Lederartikkel i "Et Ord fra JERUSALEM" nr. 2. - 2009.
Mads Gilbert har nettopp fått Fritt Ords Honnørpris for en serie reportasjer fra Al-Shifa-sykehuset i Gaza. Han sendte bilder av menneskelig lidelse - som verden burde se i enhver krig.
Problemet var Gilberts interpretasjon, fortolkningen av bildene. Den bygget systematisk opp fire medieløgner om Israel. Israel begikk blodbad, massakre, brudd på folkeretten og på menneskerettene. Disse fire medieløgnene som gikk i en svært følelsesladet og anti-israelsk norsk presse - er heller ikke korrigert etter krigen - der det strømmer på med fakta som gjøre en journalistisk debatt nødvendig.
Bombingen av FN-skolen var en av de store uyrlighetene som Israel begikk. Men den var slett ikke bombet. Heldigvis var heller ingen av de 42 "drepte barna" drept. Stort sett var det ingen medier utenfor den kristne presse som vektla denne gledelige opplysningen.
På samme måten var Raymond Johansens påstand om "absolutt blokade", ingen blokade.
1284 transporter kom inn under krigen, og tre av fire grenseoverganger var åpne ifølge gode kilder. Men Hamas forlangte omlastning til egne kjøretøy og forsinket transportene, likesom de stjal dem, noe som to dager etter krigens slutt førte til stans i FN-sendinger inn i området.
Uvanen å lyve på jøder er gammel. Når det gjelder jødeløgner, er det et krav rett og slett av man skal være ukritisk og lett-troende. Den samme rollen er nå tildelt den jødiske staten Israel.
Gilbert ble norsk journalistikks hovedvitne om at Israels forsvarskrig i Gaza var et blodbad, en massakre, at den krenket folkeretten og menneskerettene. Alle fire uttrykkene er medieløgner. Etterpå fins det ikke fnugg av bevis som gir substans til disse anklagene. De lever kun av gjentagelser, ikke av dokumentasjon.
Vi kjøper alle venstresidens bøker og aviser. Vi prøver å følge med i alle debatter der de deltar. Men vi finner ingen dokumentasjon - bare påstander for så vide og omfattende forhold som blodbad, massakre, brudd på folkeretten og menneskerettene.
Hva er innvendigene mot denne type journalistikk?
For det første er det ikke gjort noen refleksjoner over antall drepte i forhold til omfanget av krigsscenen - og omstendighetene rundt den. Her må man se på størrelsen av armeene som er involvert på begge sider. 20 000 Hamas-soldater stod mot like mange israelske soldater.
Man må for det andre se på typen krig. En bykrig vil by på større problemer med å beskytte sivile mot tilfeldige kuler og raketter - enn en krig som har et stort rom som slagmark og få sivile til stede.
En må for det tredje se på om noen av partene bruker sivile som levende skjold, eller sykehus, skoler og private hus som militære innretninger. Hamas gjorde det systematisk. Den bevisste hensikt med det forklarer Hamas-ledelsen i en videosnutt som alle skoleelever (bare ikke norsk utenriksledelse og mesteparten av pressekorpset) har sett på YouTube. "Vi vil bruke barna våre som våpen. Vi vil vinne ved hjelp av døden, ikke livet." Hamas har altså blodbadet som mål. Det skal vinne mediekrigen mot Israel for dem - ved hjelp av totalt blinde og ukritiske journalister som Mads Gilbert. Og Fritt Ord som gir dem en journalistpris - for å stanse diskusjonen?
Diskusjonen er ikke skikkelig begynt ennå. La det være klart. Israels venner er i behov for å få verifisert (bekreftet) eller falsifisert (avkreftet) de informasjoner vi fester tillit til. Det kan vi bare gjøre ved å utfordre venstresiden på alle medieløgnene - og hva de har eller ikke har - som kan gi substans til deres vidtgående påstander mot Israel.
Sånn er all forskning, filosofi og debatt. Vi håper ikke den blir avbrutt av en ureflektert prisutdeling i samme urimelig spor som vi har sett.
