I 1917 gikk britiske styrker under ledelse av general Allenby inn i Jerusalem og satte en sluttstrek for fire hundre år med ottomansk styre.
Samme år hadde den brititske Balfourerklæringen gitt støtte til opprettelsen av et "jødisk nasjonalhjem" i Palestina.
Dette ble så anerkjent av Folkeforbundet i 1922 og britene ble oppfordret til å lette jødisk immigrasjon og la jødene bosette seg i hele mandatområdet.
Samme år delte imidlertid britene mandatområdet i strid med Folkeforbundets vedtak. 75 prosent ble avgitt til det arabiske emiratet Transjordan (i dag kongeriket Jordan). Året etter gav britene Golanhøydene til Syria som da var et fransk mandatområde.
På denne tiden eksisterte ikke "Vestbredden" eller Gaza som egne landområder. De 25 prosent som var tilbake av Palestina-mandatet var naturligvis tenkt som et jødisk hjemland hvor jødene kunne bosette seg hvor de ville.
Arabisk vold og terror
Arabiske nasjonalister gikk sterkt imot at jødene skulle gjenoppbygge landet. Terroranslag og voldsomheter brøt ut både i 1920, 1921, 1929 og i perioden 1936 - 1939. Den britiske regjeringen klarte ikke å skape noen forsoning mellom jøder og arabere og "Palestina-spørsmålet" ble bragt inn for De Forente Nasjoner. FNs Generalforsamling vedtok den 29. november 1947 å dele de resterende 25 prosent av mandatområdet til to stater, en jødisk og en arabisk. Jødene godtok delingsplanen; araberne forkastet den enstemmig og høylydt.
Dagen etter at Israel ble proklamert som stat den 14. mai 1948, angrep de regulære armeer i Egypt, Jordan, Irak, Syria og Libanon den nye staten.
Den lille og mangelfullt utrustede jødiske forsvarsstyrken stod imot angrepet og drev araberne tilbake. Jordan invaderte imidlertid det som vi i dag kjenner som "Vestbredden" og ble stående der i 19 år, frem til 6-dagers krigen i 1967. Det var bare Storbritannia og Pakistan som anerkjente denne okkupasjonen som av de øvrige nasjoner ble sett på som ulovlig. I de 19 årene som Jordan hadde kontrollen over "Vestbredden" var det aldri snakk om å opprette noen såkalt palestinsk stat. Det eksisterte ikke noe "palestinsk folk" og "Vestbredden" (eller Judea og Samaria) hadde aldri vært noen arabisk stat.
Internasjonal Lov
Så kommer spørsmålet om folkeretten, eller Internasjonal Lov. Dette begrepet brukes av så mange for å påpeke at Israel bryter denne folkeretten ved å stå som okkupant på "Vest-bredden" og ved å bosette seg i området.
Hva sier så Internasjonal Lov om dette?
Det er et juridisk prinsipp som heter "ex injura non oritur ius" som fungerer i Internasjonal Lov for det prinsipp at det ikke kan reises noe legalt krav på territorium som stammer fra ulovlig aggresjon.
Basisforskriften for Internasjonal Lov med hensyn til rettighetene til en stat som er offer for aggresjon, og som i selvforsvar lovlig har okkupert den angripende stats territorium, er klar. Dette er fremdeles internasjonal lov, og som ikke på noen måte gav FNs generalforsamling noe makt til å oppheven denne loven.
Forskriften er slik at en lovlig okkupent, slik som Israel, har rett til å forbli i kontroll over territoriet i påvente av forhandlinger og en fredsavtale.
FN Resolusjonene
Både FN-resolusjonene 242 (1967) og 338 (1973) gav uttrykk for at det skulle komme til forhandlinger mellom de gjeldende partene. Både Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen i FN stod imot sterkt press fra Sovjetunionen og de arabiske nasjoner som krede at Israel skulle trekke seg tilbake til grensene før 1967.
De samme toner høres i dag også fra mange andre røster. "Folkeretten" og "Internasjonal Lov" har nærmest blitt et munnhell som anvendes uten tilsynelatende å ha innholdet klart for øyet, nettopp i konflikten i Midt-Østen.
I tiåret 1967 - 1977 fortsatte Egypt og landets arabiske allierte ulovligheten gjennom fortsatt fiendtlighet ved tydelig å proklamere: "Ingen anerkjennesle! Ingen fred! Ingen forhandlinger!"
Israels territoriale rettigheter etter 1967 kan best sees i kontrast til Jordans mangel på sådanne rettigheter i Jerusalem og "Vestbredden" etter den arabiske invasjonen av det som skulle bli den jødiske staten. Jordans nærvær i Jerusalem og i rest-Palestina fra 1948 til 1967 skyldtes utelukkende landets ulovlige inntrengen i 1948. Under Internasjonal Lovs prinsipp "iniuria non oritur ius", hadde Jordan intet lovlig krav på området. Selv Egypt avviste Jordans suverenitet; og og Egypt forsøkte aldri å gjøre krav på Gaza som Egyptisk territorium.
