel er utvalgt av Gud til å være hans eiendomsfolk fremfor alle folk på jorden (5. Mos. 7:6). Denne utvelgelsen gjelder altså utelukkende Israel som folk. Det er ingen annet folkeslag som har en slik særstilling. Israel velges ut som et hellig folk fordi det skal ha en oppgave i Guds frelsesplan. Denne oppgaven er Israel alene om.

Utvelgelsen får et konkret uttrykk ved at Herren velger ut Abraham, Isak og Jakob – patriarkene. Disse får tre løfter: et løfte om land, et løfte om at de skal bli til et stort folk og ikke minst velsignelsen. Til sammen representerer disse tre løftene Israels utvelgelse (1. Mos. 12:1-3).
Det er to ting vi skal legge merke til ved disse løftene: de er nådeløfter og de er løfter som ikke har noen begrensning i tid.

At løftene til patriarkene er nådeløfter betyr at det ikke er knyttet noen betingelser til disse løftene. Herren spør ikke etter noe Israel skal gjøre eller være for at løftene skal stå ved lag. Det kreves ingen motytelse. Herren har ikke forpliktet andre enn seg selv. Det er altså en ensidig forpliktelse. Dette er evangeliesiden i Guds åpenbaring.

Dette er det viktig å være klar over. For i andre sammenhenger åpenbarer Gud seg også etter sin lovside. For eksempel heter det at Israel skal være Guds eiendomsfolk bare dersom de hører hans røst og holder hans pakt. (2. Mos. 19:5). Er det noe vi med sikkerhet kan si om Israel, så er det at det har de aldri vært i nærheten av. Jesaja klager (42:19):
«Hvem er blind uten min tjener og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? Du har sett mye, men du tar ikke vare på det.»

Per Haakonsen,Ås
Kronikk i DagenMagazinet 02.12.08 Del II kommer i morgen.