Vent med prisene til debatten er over.
Den ekstreme formen for jihad og islam er Midtøstenkonfliktens religiøse kjerne. Israel har måttet forsvare seg i åtte kriger mot et islam som vil utslette staten Israel.
Hvordan kunne Mads Gilbert, uten fnugg av bevis og substans, gi Israel skylder for blodbad, massakre, brudd på folkeretter og menneskerettene under Gaza-krigen?
Det har med manglende journalistisk kvalitetssikring å gjøre. Men det har med en lang historie av forutforståelse - spesielt norsk venstresides for-dommer å gjøre.
Venstresiden har ikke villet se kritisk på den trussel jihad-ideologien representerer som bakteppe for Israels forsvarskrig.
Dermed kan de heller ikke forklare begrepet "okkupasjon" - som er et resultat av mange arabiske nasjoners angrep på Israel gang på gang - innenfor juhad-ideologiens ramme.
Man forklarer til og med alt som skjedde før 1967 - med okkupasjonen som FN påla Israel etterpå!
Den såkalte okkupasjonen (som betyr noe helt annet i FN-dokumenter enn i venstresidens språkbruk) fulgte, da det ikke kunne sluttes en fred med tilbakelevering av Judea og Samaria, som Israel ville (uten grunn). Araberne, med Nasser i spissen, hadde rustet seg til å vinne den endelige jihad i 1967. De sa derfor i Khartoum nei til forhandlinger med Israel, nei til fred med Israel og nei til anerkjennelse av Israel. Det var den nødvendige slutning ut fra jihad-ideologien man mobiliserte krigen ut fra.
Man kunne ikke gå tilbake på den.
Siden gav den irrasjonelle venstresiden Israel skylder for at det ikke ble fred og at det kom nye kriger. Og hver blodsdråpe som rant i Israels forsvarskriger, fikk Israel skylden for.
Det var blodbad og og massakre - som Gilbert sa på TV - ut fra den innprogrammerte forutsortåelsen av konflikten på den røde siden.
Mads Gilbert har nettopp fått Fritt Ords Honnørpris for en serie reportasjer fra Al-Shifa-sykehuset i Gaza. Han sendte bilder av menneskelig lidelse - som verden burde se i enhver krig.
Problemet var Gilberts interpretasjon, fortolkningen av bildene. Den bygget systematisk opp fire medieløgner om Israel. Israel begikk blodbad, massakre, brudd på folkeretten og på menneskerettene. Disse fire medieløgnene som gikk i en svært følelsesladet og anti-israelsk norsk presse - er heller ikke korrigert etter krigen - der det strømmer på med fakta som gjøre en journalistisk debatt nødvendig.
Bombingen av FN-skolen var en av de store uyrlighetene som Israel begikk. Men den var slett ikke bombet. Heldigvis var heller ingen av de 42 "drepte barna" drept. Stort sett var det ingen medier utenfor den kristne presse som vektla denne gledelige opplysningen.
På samme måten var Raymond Johansens påstand om "absolutt blokade", ingen blokade.
1284 transporter kom inn under krigen, og tre av fire grenseoverganger var åpne ifølge gode kilder. Men Hamas forlangte omlastning til egne kjøretøy og forsinket transportene, likesom de stjal dem, noe som to dager etter krigens slutt førte til stans i FN-sendinger inn i området.
Uvanen å lyve på jøder er gammel. Når det gjelder jødeløgner, er det et krav rett og slett av man skal være ukritisk og lett-troende. Den samme rollen er nå tildelt den jødiske staten Israel.
Gilbert ble norsk journalistikks hovedvitne om at Israels forsvarskrig i Gaza var et blodbad, en massakre, at den krenket folkeretten og menneskerettene. Alle fire uttrykkene er medieløgner. Etterpå fins det ikke fnugg av bevis som gir substans til disse anklagene. De lever kun av gjentagelser, ikke av dokumentasjon.
Vi kjøper alle venstresidens bøker og aviser. Vi prøver å følge med i alle debatter der de deltar. Men vi finner ingen dokumentasjon - bare påstander for så vide og omfattende forhold som blodbad, massakre, brudd på folkeretten og menneskerettene.
Hva er innvendigene mot denne type journalistikk?
For det første er det ikke gjort noen refleksjoner over antall drepte i forhold til omfanget av krigsscenen - og omstendighetene rundt den. Her må man se på størrelsen av armeene som er involvert på begge sider. 20 000 Hamas-soldater stod mot like mange israelske soldater.
Man må for det andre se på typen krig. En bykrig vil by på større problemer med å beskytte sivile mot tilfeldige kuler og raketter - enn en krig som har et stort rom som slagmark og få sivile til stede.
En må for det tredje se på om noen av partene bruker sivile som levende skjold, eller sykehus, skoler og private hus som militære innretninger. Hamas gjorde det systematisk. Den bevisste hensikt med det forklarer Hamas-ledelsen i en videosnutt som alle skoleelever (bare ikke norsk utenriksledelse og mesteparten av pressekorpset) har sett på YouTube. "Vi vil bruke barna våre som våpen. Vi vil vinne ved hjelp av døden, ikke livet." Hamas har altså blodbadet som mål. Det skal vinne mediekrigen mot Israel for dem - ved hjelp av totalt blinde og ukritiske journalister som Mads Gilbert. Og Fritt Ord som gir dem en journalistpris - for å stanse diskusjonen?
Diskusjonen er ikke skikkelig begynt ennå. La det være klart. Israels venner er i behov for å få verifisert (bekreftet) eller falsifisert (avkreftet) de informasjoner vi fester tillit til. Det kan vi bare gjøre ved å utfordre venstresiden på alle medieløgnene - og hva de har eller ikke har - som kan gi substans til deres vidtgående påstander mot Israel.
Sånn er all forskning, filosofi og debatt. Vi håper ikke den blir avbrutt av en ureflektert prisutdeling i samme urimelig spor som vi har sett.
Vent med prisene til debatten er over.
Den ekstreme formen for jihad og islam er Midtøstenkonfliktens religiøse kjerne. Israel har måttet forsvare seg i åtte kriger mot et islam som vil utslette staten Israel.
Hvordan kunne Mads Gilbert, uten fnugg av bevis og substans, gi Israel skylder for blodbad, massakre, brudd på folkeretter og menneskerettene under Gaza-krigen?
Det har med manglende journalistisk kvalitetssikring å gjøre. Men det har med en lang historie av forutforståelse - spesielt norsk venstresides for-dommer å gjøre.
Venstresiden har ikke villet se kritisk på den trussel jihad-ideologien representerer som bakteppe for Israels forsvarskrig.
Dermed kan de heller ikke forklare begrepet "okkupasjon" - som er et resultat av mange arabiske nasjoners angrep på Israel gang på gang - innenfor juhad-ideologiens ramme.
Man forklarer til og med alt som skjedde før 1967 - med okkupasjonen som FN påla Israel etterpå!
Den såkalte okkupasjonen (som betyr noe helt annet i FN-dokumenter enn i venstresidens språkbruk) fulgte, da det ikke kunne sluttes en fred med tilbakelevering av Judea og Samaria, som Israel ville (uten grunn). Araberne, med Nasser i spissen, hadde rustet seg til å vinne den endelige jihad i 1967. De sa derfor i Khartoum nei til forhandlinger med Israel, nei til fred med Israel og nei til anerkjennelse av Israel. Det var den nødvendige slutning ut fra jihad-ideologien man mobiliserte krigen ut fra.
Man kunne ikke gå tilbake på den.
Siden gav den irrasjonelle venstresiden Israel skylder for at det ikke ble fred og at det kom nye kriger. Og hver blodsdråpe som rant i Israels forsvarskriger, fikk Israel skylden for.
Det var blodbad og og massakre - som Gilbert sa på TV - ut fra den innprogrammerte forutsortåelsen av konflikten på den røde siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar