Israel og tidsånden

DET HAR i tiden under og etter «Gazakrigen» stormet kraftig mot dem som ikke lar seg rive med i fordømmelsen av Israel. I stormkastene kan det også høres noe som må kalles antisemittisme. I et større perspektiv ser antisemittismen ut til å tåles mer og mer av tidsånden. Tidsånden fremtrer så umerksomt, men likevel med en fengslende makt over folks tanker og holdninger som den elegant dreier inn under sitt banner.

DEN SOM FORSVARER Israel og jødene i studentmilijø, på arbeidsplass, i media osv., får merke tidsåndens kraft og innflytelse nærmest som en flodbølge! Bildene som massemediene formidler er heller ikke et unntak fra tidsånden. De er for manges vedkommende eneste informasjon om konflikten. Men tas det med tilstrekkelig bakgrunnsstoff og historiske kjensgjerninger til at folk får mulighet til å danne seg et objektivt bilde? Neppe, blir min påstand.

FRA DE MANGE debattene om den arabisk-israelske konfliken den siste tiden, er det noen svært misvisende vendinger jeg gjerne ønsker å peke på. Setningen «Israels ulovlige okkupasjon» går igjen. Den sammenlignes gjerne med Tysklands okkupasjon av Norge i april 1940. Hamas sammenlignes med den norske hjemmefronten.
Disse sammenligningene som fremføres av fremstående personer, er svært misvisende. Det er, etter min oppfatning, respektløst overfor den norske hjemmefront å bli sidestilt med Hamas og Hizbollah. Vi må ha klart for oss at det som kalles «Israels okkupasjon», er erobringer gjort i forsvarskrig.
Hadde ikke araberne i 1948 og 1967 angrepet Israel, ville ikke disse områdene blitt erobret. Hvorfor sies ikke dette? FN`s resolusjon 242 om bla. tilbaketrekning fra erobrede områder, er forsøkt etterkommet av Israel. I resolusjonsteksten ble det lagt vekt på at Israel skulle trekke seg tilbake fra «områder», som var erobret. Denne formuleringen poengterte at det skulle forhandles om grenser slik at Israel, den angrepne part, kunne få grenser som ivaretok deres rettmessige sikkerhet.

ARABERNE SAMLET SEG derimot i Kartom i Sudan etter seksdagerskrigen i 1967 og vedtok sine «tre nei»: Nei til forhandlinger med Israel. Nei til fred og nei til anerkjennelse.
Dette var ikke noe nytt. Det var linjen fra Haj Amin al-Husseini som var stormufti i Jerusalem og arabisk leder fra før 2. verdenskrig. Han var venn med Hitler og stod på nazistenes side under 2. verdenskrig.

al-Husseini og Hitler i samtale

Husseini fikk i stand flere massakre av den jødiske befolkning i Palestina.

ISRAEL HAR i fredsforhandlinger strukket seg svært langt i å gi tilbake erobret land i bytte mot varig fred og annerkjennelse. Dette er blitt avvist. I stedet finner vi en beregnende konfrontasjonslinje like siden FN’s delingsplan av 1947.
Da er spørsmålet berettiget: Er de ledende araberne egentlig interessert i fredelig sameksistens med en jødisk stat? De arabiske holdningene som er uttrykt i de siste 60–70 årene, samt charteret til Hamas, Hizbhollah og PLO, bør gi innspill til et slikt svar.

Det er deres rett å bli tatt på alvor. Og tas deres ord, handlinger og det de har nedfelt i sine charter på alvor, burde ikke svaret være vanskelig å se.
Det burde heller ikke være vanskelig å se hvor truende og komplisert det er for Israel å være omgitt av et nabolag der slike holdniger dominerer store deler av folket og myndighetene. Ser en på disse naboenes ressurser, avsløres også propagandautspillet om at Israel er som den store Goliat overfor David. Nei, Israel må ta sin eksistensielle sikkerhet på største alvor!

Alle midler tas i bruk i kampen mot Israel.

KAMPEN MOT ISRAEL føres på flere måter. Jeg viser til tre:
- Oljeressursene er et sterkt trumfkort mot nasjoner som blir for Israelvennlige. Få land tør av den grunn å bli upopulære i arabernes øyne.
– FN, der hver nasjons stemme teller, er en annen strategisk arena. Muslimske land finne gjerne sammen under avstemninger slik at de går i Israels disfavør. Deres «kjøp og press makt» mot andre lands stemmer, har bevirket at de kan få FN’s «godkjenningsstempel» på det mest absurde. For eksempel «Sionismeresulusjonen av 1975» der Ugandas diktator Idi Amin stod i spissen.
– I flyktningeleirene blir, tragisk nok, de palestina-arabiske flyktningene fra de arabiske angrepskrigene mot Israel holdt som en strategisk brikke, et «åpent sår», i kampen mot Israel.

DET ER RESPEKTLØST overfor muslimer å ikke ta deres tro på alvor. Her må det nyanseres. Men det er et faktum at fundamentalistiske krefter innen islam er en drivkraft i arabernes kamp mot jødene og staten Israels eksistens.
Et viktig poeng er lite kommet frem i dagens debatt: Jøder ble angrepet og massakrert av muslimer både i og utenfor Palestina lenge før Israel ble opprettet som stat i 1948. I Palestina stod det islamistiske muslimske brorskap bak. De samme krefter er grunnlaget for de mange palestinske «frigjøringsbevegelser» og terroristorganisasjoner. Egyptiske myndigheter er livredde for at de samme krefter skal få fotfeste der.

DA ISRAEL ble opprettet i 1948, ble den gamle og mange ganger grove forfølgelser av jøder fornyet i den arabisk-muslimske verden. De fleste måtte flykte. Nærmere 600 000 er kommet til Israel fra disse områdene mellom 1948 og 1972. Deres eiendelene ble for det meste konfiskert av myndighetene, og de utgjør enorme verdier.
Disse flyktningene med deres dramatiske bakgrunn, hører vi ikke om i pressen og andre massemedia.

ISRAELS KONFLIKTER med sine arabiske naboer må sees i et større perspektiv om vi skal forstå også de aktuelle begivenhetene. Da står en også fastere mot tidsåndens lunefulle kastevinder på dette området.
Det er virkelig på tide å våkne opp! Vi kunne nylig lese i DagenMagazinet at barn i en jødisk barnehage i Oslo, ikke kunne leke fritt utendørs av hensyn til sikkerhet. Denne tidsånden kan lett generere mekanismer vi ikke under noen omstendigheter må akseptere i Norge! Som kristne skulle vi stå som en sterk motkultur til dette!

Dagfinn Nese
Artikkel i Ordet og Israel mars 2009 - nr. 1.

Hele bladet kan leses gratis på nett: www.ordetogisrael.no Trykk på: Bladet.