Det finnes ingen regel som sier at et territorium som en stat har mistet i en angrepskrig automatisk skal returneres til angriperen. En slik regel ville være absurd og nærme seg vanvidd i følge eksperter på Internasjonal Lov.
Tre viktige punkter
Internasjonal Lov gir følgelig Israel tre vektige punkter når en hevder at hun ikke under noen omstendigheter automatisk behøver å "gi tilbake" "Vestbredden" og Gaza til Jordan eller noen som helst andre.
For det første, så har disse områdene aldri lovlig tilhørt Jordan. For det andre, selv om de hadde sa, er Israels nåværede kontroll lovlig, og hun er berettiget til å forhandle frem omfanget og betingelsene knyttet til hennes tilbaketrekning. For det tredje, under slike omstendigheter krever ikke Internasjonal Lov en automatisk tilbakelevering av territorium selv til en aggressor som var den tidligere besitter.
Jordans innmarsj i "Vestbredden" og Øst-Jerusalem i 1948 var en "ulovlig invasjon" og en aggresjon.
Hjemfallsretten til "Vestbredden"
Det understrekes også at hverken Jordan eller noen annen stat har en suveren hjemfallsrett til å gå inn igjen på "Vestbredden", og Israels lovlige posisjon får nye sider. Hun blir dermed en stat som har lovlig kontroll i territorium der ingen annen stat kan vise bedre, eller i det hele tatt noe som helst, lovlig hjemmel.
De samme forholdene gjøres gjeldende for Jerusalem. Ingen annen stat har hjemmel til Øst-Jerusalem.
Der en tidligere besitter av et territorium hadde tatt dette territoriet ulovlig, så har den staten som tar dette territoriet i en utøvelse av selvforsvar, bedre hjemmel enn den tidligere staten.
Det er viktig å erindre at den før 1967 aldri eksisterte noe "palestinsk folk", og at Israel aldri har okkupert såkalt "palestinsk landområde".
Dagens palestinsk-arabiske myndigheter har ingen rett eller hjemmel til noe land uten det Israel velger å innvilge dem. Dermed er det hele opp til Israel å bestemme.
Kilde: Professorene Julius Stone og Stephen Schwebel.
Samme år hadde den brititske Balfourerklæringen gitt støtte til opprettelsen av et "jødisk nasjonalhjem" i Palestina.
Dette ble så anerkjent av Folkeforbundet i 1922 og britene ble oppfordret til å lette jødisk immigrasjon og la jødene bosette seg i hele mandatområdet.
Samme år delte imidlertid britene mandatområdet i strid med Folkeforbundets vedtak. 75 prosent ble avgitt til det arabiske emiratet Transjordan (i dag kongeriket Jordan). Året etter gav britene Golanhøydene til Syria som da var et fransk mandatområde.
På denne tiden eksisterte ikke "Vestbredden" eller Gaza som egne landområder. De 25 prosent som var tilbake av Palestina-mandatet var naturligvis tenkt som et jødisk hjemland hvor jødene kunne bosette seg hvor de ville.
Arabisk vold og terror
Arabiske nasjonalister gikk sterkt imot at jødene skulle gjenoppbygge landet. Terroranslag og voldsomheter brøt ut både i 1920, 1921, 1929 og i perioden 1936 - 1939. Den britiske regjeringen klarte ikke å skape noen forsoning mellom jøder og arabere og "Palestina-spørsmålet" ble bragt inn for De Forente Nasjoner. FNs Generalforsamling vedtok den 29. november 1947 å dele de resterende 25 prosent av mandatområdet til to stater, en jødisk og en arabisk. Jødene godtok delingsplanen; araberne forkastet den enstemmig og høylydt.
Dagen etter at Israel ble proklamert som stat den 14. mai 1948, angrep de regulære armeer i Egypt, Jordan, Irak, Syria og Libanon den nye staten.
Den lille og mangelfullt utrustede jødiske forsvarsstyrken stod imot angrepet og drev araberne tilbake. Jordan invaderte imidlertid det som vi i dag kjenner som "Vestbredden" og ble stående der i 19 år, frem til 6-dagers krigen i 1967. Det var bare Storbritannia og Pakistan som anerkjente denne okkupasjonen som av de øvrige nasjoner ble sett på som ulovlig. I de 19 årene som Jordan hadde kontrollen over "Vestbredden" var det aldri snakk om å opprette noen såkalt palestinsk stat. Det eksisterte ikke noe "palestinsk folk" og "Vestbredden" (eller Judea og Samaria) hadde aldri vært noen arabisk stat.
Internasjonal Lov
Så kommer spørsmålet om folkeretten, eller Internasjonal Lov. Dette begrepet brukes av så mange for å påpeke at Israel bryter denne folkeretten ved å stå som okkupant på "Vest-bredden" og ved å bosette seg i området.
Hva sier så Internasjonal Lov om dette?
Det er et juridisk prinsipp som heter "ex injura non oritur ius" som fungerer i Internasjonal Lov for det prinsipp at det ikke kan reises noe legalt krav på territorium som stammer fra ulovlig aggresjon.
Basisforskriften for Internasjonal Lov med hensyn til rettighetene til en stat som er offer for aggresjon, og som i selvforsvar lovlig har okkupert den angripende stats territorium, er klar. Dette er fremdeles internasjonal lov, og som ikke på noen måte gav FNs generalforsamling noe makt til å oppheven denne loven.
Forskriften er slik at en lovlig okkupent, slik som Israel, har rett til å forbli i kontroll over territoriet i påvente av forhandlinger og en fredsavtale.
FN Resolusjonene
Både FN-resolusjonene 242 (1967) og 338 (1973) gav uttrykk for at det skulle komme til forhandlinger mellom de gjeldende partene. Både Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen i FN stod imot sterkt press fra Sovjetunionen og de arabiske nasjoner som krede at Israel skulle trekke seg tilbake til grensene før 1967.
De samme toner høres i dag også fra mange andre røster. "Folkeretten" og "Internasjonal Lov" har nærmest blitt et munnhell som anvendes uten tilsynelatende å ha innholdet klart for øyet, nettopp i konflikten i Midt-Østen.
I tiåret 1967 - 1977 fortsatte Egypt og landets arabiske allierte ulovligheten gjennom fortsatt fiendtlighet ved tydelig å proklamere: "Ingen anerkjennesle! Ingen fred! Ingen forhandlinger!"
Israels territoriale rettigheter etter 1967 kan best sees i kontrast til Jordans mangel på sådanne rettigheter i Jerusalem og "Vestbredden" etter den arabiske invasjonen av det som skulle bli den jødiske staten. Jordans nærvær i Jerusalem og i rest-Palestina fra 1948 til 1967 skyldtes utelukkende landets ulovlige inntrengen i 1948. Under Internasjonal Lovs prinsipp "iniuria non oritur ius", hadde Jordan intet lovlig krav på området. Selv Egypt avviste Jordans suverenitet; og og Egypt forsøkte aldri å gjøre krav på Gaza som Egyptisk territorium.
Det finnes ingen regel som sier at et territorium som en stat har mistet i en angrepskrig automatisk skal returneres til angriperen. En slik regel ville være absurd og nærme seg vanvidd i følge eksperter på Internasjonal Lov.
Tre viktige punkter
Internasjonal Lov gir følgelig Israel tre vektige punkter når en hevder at hun ikke under noen omstendigheter automatisk behøver å "gi tilbake" "Vestbredden" og Gaza til Jordan eller noen som helst andre.
For det første, så har disse områdene aldri lovlig tilhørt Jordan. For det andre, selv om de hadde sa, er Israels nåværede kontroll lovlig, og hun er berettiget til å forhandle frem omfanget og betingelsene knyttet til hennes tilbaketrekning. For det tredje, under slike omstendigheter krever ikke Internasjonal Lov en automatisk tilbakelevering av territorium selv til en aggressor som var den tidligere besitter.
Jordans innmarsj i "Vestbredden" og Øst-Jerusalem i 1948 var en "ulovlig invasjon" og en aggresjon.
Hjemfallsretten til "Vestbredden"
Det understrekes også at hverken Jordan eller noen annen stat har en suveren hjemfallsrett til å gå inn igjen på "Vestbredden", og Israels lovlige posisjon får nye sider. Hun blir dermed en stat som har lovlig kontroll i territorium der ingen annen stat kan vise bedre, eller i det hele tatt noe som helst, lovlig hjemmel.
De samme forholdene gjøres gjeldende for Jerusalem. Ingen annen stat har hjemmel til Øst-Jerusalem.
Der en tidligere besitter av et territorium hadde tatt dette territoriet ulovlig, så har den staten som tar dette territoriet i en utøvelse av selvforsvar, bedre hjemmel enn den tidligere staten.
Det er viktig å erindre at den før 1967 aldri eksisterte noe "palestinsk folk", og at Israel aldri har okkupert såkalt "palestinsk landområde".
Dagens palestinsk-arabiske myndigheter har ingen rett eller hjemmel til noe land uten det Israel velger å innvilge dem. Dermed er det hele opp til Israel å bestemme.
Kilde: Professorene Julius Stone og Stephen Schwebel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar